Brønnø barnehjem – fra ide til nedleggelse

Brønnøy Barnehjem med bestyrelse 1912 - Klikk for stort bildeBrønnøy Barnehjem med bestyrelse 1912 Ukjent. Bildet fra Helgeland Museum  I denne artikkelen skal vi se nærmere på Brønnø barnehjem: Fra ideen ble lansert i 1889 til det ble endelig nedlagt i 1916. Det er en historie om frivillighet – om innsamling av penger og gaver – og ønsket om å hjelpe vanskeligstilte barn, men også om beskyldninger om mishandling og overgrep. Teksten baserer seg på arkivet etter barnehjemmet, samt digitaliserte aviser.

 

 

Inspirasjon fra Sverige og en gave fra Dønnes herregård

I avisa Bodø Tidende den 5. februar 1889 presenterte emissær Ole Schulstad sine planer for et barnehjem. Inspirasjonen hadde han fått etter et opphold på det han omtalte som «pastor Sandells lappehjem», Fridbergs barnehjem, som ble opprettet i Jemtland i 1877

Arbeidet var allerede godt i gang. Kvinneforeninger i Bodø og i en del landdistrikter hadde samlet inn penger, og enkefru Thrine Coldevin (Dønnes herregård) skulle gi en gård til formålet. Etter at folk i Brønnøy viste stor interesse for saken, ble det besluttet å legge barnehjemmet til gården Reinfjord Lille i Berg. Schulstad fikk imidlertid ikke oppleve at hans ide ble realisert. Han gikk bort i januar 1890, men planene levde videre.

Opprettelsen av «et kristelig hjem for fattige og forsømte barn»

Plan for barnehjemmet - Klikk for stort bildePlan for barnehjemmet

 

Den 28. april 1890 møttes noen framstående menn hos Ulrik Qvale på Kvaløya i Brønnøy. Under den driftige forretningsmannens ledelse hadde Kvaløya blitt et av de viktigste handelsstedene på Helgeland. De diskuterte og la planer for det videre arbeidet med barnehjemmet. Referatet fra dette møtet er den første innføringen i forhandlingsprotokollen for Brønnø Barnehjem. Protokollen som inneholder referater fra styremøtene og årsmøtene befinner seg nå hos Arkiv Nordland.  Dessverre er lite annet arkivmateriale fra barnehjemmet bevart, bare en del brev til styret.

Flere av mennene som deltok på møtet denne vårdagen, skulle prege det videre arbeidet med barnehjemmet. Qvale ble sittende i styret helt fram til nedleggelsen i 1916. Til stede var også prost Kielland som var styreformann de første årene, og Hans Coldevin, sønn av Thrine Coldevin, som også satt i styret i en årrekke. Det var med andre ord innflytelsesrike menn som samarbeidet om å realisere planene om et barnehjem. I første omgang satte de ned en komite.

Den 25. august 1900 ble det avholdt et stiftelsesmøte. Det fant sted på barnehjemmet hvor det ennå pågikk byggearbeider. 22 utsendinger var frammøtt for å velge et styre (bestyrelse) og vedta en «plan for barnehjemmet». Av den første paragrafen går det fram at barnehjemmet skulle prioritere samiske barn: «1. Brønnø barnehjem, der er grundlagt af Ole A. Schulstad, er bestemt til at være et kristeligt hjem for fattige og forsømte, helt forædreløse børn. I hjemmet optages fortrinsvis lappiske børn, saasnart hjemmet ser sig i istand dertil, dernæst norske, saavidt pladsen tillader.»

Videre slo planen fast at barna skulle gis «en sand kristelig opdragelse». De skulle få den samme undervisningen som på folkeskolen, og etter hvert ble det ansatt en egen lærerinne. Barna kunne bli ved hjemmet inntil to år etter at de hadde blitt konfirmert. Barnehjemmet tok bare imot jenter. De fleste kom fra Helgeland, en god del fra Namdalen og noen fra Salten og Lofoten.

