Vágar, mellomalderby og et urbant fiskevær i Lofoten

​

Butufter i Draugvika, fra fleire tidsrom. Reidar Bertelsen

​

Vágar, mellomalderby og et urbant fiskevær i Lofoten[1]

Av Reidar Bertelsen[2]
 Manuskript til Nordland fylkesleksikon og Håløygminne april 2022 av Reidar Bertelsen

Kortversjon av samme tekst

Vágar er navnet på et unikt fortidssamfunn på Austvågøya i Lofoten. Vi veit ikke hvor langt tilbake dette navnet har vært i bruk, men det dukker opp i tekster skrevet på 12-hundretallet. Noen av disse tekstene forteller om forhold som går tilbake til slutten av 8-hundretallet og da er det usikkert i hvor stor grad vi kan feste lit til disse, tre-fire hundreår på etterskudd. I faglitteratur, populærvitenskapelig litteratur og på folkemunne er det «middelalderbyen Vágar» som er gjenstand for interesse. Arkeologiske undersøkelser har vist at det er mange andre interessante perspektiver knyttet til dette stedet enn at det oppsto en tidlig by langt nord i verden, ca 700 år før andre byer i Nord-Norge kom til. Og, ikke minst at denne byen tilsynelatende opphørte i et tidsrom da det økonomiske grunnlaget for byen fikk økt betydning. Denne artikkelen er skrevet som ei oppsummering av den kunnskapen som hittil er innvunnet gjennom arkeologiske undersøkelser og hva det har ført til av nødvendig nylesing av kjente skrevne kilder. Og artikkelen erstatter en tidligere artikkel (fra 2018) på Nordland fylkesleksikon.

Stedfesting av Vágar

Etter at fysiske spor av dette fortidssamfunnet blei oppdaget i 1975[3], har jeg med støtte fra Universitetet i Tromsø (nåværende Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi) gjennomført undersøkelser i 22 sommersesonger. For det meste har dette vært feltkurs med studenter eller skoleelever, men tre litt meir omfattende feltsesonger, 1984-85 og 2001 har vært gjennomført med finansiering fra Norges forskningsråd.

I årene 1987 til 1998 gjennomførte arkeologer tilknyttet UiT, Norges arktiske universitetsmuseum (Tromsø museum) fire ulike feltsesonger med undersøkelser under vatn. Det er viktig å understreke at selv om det er lagt ned mye arbeid i disse utgravingene, så er det bare en svært liten del av nyoppdagete relevante kulturminner som er undersøkt. Derfor kan en vente at ny og annen kunnskap vil endre på viktige punkter i vår fortelling om Vágar. Det er da viktig å være nøye med å skille mellom felt der vi har oppnådd solid ny kunnskap og der vi bare har åpnet for nye og utfordrende hypoteser.

Det er ikke slik at skrevne kilder og kulturminner står i motstrid til hverandre når vi får overraskende funn som ikke kan forenes med tidligere oppfatninger. Vi har en heldig og inspirerende situasjon der et rikt tilfang av skrevne kilder og arkeologisk empiri kan bakes sammen til et rikt bilde av et fortidssamfunn. Nye arkeologiske data gjør det nødvendig med revisjon av eldre tolkninger, men like viktig er det at ny teori om samfunnsendring utfordrer konvensjonelle ideer.

Landskapet

Navnet er flertallsform av «vág», som betyr det samme som moderne norsk våg. Dette betyr at fortidssamfunnet bak navnet omfattet boplasser ved fleire nærliggende havner. Et samlet inntrykk fra skrevne kilder og arkeologiske undersøkelser gjør det sannsynlig at navnet i mellomalderen i alle fall omfattet Storvågan, Kabelvåg (Kapellvågen) og Kjerkvågen og at disse stedene hadde ulike funksjoner. Det er usikkert om Ørsvåg og Hopen hørte med i.

I dette området finnes det en rekke kulturminner fra førhistorisk tid (steinalder, tidlig metalltid og jernalder). Det er sannsynlig at Lofothavet har vært attraktivt langt tilbake i tid for fiskere og fangstfolk som også hadde sine hovedboplasser andre steder på kysten. Havstykket som vi i dag kaller Hølla, er omkranset av førhistoriske boplasser, både på Austvågøya og på de mindre øyene lenger mot øst, særlig Skrova, Lille og Store Molla og Årstein. Noen av disse var sannsynligvis heilårsboplasser mens andre var sesongboplasser. Der besto bebyggelsen av det vi i dag ville kalle rorbuer. Dette var små husvære der folk nordfra, østfra eller sørfra hadde tilhold under skreifisket. Slike boplasser finnes også andre steder i Lofoten, for eksempel i Nusfjord og i Borgvær. I noen tilfeller ser vi at tilholdsstedene finnes under hellere.

