I Nord-Norge er ei tradisjonell stø en liten del av ei fjære eller strand som er ryddet for å dra opp båten.
Støa har oftest trestokker, kalt lunner, lagt på tvers for å dra båten på. Lunnene ble gjerne satt inn med grakse, en benevnelse for ei egnet glatt væske som skulle gi båten god gli. I tidligere tider var det ikke uvanlig å bruke fiskelever som grakse.
Steinvorr
På langsidene av ei tradisjonell stø var det oftest en vorr, et slags steingjerde, som var egnet til å gå på der havet hadde flødd opp i støa. Denne steinvorren ble gjerne bygd oppå lunnene i støa, for å låse disse fast.
Naust
Ei stø ledet ofte opp til naust, som er en bygning over flomålet der båten kan settes inn, og der båtutstyr og fiskeredskaper oppbevares. Men mange støer er uten naust.
Det er ganske vanlig at det ligger flere støer ved siden av hverandre.
Slipp og dokk
En båtplass med skinner og vognanretning, og kran/vinsj til å trekke opp båtene med, er en slipp. Mens en båtplass der fartøyet sluses inn i en basseng, som deretter lukkes og tømmes for vatn, er ei dokk. Men da har vi beveget oss til større verksteder, og veldig langt unna ei tradisjonell stø.
Kjent og kjær
Støa er et velkjent begrep i nord-norsk kystkultur, og har også fått si egen vise, som mange i landsdelen her et forhold til (og som ikke er så rent lite av en oppslagsartikkel i seg sjøl!):
Der ligg ei stø
(Tekst: Lars Berg. Melodi: Jack Berntsen.)
Der ligg ei stø som du skulle kjenne,
med høge vorrar som far din la.
Hald leia rett og ha støa rein, du,
Var orda far din så ofte sa.
Der ligg ei stø, som du ofte var i,
då ho var lunna og fri for stein.
Ho berga far din frå alle bårer
fordi han gjorde ho glatt og rein.
Frå henne for han til eventyret,
til henne kom han, om fattig enn.
Ho var det siste som foten sleppte
og først ho var når dei kom igjen.
Kan hende ein måtte over verdshav
til far si stø for å finne fred.
Kan hende der fann han livsens meining
og rette altar å sone ved.
Anbefalte artikler:
Naust
Vorr
Nordlandsbåt
Rorbua
Sjark