 

Oppbygging av et barnehjem og oppdyrking av en gård

Bilde av Brønnø barnehjem i 1903 - Klikk for stort bildeBrønnø barnehjem, 1903 ukjent, Folkebladet 1903 Høsten 1890 ble de to første barna tatt opp ved barnehjemmet med enka Brita Schulstad som midlertidig bestyrerinne. Året etter var det kommet elleve barn til hjemmet, og emissær Olaus Larsen ble ansatt som bestyrer. I instruksen for bestyreren het det at han skulle «øve forældres tugt over børnene» og «vise kjærlighet og bestemthet». Utover 1890-tallet økte antallet barn, og ved århundreskiftet var det rundt 40 barn ved barnehjemmet. De første årene ser det ut til at styret arbeidet aktivt med å få samiske barn til hjemmet. Spørsmålet ble også tatt opp på årsmøtene. I oktober 1893 var det ni samiske barn ved hjemmet. Deretter virker det som barnas etnisitet ble mindre vektlagt. I alle fall gir møtereferatene det inntrykket.

Tanken var at gårdsdriften skulle gi mat og litt inntekter til barnehjemmet. Og det ble tatt grep for å utvikle gårdsdriften. I 1893 ble Steffen Bjerkelo ansatt som gårdsbestyrer. Qvale betalte lønnen hans, i alle fall den første tida. Nytt land ble dyrket opp, og det ble reist nye bygg, deriblant en ny fjøsbygning.

 

Hennes kongelige majestet dronningen gav barnehjemmet 100 kroner i 1912 - Klikk for stort bildeHennes kongelige majestet dronningen gav barnehjemmet 100 kroner i 1912 Drift basert på gaver           

Barnehjemmet mottok ikke offentlig støtte, og var avhengig av gaver for å finansiere driften. Innsamlinger ble organisert på forskjellig vis, gjennom kollekter, basarer og ulike typer fester. Styremedlemmene deltok i innsamlingsarbeidet, og bestyreren reiste tidvis rundt for å vekke interessen og giverlysten blant folk. Dessuten ble lekpredikanter, emissærer, leid inn for å samle inn penger til barnehjemmet, som oftest mot et fast honorar. Men vi finner også eksempel på at de kunne få en viss andel av det de samlet inn. Årsmøtet i 1910 ga eksempelvis tillatelse til at styret kunne ansette emissær Ole Emberland for å samle inn penger i «det sydlige Norge» mot at han fikk 25% av inntektene.

Viktigheten av gavene reflekteres i årsberetningene. Den som omhandler 1907 er gjengitt i «Blad av Brønnøy historie 1990.» En detaljert gavefortegnelse utgjør en stor del av det vesle småtrykket. Der kan vi lese hva enkeltpersoner har gitt, det være seg penger eller andre gaver, som mat, klær og ved. I alt kom det inn 3119 kroner inn i pengegaver dette året, mens barnehjemmets utgifter beløp seg til 3669 kroner. Gården hadde da 15 storfe, ti småfe, et svin og to hester.

At barnehjemmet i så stor grad var avhengig av innsamlede midler til å dekke driftsutgiftene, gjorde det sårbart. Det virker som entusiasmen rundt hjemmet dabbet av etter hvert som årene gikk, og at det ble vanskeligere å samle inn nok penger. I 1904 vedtok årsmøtet at det bare skulle være 25 barn ved hjemmet for å redusere utgiftene, uten at det ser ut til å ha løst problemene rundt finansieringen av driften.

 

«Skandale på Brønnø barnehjem»

Det bevarte arkivmaterialet gir liten informasjon om barnas liv på barnehjemmet. Men under et styremøte i november 1910 får vi en indikasjon på at det er problemer. Steffen Bjerkelo som hadde tatt over som bestyrer i 1898, klagde over at de eldste barnas oppførsel og manglende arbeidsmoral slet på personalet.