Den tørrfisken de kunne ta med seg heim til hovedboplassen, var viktig i husholdninger der det kan ha vært knapt med matsikkerhet året rundt. Men, vi må også holde muligheten åpen for at det i tillegg kan ha vært et motiv for å delta i vinterfisket i samværet, samarbeidet og spenningen. Mange forfattere, både profesjonelle fortidsforskere og amatører, har antatt at tørrfisk først blei en viktig ressurs da det åpnet seg et marked i Europa og tørrfiskhandelen tok til. En rekke indisier peiker mot at vinterfiske og tørking av fisk er like gammel som bosettinga langs kysten. Fiskevær i betydninga boplass for utøvelse av sesongfiske kjenner vi langs heile kysten, ned til Utsira og Bokn i Rogaland. Med fiskeredskaper som var mindre effektive enn de vi kjenner fra seinere tid, er det sannsynlig og forståelig at fiskere har søkt seg til fiskefelt der skreien sto tett i gytesesongen og der klimaet for tørking av fisken var optimalt. Lenger nord økte faren for frostsprengning av fiskekjøttet. Lenger sør var risikoen større for at fisken blei ødelagt av innsekter og sopp.

Skjermdump fra Askeladden, Riksantikvarens database over kulturminner. Dette viser et samlet bilde av hva som er kjent av vernede kulturminner rundt Hølla. Bortsett fra vernet bebyggelse i Henningsvær, Kabelvåg og Svolvær, viser kartet kulturminner fra førhistorisk tid og mellomalder. Klyngen av kulturminner rundt Oddvær vises øverst til høyre for midten. Målestokk: Avstanden fra Storvågan til Skrova er ca 7,8 km. Reidar Bertelsen

De som bodde fast heile året i Øst-Lofoten både i steinalder, i tidlig metalltid og i jernalder, har hatt særlig gunstige vilkår for å praktisere fiskerbondeøkonomien. Det viktigste særtrekket med denne levemåten var at kona var bonde, mannen var fisker og fangstmann og at arbeidsåret var preget av samarbeid og kompromisser. Mennenes fravær i fleire måneder la begrensninger på sesonginnsatser i gårdsdrifta når det krevdes mange hender. Rundt Hølla var klimaet i vekstsesongen gunstigere enn i nabodistriktene og havet var rikere enn andre deler av kysten. Det alpine landskapet ga ly og god kapasitet til magasinering av varme. Knapphetsfaktoren for gårdsdrift kan ha vært at arealene er små, også på grunn av det samme alpine landskapet. Derfor var det gårdsdrift i moderat skala og storskala fangst og fiske som kom til å prege livet til folk i Øst-Lofoten.         

Fiskerbondehusholdet var også en strategi som kunne gi matsikkerhet i en region der været var variabelt og havets ressurser var uforutsigbare. Øst-Lofoten var antakelig et område der risikoen for uår på land og svart hav var mindre enn andre steder. Det var stor variasjon i hvordan et slikt hushold blei utøvd. Gjennom jernalderen kan vi også se at det har vært tallrike gårder der fiske og fangst har hatt lita betydning.

På tross av rike og sikre ressurser, et er ikke noe som tyder på at det hadde vokst fram et høvdingsete i Vágar i vikingtid. Det finnes verken store og rikt utstyrte graver, store hustufter, ringtunanlegg, stornaust eller andre indikasjoner på et maktsentrum. Det er derimot sannsynlig at høvdinger fra heile kysten hadde et samlingssted her og at dette hadde noe å gjøre med skreifisket og tørrfiskproduksjonen. De høvdingsetene vi kjenner, ligger på steder med optimale vilkår for gårdsdrift i regional målestokk.

Høvdingen Tore Hjort, nevnes i fleire sagaer på slutten av vikingtida. I noen tilfeller kalles han Tore Hjort fra Vágar, andre ganger er det Tore Hjort fra Hálogaland. Dette kan forstås på minst to måter. Tore kan ha hatt en maktposisjon som var basert på annen rikdom enn det en storgård kunne gi. Eller, at han hadde sin hovedboplass et annet sted i Hálogaland. For eksempel på Gimsøy like vest for Austvågøya, men at han samtidig var en framstående aktør i fiskeværet Vágar der bumenn og samer fra andre deler av Hálogaland kom på vinterfiske for å skaffe mat til hushold og til skipsproviant.

Vágars tilkomst som sentrum

Selv om vi ikke veit hvor langt tilbake navnet Vágar har vært i bruk, så er det sannsynlig at denne delen av Austvågøya og de nærliggende mindre øyene har vært viktige heilt tilbake til steinalderen på grunn av det rike og årvisse skreiinnsiget til havstykket Hølla, mellom Henningsvær, Skrova og Oddvær. Bergkunsten i Simon-Krane-hula, mellom Storvågan og Kabelvåg, kan sees på som et kultsted som var i bruk gjennom heile steinalderen og tidlig metalltid. Figurene skiller seg ikke fra det vi kan finne andre steder på hálogalandskysten og det viser til et fellesskap med fastlandet og øyriket langs kysten. Men, det er uvanlig at samme lokalitet har bergkunst som er kommet til gjennom mange tusenår.

