Vágar - kortere versjon

Avfallslagene i Storvågan er opp til 2m djupe. Fra venstre: Reidar Bertelsen Universitetet i Tromsø, Geir Remen Lofotmuseet, Przemyslaw Urbanczyk Det Polske Vitenskapsakademiet. Thomas Røjmyr, Lofotmuseet 1986

Komplett versjon: "Vágar, mellomalderby og et urbant fiskevær i Lofoten"

Vágar på Austvågøya i Lofoten og Trondenes ved Harstad er de to stedene i høgmellomalderens Hálogaland som vi kjenner best til gjennom skrevne kilder. Det kommer av at mellomalderens to maktfaktorer, konge og kirke, hadde særlige interesser knyttet til disse to stedene og at skriftlighet var et effektivt middel i styring av samfunnet. Dessuten var nesten alle skrivekyndige knyttet til disse to institusjonene.

Dette betyr ikke at disse stedene oppsto i den tida da vi får den første omtalen på skrift. I Vágars tilfelle er det også slik at vi heller ikke kan si at stedet opphørte samtidig med at strømmen av dokumenter opphørte. Et av de viktigste resultatene av de arkeologiske undersøkelsene som har vært gjennomført etter 1975 har vist at avfallslagene ved Vágars viktigste havn i eldre tid, i Storvågan, inneholder større mengder funn fra tidsrommet etter 14-hundretallet enn fra den perioden da stedet blei kalt kaupstaðir på 12- og 13-hundretallet. Det vil si at de bymessige funksjonene forsvant, men vågafisket, seinere kalt lofotfisket, fortsatte.  

Vágar har også beveget seg i landskapet over tid, etter hvert som det blei behov for djupere havn til større fartøyer. I det perspektivet kan vi si at dagens Svolvær er en fortsettelse av det som i mellomalderen foregikk i Storvågan, Kabelvåg og Kjerkvågen.

I korte trekk kan vi si at Vágar har gjennomgått fem faser:

1. I førhistorisk tid var farvatnet og terrenget omkring Storvågan og Kabelvåg både hovedboplasser og sesongboplasser for folk som dreiv både fiske, fangst og gårdsdrift. Tørrfisk herfra blei tatt med heim av de som hadde hovedboplasser andre steder på den nordnorske kysten.
2. I høgmellomalderen blei Vágar også det sentrale stedet for utskiping av tørrfisk til det markedet som hadde vokst fram i nordeuropeiske byer, både britiske og kontinentale. Dette førte til at både kjøpmenn, presteskap og representanter for kongen søkte til Vágar og stedet blei oppfattet og omtalt som kaupstaðir (kjøpstad).
3. I seinmellomalderen opphørte kongens og erkebiskopens nærvær i Vágar. Nordlendingene overtok fraktinga av tørrfisk til Bergen (jektefarta), men stedet fortsatte å være et av de store og viktige fiskeværene.
4. Fra og med 1600-tallet utviklet det seg et system der handelsmenn fikk rådighet over handel i fiskeværene og dette førte til de fleste vær fikk væreiere som hadde kontroll med fisket. I Storvågan begynte det med en trondheimsborger overtok virksomheten til en lokal jekteskipper (eier) på 1660-tallet. Fra 1740 var det gamle Vágar-været splittet opp i fleire eiendommer, Storvågan, Smedvik, Kabelvåg, Finneset, Prestskeia, Kjerkvågen. Særlig Finneset og Storvågan fortsatte som rike fiskevær med fastboende værmannsfamilier og rorbuer til utleie. Alle disse matrikkelgårdene hadde sine egne interessante endringshistorier.
5. I 1901 overtok Vaagan Sparebank det meste av Storvågan etter tvangsauksjon. Etter noen år som gårdsbruk, blei bygningsmassen tatt i bruk som aldersheim inntil Lofotmuseet blei etablert der i 1982. Da var det for lengst klart at det var Svolvær som hadde overtatt som lofotfiskets by.