 Høsten 1913 ble barnehjemmet rammet av det som i samtida ble betegnet som en skandale. Under et styremøte den 26. september ble det opplyst at bestyrer Bjerkelo ønsket å slutte, men at han hadde blitt anmodet om å bli i stillingen til en etterfølger var kommet på plass. Bakgrunnen var rykter om han og forholdene ved hjemmet, og en konkret klage fra en fyrvokter. Han betegnet avstraffelsen av sin niese ved hjemmet som ren mishandling. Sogneprest Bugge som satt i styret, hadde undersøkt saken, snakket med ansatte og naboer, men ikke hørt noe negativt om forholdene ved barnehjemmet. Noen dager senere, den 1. oktober, trykte trondheimsavisa «Ny Tid» en artikkel med sterke beskyldninger mot Bjerkelo og barnehjemmet. Saken ble deretter gjengitt i en rekke aviser. Eksempelvis skrev osloavisen Social-Demokraten (Dagsavisen) dagen etter at «Bestyrerer Bjerkelo har saaledes riset 4 pikebarn i 14 og 15 aars alderen. De maate blotte sig for dette perverse mandfolk». Avstraffelsen ble omtalt som «støtende tortur

Bjerkelo forklarte seg under et styremøte noen dager senere. Her hevdet han at risingen av jentene hadde skjedd etter oppfordring fra den tidligere bestyrerinnen (husmoren) etter at de hadde vært ulydige og vært ute om nettene gjentatte ganger. Både bestyrerinnen og lærerinnen hadde deltatt under avstraffelsen som hadde funnet sted for om lag tre år siden. Av Bjerkelos forklaring går det fram at forholdet mellom han og bestyrerinnen var svært dårlig, og han beskyldte henne for å stå bak ryktene om han. Hennes versjon av hendelsene kjenner vi ikke, heller ikke barnas. Vi vet ikke hva de ble utsatt for utover den omtalte avstraffelsen med rising.

Noen eksempler på avisenes omtale

Bjerkelo fikk gjennomgå i en rekke aviser, men fikk også støtte, blant annet av tjenerskapet ved barnehjemmet. Syv av dem skrev et innlegg som ble trykket i Helgelands Blad den 21. oktober hvor de uttalte at «beskyldningene mot bestyreren om utilbørlig omgang med smaapikene er efter vaar mening grov løgn.» Samme dag hadde også avisa en annen artikkel om saken basert på et intervju med en anonym nabo til barnehjemmet. Informanten trodde ikke Bjerkelo var pervers, noe som ble antydet i flere aviser, og mente det var vanskelig å avgjøre om han hadde gått for langt i avstraffelsen av barna så lang tid etter hendelsen. Etter hans mening hadde Bjerkelo fått for stort ansvar og for liten støtte, særlig de siste årene. Barnehjemmet hadde ikke blitt inspisert, og de ansatte hadde fått liten veiledning.

Videre fortalte naboen at kostholdet og hygienen var god ved hjemmet; Barna blomstret opp og struttet av sunnhet etter at de hadde vært der en stund. Men ifølge han, så «meldte elskovshugen sig forholdsvis tidlig hos hjemmets elever, og fik – saa strengt det end skulde være med tilsynet – som regel næring med bygdens ungdommer». Interessen for det annet kjønn førte til nattlige utflukter.

Enkelte aviser gikk lengre i sin omtale av jentene. Blant dem var Dunderlandsdølen, som rettet sterk kritikk mot bestyreren og barnehjemmet, men som samtidig stemplet jentene. Ifølge avisa hadde jenter i 15-16-års alderen som hadde kommet til Mo fra barnehjemmet, allerede vært «sedelig fordærvet». Straks etter ankomst hadde de blitt «besvangret med gifte mænd.» På den måten rammet avisskriveriene også jentene som hadde vokst opp på hjemmet. Saken gjenspeiler et allment trekk ved barnehjemsbarn og kjønn. Det var særlig jentenes seksualitet som skremte og som måtte holdes under kontroll.

Brev vedrørende skandalen - Klikk for stort bildeUviss framtid og bekymringer

For barnehjemmet fikk skandalen dramatiske konsekvenser. Tilliten og velviljen smuldret nok opp, og det ble vanskeligere å samle inn penger til barnehjemmet. En i utgangspunktet dårlig økonomi, ble forverret. Kanskje ble styremedlemmenes motivasjon for å arbeide for barnehjemmet også svekket som følge av saken. Spørsmålet var om Brønnø barnehjem ville bestå.