Øystein Magnusson (konge fra 1103-1123) omtales i noen sammenhenger som «grunnleggeren» av Vágar, men vi har ingen sikre vitnesbyrd om at han noensinne var der selv. Det nærmeste var da han kom til Hølla gjennom sin støtte til lendmannen Sigurd Ranesson (på Steigen) i en tvist med Sigurd Jorsalfare (Øysteins halvbror) om skatteinntektene fra samene. Ei av tingsamlingene i denne saka var på Kjefsøya ved Brettesnes. Det er mulig at han da kan ha vært i Vágar, men vi veit det ikke. Kanskje var det slik at tingstedet på Kjefsøya understreker at det var kretsen av fiskevær rundt Hølla som ga denne regionen en viktig posisjon fra tidlig tid og at fleire av disse fiskeværene var arenaer for skreifisket også før markedstilknytninga kom til. Den innsatsen som forfatterne av sagahandskriftene Ágrip, Morkinskinna og Heimskringla roste Øystein for, var at han bestemte å bygge ei kirke i Vágar (dette var den første på kongelig initiativ i Hálogaland[4]).

Kjerkvågen, stedet der vi må tro at denne kirka lå, er nå så omkalfatret at det er lite håp om å finne spor etter den. Det viktigste kulturminnet som kan knyttes til den tidlige kirka, er ei stor flyttblokk, Trollsteinen. I den er det innhugd et stort kors som har et stilpreg som hører heime i den tidlige mellomalderen. Men, det har hittil ikke lykkes å finne andre kors som er nøyaktig lik dette.  

Øystein og halvbrødrene avgjorde også at en av de eldste skattene, fem-fisk-avgifta, bare skulle innkreves fra fiskere i Vágar og ikke fra alle andre steder langs kysten, slik det hadde vært praksis siden midten av 1000-tallet. I den sammenhengen kan vi også se hans initiativ for å få oppført husvære for fattige fiskere, nevnt i Morkinskinna. For kongen betød dette en mulighet for økt skatteinngang og effektiv skatteinnkreving siden det blei samlet på ett sted. «Rorbuer» på fangstboplasser hadde vært brukt siden steinalderen, men de var oppført av fiskere som hadde ressurser til det. Buene på Øysteins tid og lenge etter han, var av den typen vi kjenner fra fangstboplasser gjennom heile steinalderen og jernalderen. Dette var lune og varme hus, svært lik samiske gammer. Rorbuer av tømmerlaft eller reisverk, er fra langt seinere tid.

Kirkegrunnleggelsen og rorbuene for fattige fiskere var sannsynligvis blant de tiltakene som førte til at Vágar blei det viktigste fiskeværet ved Hølla og derfor den havna som kjøpmenn søkte til i den tidlige fasen av tørrfiskhandelen, i løpet av 11-hundretallet.

Et urbant samfunn. Vágar blir kaupstaðir

I løpet av 11-hundretallet blei store kvanta tørrfisk fraktet fra Vágar til Bergen, kongerikets hovedstad og viktigste handelsby i mellomalderen. Storvågan hadde forutsetninger for å bli den viktigste havna i Vágar og omkring 1200 blei det skapt nytt byggeland ved å lage ei fylling av byggerot og avfall på den overflødde valen i Storvågan, mellom Rekøykeila og Altervågen. Resultatet blei et sammenhengende areal på ca. 20.000 m² med to havner. Begge disse havnene var godt skjermet fra det åpne havet og de var rommelige nok til at hundrevis av båter og skip kunne ligge trygt her inne, også når været sto på. Det er vanskelig å finne ei rommeligere og bedre beskytta havn ved Hølla.

I tillegg til avfallslagene på land, er det også omfattende avfallsdeponier på sjøbotnen i havnene. Opprinnelig har disse dekket et areal som var større enn det vi kan se på land, men mudring og opprensking har ødelagt og fjernet størstedelen. Det som er bevart til i dag, ligger i Rekøykeila, nord for Storvågaholmen. Her finner vi både ting som er kastet eller tapt fra båter som lå i havn og det som er vasket ut fra avfallslagene på land. Dette viser oss det selvsagte, livet i Vágar utspent seg også på båter som lå inne i havna.

I skrevne kilder fra 12- og 13-hundretallet omtales Vágar som kaupstaðir. Et ting i 1282 kalles mót, det er en betegnelse som blei brukt om ting i byer. Det arkeologiske funnmaterialet (gjenstandene) viser også en materiell kultur som har fellestrekk med det som er funnet i nordeuropeiske byer fra samme tidsrom. Avfallslagene inneholder også rester av bygninger. Husrestene er fragmentariske, men de de har elementer som ligner det vi kjenner fra landsbygda i Hálogaland i mellomalderen. Det er hittil ikke påvist bygninger fra dette tidsrommet som ligner på bebyggelsen i Trondheim eller Bergen.

Blant funnene av ting som er kastet etter at de hadde gjort sin nytte, dominerer dagliglivets redskaper. Men, det er funnet mange gjenstander som kommer fra fremmede himmelstrøk. Det er først og fremst keramikk fra heile Europa som gir oss vitnesbyrd om at Vágar var knyttet til handelsnettverket mellom byer ved Nordsjøen og Østersjøen. Vi har også funnet noen eksempler på keramikk fra Middelhavsområdet og fra Midt-Østen. Noen av keramikkskårene kommer muligens fra Russland, men disse er ikke grundig nok undersøkt ennå. Det vil være avgjørende interessant om de har sin opprinnelse fra samfunn ved Kvitsjøen eller om de kommer via Østersjøen. Det er viktig å erkjenne at Vágar ligger omtrent midtveis mellom munningene til to av Europas store elver, Dvina som renner ut i Kvitsjøen og Rhinen som renner ut i Nordsjøen. I tillegg kommer alle elvemunningene ved Østersjøen. Elvemunningene er viktige fordi de leder til rike innland. Selv om det er utvilsomt at den viktigste vareflyten gikk mellom Vágar og Bergen, må vi alltid ha for øye at verden var mulig å komme til og fra over havet, både i mellomalderen og seinere. Strenge påbud om at handelen skulle gå via Bergen, betyr ikke nødvendigvis at det ikke skjedde.

Vågastevnet

Skrevne kilder fra mellomalderen sier oss at Vágar, ut over fiskeri og handel, også var arena for styringsfunksjoner i kongeriket. Erkebiskopen samlet presteskapet i Hálogaland på forsommeren slik at de kunne ivareta sine økonomiske interesser (tiende av fisken) og samtidig utføre de nødvendige styringsfunksjonene i den nordlige delen av bispedømmet (prestestevnet). Tidvis var det også viktige tingmøter her. Mest kjent er møtet i 1282 da Magnus Lagabøters landslov blei gjort gjeldende og den gamle lovsamlinga, Vågaboka, blei satt ut av spill. Samtidig sørget kongens viktigste rådgiver, Bjarne Erlingssønn, for å markere kongemaktas stilling overfor erkebiskopen ved å avgrense kirkas skatteinntekter av fisket.

På prestestevnet i 1321 fikk erkebiskopen likevel innført en særlig skatt som alle prestene skulle betale, cathedraticum. Det var ei avgift på 20 fisk fra hver til inntekt for byggearbeidet på Nidarosdomen. Presteskapets tilholdssted i Vágar var antakelig Kabelvåg (Capelluuaghom), der de sannsynligvis hadde et eget kapell (i betydningen kirke for en spesiell gruppe, uten kirkegård). Et dokument fra 1352 viser oss at erkebiskopen selv besøkte Vågastevnet og at han nettopp holdt til i Kabelvåg. Kjøpstevnet, prestestevnet og kongens styringsfunksjoner går under samlenavnet Vågastevnet.

En diskusjon av om høgmellomalderens Vágar tilfredsstilte noen av de bydefinisjonene som gjelder i europeisk mellomalderhistorie eller historisk arkeologi, gir oss som konklusjon at samtida oppfattet stedet som by selv om noen av særtrekkene vi finner i andre europeiske byer mangler. Sesongvariasjonen er en viktig kontrast. Vi veit likevel at konge og erkebiskop brukte stedet til styringsfunksjoner og ikke minst at kjøpmenn søkte til stedet for å ta del i tørrfiskhandelen.

Funnene viser at noen handverkere holdt til her, spesielt gjelder dette skomakere. Det er også interessant at den delen av materiell kultur som gjenspeiles i gjenstandsfunnene, har et preg som ligner det vi finner i andre byer i Nord-Europa. Men, bebyggelsen var spredt på fleire lokaliteter, byggeskikken var som nevnt av samme karakter som på andre boplasser på landsbygda i Hálogaland. De fleste av aktørene var her bare noen få måneder av året, under vinterfisket og når tørrfisken var klar til utskiping. Det er derfor viktig at vi anerkjenner denne dobbeltheten. Vágar, i betydninga heile klyngen av havner som knyttes til stedsnavnet, var en kaupstaðir i høgmellomalderen, men samtidig var stedet et fiskevær. Dette siste gjaldt sannsynligvis spesielt Storvågan,

Jektefarta endret tørrfiskhandelen

På slutten av 13-hundretallet hadde tørrfiskhandelen ennå et stort omfang på tross av svartedauen. Men, de bergenske kjøpmennene, som hadde vært de viktigste aktørene i fiskefraktinga, kom til kort i konkurransen med hanseatene og dette førte til at nordlendingene gradvis overtok fraktinga til Bergen med frakteskuter kalt jekter. Dette skjedd fra mange store fiskevær i Hálogaland og Finnmǫrk. Det var ikke lenger mulig å holde på Vágar som det viktigste omsettingleddet i nord.