Adeline Van Severen fra Namsos tok over som midlertidig bestyrerinne ved barnehjemmet i november 1913. På våren ble hun avløst av Paul K. Fostervold som var ansatt som ny bestyrer. Begge klagde til styret over oppførselen til ei av de eldste jentene – på hennes språkbruk, løgnaktighet og voldelige tendenser – og ønsket å fjerne henne fra barnehjemmet av hensyn til de andre barna. Ikke minst var de bekymret for at den 16 år gamle piken hadde «kjønnslig omgang» med stedets gutter. Både Van Severen og Fostervold mente hun ikke var «normal på dette området.»  Det skulle vise seg vanskelig å fastslå hvilken kommune som hadde ansvaret for henne (hjemstavnskommune), og hun ble værende på hjemmet.

Barnas moral var ikke det eneste som skapte bekymringer på barnehjemmet. Våren 1914 ble hjemmet rammet av smittsom sykdom. Legen mente det var skrofulose, en form for tuberkulose. Difteri ble også nevnt i et brev. På et styremøte i oktober 1914 ble det foreslått å stenge barnehjemmet, i alle fall for en tid. I begrunnelsen ble det vist til uttalelser fra bestyreren og en lege, antagelig fra distriktslegen, om «barnas skrøpelige sundhetstilstand og moralske fordervelse». Økonomi og omdømmesvikt virket nok også inn på beslutningen. Av brev fra bestyrer Fostervold går det fram at økonomien var vanskelig – barnehjemmet lå etter med lønnsutbetalingene – og inntekter fra innsamlinger og tilstelninger sviktet. Et ekstraordinært årsmøte i desember godtok forslaget, og i januar 1915 vedtok styret av barna skulle sendes hjem innen 1. mai 1915

Nedleggelse og en siste håndstrekning til Bjerkelo

På årsmøtet den 23. august 1916 ble det bestemt at barnehjemmet og den tilhørende eiendommen skulle gis vederlagsfritt til Nordland Indremisjon etter et forslag fra Hans Coldevin. Forutsetningen var at det skulle opprettes en kristelig ungdomsskole (folkehøgskole) der. Han argumenterte med at en slik bruk var i tråd med morens ønske og testamente. Hun hadde jo i sin tid gitt eiendommen til barnehjemmet. Før Coldevins lanserte sitt forslag, hadde tanken vært at Brønnøy kommune skulle overta og opprette et gamlehjem på stedet. Fredheim ungdomsskole tok imot sine første elever i 1918 og ble værende på Reinfjord fram til 1970.

Den siste innførselen i forhandlingsprotokollen er datert den 26. oktober 1916. Da holdt styret for barnehjemmets sitt siste møte. Etter å ha sendt et skriv til departementet angående overdragelsen av eiendommen til indremisjonen, gjorde styret opp den økonomiske statusen. Fratrukket gjeld satt barnehjemmet igjen med 100 kr. Styrets siste handling var å bevilge 500,- kroner til Bjerkelo som takk for arbeidet han hadde nedlagt i oppdyrking og forbedring av eiendommen. Antagelig har Ulrik Qvale, eventuelt noen andre i styret, gitt de resterende 400 kronene.  Dessverre er det svært få opplysninger å finne om hjemsendelsen av barna i arkivet etter barnehjemmet. Hvilken skjebne ventet dem? Mange var foreldreløse og hadde ikke et hjem de kunne sendes tilbake til. En del ble nok derfor fosterbarn i sine hjemkommuner. Andre hadde kanskje slektninger som var villige til å ta seg av dem.

Postkort med bilde av Brønø barnehjem, datert 1906 - Klikk for stort bildePostkort med bilde av Brønø barnehjem, datert 1906 Fotograf J. Lind, eier av postkort Per Pettersen, Tverrvatnet