Tørrfiskhandelen utgjorde i seinmellomalderen den langt største del en av eksporten til utlandet. Dette forholdet har mange misforstått slik at tørrfisken sto for hovedfinansieringa av virksomheten til kongemakta og kirka i seinmellomalderen. Landets jordbruksproduksjon var fortsatt det viktigste økonomiske grunnlaget for drifta av både kongemakt og kirkeorganisasjon. Erkebispesetet fikk på det meste en tredjedel av sin inntekt fra fisket. Det er først i moderne tid at utenrikshandelen kom til å spille en av hovedrollene i landets økonomi.

Hansakjøpmennene, som hadde overtatt det meste av handelen i Bergen, fikk ikke seile nordover. Dette, og andre samfunnsendringer, førte til at de bymessige funksjonene til Vágar forsvant. Kongen, som nå satt i København, hadde bygd ut byråkratiet slik at det ikke var nødvendig å opprettholde Vågastevnet som arena for styringsfunksjoner. Ei lignende utvikling gjaldt for kirka. Svartedauen har også fått en del av skylda for dette funksjonstapet, men fisket blei ikke rammet i like stor grad som gårdsdrifta.

Skreiinnsiget var der fortsatt, fiskerne kom fortsatt og heretter var Vágar et stort og viktig fiskevær med hovedhavn i Storvågan. Store klinkbygde jekter tok over i føringa av tørrfisk til Bergen og da fikk også de djupere havnene i Kabelvåg større betydning i tillegg til de grunne havnene i Storvågan.

Men, avfallslagene i Storvågan avslører at det er nå, etter at de urbane funksjonene opphørte, at stedet fikk en bebyggelse som var inspirert av det jektemannskapene hadde sett i Bergen og i Trondheim. De hadde sjøl seilt med tørrfisken sin når kjøpmennene ikke lenger kom nordover. Vi har derfor et interessant paradoks; i høgmellomalderens kaupstaðir  hadde Vágar en bebyggelse som var dominert av hus av samme type som det vi ellers kunne se på gårdene langs den nordnorske kysten. Mange andre trekk ved den materielle kulturen hadde likhetstrekk med bylivet lenger sør i Norden. I seinmellomalderen og tida som fulgte, blei det bygd hus som viste inspirasjon fra det som jektemannskapet kunne se i byene. Men, livet ellers hadde få urbane trekk som en ikke også kunne finne igjen på bygdene langs kysten. Dette fører til at vi må revurdere noen av tolkningene av de skrevne kildene som tidligere har vært forstått som opphør av bebyggelsen i Vágar. Det er en viktig erkjennelse at fiskeværet fortsatte.

Tørrfishandelens andre side var importen av kornvarer. I litteraturen om Nord Norges økonomiske historie i mellomalderen og tidlig ny tid, er det lagt stor vekt på at det markedsorienterte fiskeriet, fra det vokste fram på 11-hundretallet var drevet av et behov for kornvarer. Prisforholdet mellom tørrfisk og korn hos kjøpmennene i Bergen har i mange sammenhenger vært sett på som en parameter for hvordan det sto til med levevilkårene langs kysten i nord. Dette perspektivet bygger på den forestillinga at korn var en livsnødvendighet for den fast bosatte befolkninga og at det var forbundet med stor risiko å stole på egen avling for folk som bodde nær den klimatiske grensen for korndyrking. Denne oppfatninga overser at den nordnorske kysten hadde vært bebodd i mange tusen år før korn blei kjent som matvare. Fra den tida da de første såkorn kom i jorda til handel gjorde det mulig med import, var det nok et tidsgap på fleire tusen år. Det lar seg ikke hevde at korn var en livsnødvendighet. Det er derfor gode grunner til å se på kornet som et kulturelt betinget innslag i kostholdet. Da blir det et interessant spørsmål finne når dette skjedde og hvilket omfang kornvarer hadde til ulik tid.

Korn hadde tre bruksområder slik vi kjenner kostholdet: ølbrygging, grøt og brød. Indikasjonene tyder på at kornet vant innpass i den rekkefølgen. Bygg, som var den foretrukne og mest hardføre kornarten nordlendingene dyrket, egnet seg best til øl og vi veit generelt at øl var viktig i sosiale og religiøse sammenhenger i jernalderen. Jeg finner det sannsynlig at rug og hvete gradvis vant innpass etter hvert som et urbant levesett påvirket nordlendingene. Det er mulig at det først etter alle de kulturelle endringene som fant sted etter at jektefarten tok over fiskefraktinga, at kornets innslag i kostholdet fikk et omfang som gjorde at det blei ansett som en nødvendighet. Dette er en stor og komplisert diskusjon som det vil føre for vidt å gå inn i, i denne sammenhengen.

En falsk «dødsattest»

I 1591 kom den danskfødte fogden Erik Schönneböls beskrivelse av Lofoten og Vesterålen. Om Vágar skreiv han:

"Dette fiskeværd Voge haver i gamle dage været en kiøbstæd, og der findes endnu udi Thrundhiem gamle prevelegier som lyder om samme Voge, men nu er det ikke andet paa denne dag end et armt fiskeværd, og der bor ikkun x eller xij arme elendige stavkarle."

         Mange har lest dette helt bokstavelig, uten å tenke over hva denne danske embetsmannen hadde å sammenligne med av byer. Dessuten er hans øvrige beskrivelser av Lofoten og Vesterålen fulle av overdrivelser og kontrafaktiske opplysninger. Schönneböl kjente noen av dokumentene som omtalte Vágar som kaupstaðir og dette ga han forventninger om å få se et sted som lignet byene i Danmark, med teglsteinshus og høge trehus, gater og torg. Vi kan ikke legge stor vekt på denne «dødsattesten» for Vágar selv om fogden kom hit etter at byfunksjonene hadde opphørt.

Framveksten av væreiersystemet

Hovedhavna for fiskehandelen flyttet seg gradvis nordøstover etter som det -kom drektigere skip, fra Storvågan via Kabelvåg til Svolvær. Men, det var samme havstykket fiskerne høstet av og de rodde for mange vær rundt Hølla. Storvågan fortsatte å være ei god havn for fiskerne på tross av at landhevinga nok gjorde havna i Rekøykeila enda litt grunnere og ytterligere uegnet for nye djuptstikkende fraktefartøyer.

Det kom store samfunnsendringer i tida etter 14-hundretallet. Et aspekt ved disse endringene var den gradvise framveksten av væreiersystemet. De gamle havnene i Vágar blei nå separate vær med sine egne navn. Fiskeværet i Storvågan fortsatte fram mot slutten av 18-hundretallet, først som borgerleie og deretter som væreiergård. Dette skjedde også med Kabelvåg og Finneset ved siden av Hopen, Kalle, Festvåg og Henningsvær.

Profilsnitt gjennom avfallslagene sentralt i Storvågan. Den urbane fasen er markert. Markeringene under tegninga er for hver halve meter. Tegning R.Bertelsen, J.Hood og P.Urbańczyk Reidar Bertelsen

1000 år med skrot og avfall

Et tydelig vitnesbyrd om denne utviklinga ligger i det store avfallsdeponiet som bebyggelsen gjennom heile tida fra slutten av vikingtid til og med 18-hundretallet har etterlatt seg i Storvågan. Arkeologer kaller dette for kulturlag (eufemisme), men det dreier seg i realiteten om ei gigantisk søppelfylling som også inneholder bygningsrester i tillegg til husholdningsavfall, redskap og andre ting som har gått ut av bruk. Avfallet er omrotet og det er svært krevende å sortere det ut ved utgraving. Det er imidlertid klart at funnmengden fordeler seg med omtrent 20% på perioden fra ca 1000 til 1400 og 80% på den etterfølgende tida 1400-1800. Dette gir oss et helt nytt perspektiv på utviklinga av dette sentralstedet med røtter i førhistorisk tid og som har gjennomløpt store endringer opp til vår tid.

Avfallsdeponiet gir oss oversikt over ca. 1000 års historie i havneområdet ved Storvågan. Det er tidsrommet fra 1200 til 1400 som har hatt sterkest fascinasjonskraft fordi statusen som kaupstaðir har en egen glans. Styringsfunksjonene som konge og erkebiskop la til stedet, medførte at det blei skrevet dokumenter av mange ulike slag, både i Vágar og i Bergen og Trondheim. De øvrige 800 årene, før og etter den urbane fasen, har vært like viktige i lokal, i nordnorsk og i norsk historie. Men, lofotfiskerne brukte sjelden eller aldri penn og pergament eller papir for å rapportere til ettertida hva de brukte dagene til. Derfor har de fysiske restene ekstra stor betydning for vår forståelse av stedet.

Alt som er kommet for dagen av funn fra de arkeologiske undersøkelsene, knytter aktiviteten i Vágar til viktige epoker i den nordnorske fiskerbondekulturen og det er tydelig at dette senteret for vinterfiske og tørrfiskhandel også var en felles arena for bumenn og sjøsamer. Avfallsdeponiet i Storvågan har fellestrekk med det vi finner i boplasshaugene (gårdshaugene) på den nordnorske kysten, sørover til Namdalen. Dette indikerer at det var folk med tilknytning til fiskerbondeøkonomien som var toneangivende når det gjaldt utforming av stedet og virksomheten.

Mye er ennå usikkert

De arkeologiske undersøkelsene har gitt oss vesentlig ny kunnskap, men de har også avslørt nye store kunnskapshull. Innafor det kulturlandskapet der vi kan plassere Vágar, er det knyttet usikkerhet til hva som kan finnes av spor i Kjerkvågen, i Kabelvåg og på sjøbotnen. På lokaliteten Draugvika, like sør for avfallslagene i Storvågan, kan det se ut som om det finnes ruiner av rorbuer fra steinalderen og langt opp i ny tid. Her ligger også to steinsirkler som jeg etter mye tvil velger å tolke som tidlige innretninger for tørking av skrei, fra før det blei vanlig å bygge hjeller. Lignende konstruksjoner er å finne i tilslutning til førhistoriske fiskevær på Vestlandet og ved fiskevær på Island. I Riksantikvarens database (Askeladden) omtales disse som samiske offerringer. Dette er ei tolkning jeg må ta ansvar for fordi jeg har satt den på trykk tidligere, men jeg finner at tørking av fisk er noe meir trolig.

Det virker sannsynlig at fiskeværet Vágar har røtter langt tilbake i førhistorisk tid, men det er det all grunn til å se på Øystein Magnussons inngripen med kirkegrunnleggelsen, revisjon av skattlegginga av fiskeriet, og initiativet med å bygge fleire rorbuer slik at det blei gunstig for «fattige» fiskere å ro for Vágar. Dette hadde store konsekvenser og det var innledninga på den epoken der stedet fikk status som kaupstaðir. Vi kan ikke beskrive disse endringene i detalj. Vi har for eksempel ingen opplysninger om dette førte til ei endring i forholdet mellom fastboende og tilreisende. Tilreisende fiskere var sannsynligvis alltid selve ryggraden i virksomheten, men det er sterke indikasjoner på at kvinner og barn var medlemmer i dette samfunnet. Vi kan heller ikke si noe detaljert om dette forholdet endret seg avgjørende da statusen som kaupstaðir opphørte. Det eineste vi kan si med stor sannsynlighet, er at de «sesongarbeiderne» som hørte til kjøpmannsklassen, kongens og erkebiskopens byråkrati uteblei.

Vi må nok leve med usikkerhet om tolking av mange av kulturminnene i og omkring Vágar. Dette skyldes at Vágar mangler paralleller, men også at bevaringsforholdene er slik at det er dårlige utsikter for å et representativt bilde. I mange tilfeller er det også slik at kulturminnene er ødelagt i ny tid. Kirkestedet i Kjerkvågen, mellomalderens bosetting i Kabelvåg og tingstedet på eller ved Brurberget, er viktige steder der det moderne samfunnet har tatt for seg av våre muligheter for å vinne ny kunnskap.

Myter om Vágar står for fall

På noen felt er det berettiget å slå fast at ny forskning har falsifisert oppfatninger som har bitt seg fast, både i litteratur og i den allmenne lokale oppfatninga av Vágars fortid. De viktigste er:

Vikingtidshøvdingen Tore Hjort hadde høvdingsetet sitt i Vágar.

Nei, det finnes ikke kulturminner som kan forenes med det vi ellers forbinder med maktsentrum i vikingtid.

Kong Øystein Magnusson fikk bygd rorbuer slik at fiskerne slapp å sove under båtkvelvingen vinterstid.

Dette er en misforståelse av kildematerialet. Kystfolket hadde i tusenvis av år hatt praksis med å bygge husvære på fangstboplasser som de brukte om vinteren. Kongen la til rette for at også fattige fiskere kunne delta og derved øke kongens skatteinntekter. Det var ikke kongen som var opphavsmannen til fenomenet rorbuer. Å hevde dette er ei nedvurdering av de som dreiv fangst og fiske langs kysten siden eldre steinalder.

Vágar opphørte på slutten av 13- eller begynnelsen av 14-hundretallet.

Funn viser at et livskraftig fiskevær fortsatte å eksistere til slutten av 18-hundretallet. Det var kun urbane særtrekk og funksjoner som falt vekk i seinmellomalderen.

Kart som viser havner som var del av fortidssamfunnet Vágar pluss dagens Svolvær. Avstanden mellom Kabelvåg og Svolvær er ca 4,5 km i luftlinje. Kart fra M711, bearbeidd av R.Bertelsen Reidar Bertelsen

Relevant litteratur:

• Baug, I. 2018. Foodways, traditions and identity. I Mahler, D. (red)  Gruel Bread, Ale and         Fish. Changes in the Material Culture related to Food Production in the North    Atlantic 800-1300 AD. Publications from the National Museum. Studies in       Archaeology & History Vol 26. København s. 61-77.
• Bertelsen, R. 2005.Vágar, et sentrum i bevegelse i tid, i landskapet, i menneskenes          forestilling. Ottar 4-2005. s. 4-10
• Bertelsen, R. 2009 Vágar, en kortlevd by eller et urbant fiskevær?
• I Brendalsmo, J og F-E Eliassen (red) Den urbane underskog. Novus, Oslo.
• Bertelsen, R. 2011. Vágar som regional og nasjonal arena fra 1000- til 1400-tallet. Ottar 3 2011. s.9-15
• Bertelsen, R. 2011. Tilkomsten av fiskevær, med særlig blikk på kysten mellom Vestfjorden      og Lopphavet. I: Nordens plass i middelalderens nye Europa: Samfunnsomdanning,        sentralmakt og periferier - Rapport til det 27. nordiske historikermøte, Tromsø 11.-14. august 2011. Orkana, Stamsund. s. 78-88
• Bertelsen, R. 2018. The origin and development of the fisher-farmer economy in Hálogaland.    I Mahler, D. (red) Gruel Bread, Ale and Fish. Changes in the Material Culture            related to Food Production in the North Atlantic 800-1300 AD. Publications from the            National Museum. Studies in Archaeology & History Vol 26. København s. 107-118.
• Bertelsen, R. 2019. Om tilkomsten av boplasshauger fra jernalder og mellomalder.         I: Arkeologi og kulturhistorie fra norskekysten til Østersjøen. Festskrift til professor Birgitta Berglund. Museumsforlaget. s. 58-71
• Bjørgo, N. 1982. Vågastemna i mellomalderen. Hamarspor, eit festskrift til Lars             Hamre. Oslo/Bergen/Tromsø.
• Brun, H. 2011. Kabelvåg - glimt av stedets historie frem til slutten av 1900-tallet. Kabelvåg
• De Soto, J.G. og G.de Mulder. 2012. Ni du Hallstatt, ni de La Tène, mais du Moyen Âge, ou     les pièges de la stylistique. Le cerf en bronze de Durtal, la «fibule à masques » ou         anse d’Angers, le trépied à protomés zoomorphes de Nantes, le mors de Saint-Hilaire-     du-Bois. Revue archéologique de l'Ouest 29, 2012
• Falck, T, P. Nymoen og S.Wickler. 2013. Betraktninger om middelalderens Vágar basert på             undervannsarkeologiske kilder. I Blankholm, Bratrein, Arntzen og Lind (red), Nord-       Norge i Europa. Arkeologi, historie og kulturvern. Venneskrift til Reidar Bertelsen.          Tromsø Museums Skrifter XXXIV. UiT Norges Arktiske Universitet, Tromsø.
• Holberg, E. og M.Røskaft. 2015. Håløygriket. Nordlands historie 1. Før 1600.     Fagbokforlaget, Bergen
• Narmo, L.E, O.Stene og K.Torp Larsen. 2008. Kulturminneplan for Lofoten. Nordland   fylkeskommune og Tapir Forlag, Trondheim, Særlig s. 93, 111 og 131-135
• Nielssen, A.R. 2014. Markedsretting og nasjonal betydning av fiskeriene 1000-1350. I   Fiskerbønder og værfolk fram til 1750. I Norges fiskeri- og kysthistorie bind I.        Fagbokforlaget, Bergen. s 187-397
• Nielssen, A. R. 2022. Samisk fortid i Lofoten. Museum Nords skriftserie nr 2. Orkana-    Stamsund
• Nordeide, S. Walaker 2018. Fiskeeksport fra Sør- og Midt-Norge i vikingtid? I: Arkeologi og    kulturhistorie fra norskekysten til Østersjøen. Festskrift til professor Birgitta      Berglund. Museumsforlaget, Trondheim. s. 73-86
• Ytreberg, N.A. 1942. Nordlandske handelssteder. Brun, Trondheim

Fotnoter:

[1] For å unngå forveksling med dagens bruk av navnene «Vågan» og «Hålogaland», bruker jeg skrivemåtene fra mellomalderen, «Vágar» og «Hálogaland». Spesielt «Hålogaland» brukes nå i et stort antall sammenhenger som mangler samsvar med mellomalderens betydning. «Hálogaland» var i mellomalderen en betegnelse på en region som besto av rekken av øyer fra Lyngen og sørover til omtrent der fylkesgrensen mellom Trøndelag og Nordland går. Fjordmunningene på fastlandet hørte også med i denne regionen. I øst og nord lå Finnmǫrk, men det var aldri noen skarp grense.