Småbruk var svært vanlig før, og vi vet at ikke alle gikk over til traktor og silo. Hesjing av høy har enkelte steder vært brukt helt fram til vår egen tid. Nå er det imidlertid så sjelden at bonden hesjer at folk gjerne vil komme å se og oppleve hesjing selv. I dag kan du få en autentisk hesjeopplevelse flere plasser i Norge, i det som vi kan kalle gårdsturisme.
En annen plass du kan se spor av hesjing er i arkivene. I typiske landbruksarkiv er det gjerne rapportert inn mengde høy som er produsert og timer brukt i arbeidskraft. Slåttonn og hesje er ofte gjengitt på gamle foto.
Slåttarbeid på Brekke i Skjerstad, på 1930-tallet.
Ukjent fotograf, Arkiv etter Stiftelsen Nordland Landbruksselskap
Høytørking
Hesjing er en metode for å tørke gress til høy, og brukt hovedsakelig i Norge og Sverige. Mange steder i Europa tørket de gresset på bakken – men i områder med ustabilt vær og varierte somre så var hesjing det beste alternativet. Målet var å samle nok tørrhøy til at sau, hest, kyr og geiter hadde fôr gjennom vinteren.
Kjært barn har mange navn
Høyberging, høyonn, høya, slåttonn, onna – det finnes flere lokale navn på det samme arbeidet, og variasjoner i hvordan det ble utført. Noen sa hesje, hæs, hes osv. Det var også navn på de forskjellige delene av hesja: rom, golv, lengd og botn ble brukt om avstanden mellom staurene, eller de ulike nivåene høyet ble lagt på. Ifølge Hans Petter Evensen i boka «Slå med ljå» (2015) er begrepene golv og rom ganske likestilt i Nordland. Selv om begrepene og metodene varierte, var målet alltid det samme: å få høyet tørt og trygt i hus før regnet kom.
Mange steder har staker eller høysåter også vært en vanlig måte å tørke høy på, men i denne artikkelen tar vi for oss hesjer og hesjing.
Arbeidsfelleskap
Slåttonna var gjerne i juli og man måtte regne 3-4 uker på både å slå gresset, hesje det og få det inn på låven eller annen oppbevaring. Hele familien og naboer deltok gjerne i arbeidet. I enkelte områder og perioder var det vanlig å ansette slåttarbeidere i sesongen. Arbeidet med slåtten var svært arbeidskrevende og tok tid. Heldigvis var det også noe hygge knyttet til slåttonna. Det var sosialt, hvor man hadde felles måltid – gjerne grøt, påsmurte brødskiver, vafler og annet godt. Noen ganger ble det også en fest når arbeidet var ferdig, som en feiring og belønning til slåttelaget.
Kaffepause med familie og naboer, Bodø/Saltstraumen.
Ukjent fotograf, fra Myrvoldsamlingen
Oppsett og forberedelser
Av utstyr trengte man hesjestaur, staurspett, støttestaur, hesjetråd/streng, rive og gjerne høygaffel. Før man kunne begynner å hesje måtte gresset slås og hesja settes opp. Man slo gjerne dagen før man skulle hesje, slik at høyet kunne tørke litt på bakken. Gresset måtte rakes til sides for å gjøre plass til hesja. Noen hadde permanente hesjer som sto år etter år – men de fleste satte opp og tok ned hesjene hvert år. Staurhullene i bakken, staur og hesjestreng ble gjenbrukt.
Hvordan så hesja ut?
Landskapet, vindretning, sol, skygge og gressmengde er faktorer som spilte inn på plassering av hesja. Hesja ble satt opp i en rett linje, som fikk lengde etter behov. Noen ganger måtte man også «skore» opp hesja med støttestaurer. Det var viktig at gresset ble tørket på hesja, men også viktig at hesja ikke ble tatt av vinden, om det skulle komme uvær.
Staurene ble gjerne lagd av unge trær av gran, bjørk og einer. Disse ble barket og skulle være rettest mulig. Hull i jorda til staurene ble laget med spett, og avstanden mellom staurene var anbefalt mellom 1,5 - 1,8 meter. Når staurene var satt opp kunne man begynne å «strenge opp» hesja. Ca. 5 hesjetråder var vanlig. Noen steder begynte folk å hesje, det vil si legge gress på hesjetråden, mens tråden ble lagt på, mens andre igjen foretrakk å begynne med hesjinga når hele hesja var ferdig montert. Visstnok var det greit å ta en streng om gangen hvis du la på høyet med rive eller høygaffel. Men man måtte alltid begynne nederst og det var viktig at den nederste tråden var såpass langt oppe at det ikke ble fukt under hesja. Knehøyde (det vil si 40-50 cm opp fra bakken) var anbefalt starthøyde på hesja.
Hesjetråden ble festet på en egen måte, slik at den skulle kunne tåle å ha gresset hengende om så i våt tilstand. For at tråden skulle tåle nok vekt, ble det lagd et kast rundt hver staur for å feste den. Et kast og et dobbeltkast rundt annenhver staur sikret stabilitet og gjorde at man kunne lage lange, fine hesjer. Andre festet tråden med spiker eller krampe, som da måtte tas ut igjen når man demonterte hesja.
Endepåler var korte staurer, kalt påler, som forankret hesjene i enden. De var gjerne skråstilt i marka og man kunne ha 1-2 etter behov. Man festet hesjetrådene i denne pålen, for å stabilisere hesja, så den holdt seg utstrakt.
Tegning av strenghesjer, med endepåler og "skorer".
Tegning av Øyvind Frogum
Rajehesjer/rerhesjer
Disse besto kun av treverk. Det ble laget hull i staurene og spikket knagger, nagler eller rerpinner. Over pinnene ble det lagt stenger av trevirke. Dette var særlig brukt før ståltråden ble vanlig, men også etterpå. Rerhesjer ble mye brukt i utmark – og de kunne stå som permanente hesjer året rundt.
Ifølge Øyvind Frogum fra Nord- Troms ble rer-hesjer hovedsakelig benyttet til utmarks-slått, også kalt skrap-slått. Det var områder som hadde naturlig grasvekst og ikke dyrket mark.
Tegning av Øyvind Frogum
Hesjinga
Aller først måtte man rake gresset til hesja. Rakingen var en arbeidskrevende del av slåtten og for mange den mest slitsomme. Den krevde både tid, krefter og utholdenhet, særlig når store arealer skulle samles sammen for hånd. Det var under rakingen at man virkelig kjente hvor tungt høyarbeidet kunne være!
Før høyet ble lagt på hesjestrengen, skulle det ristes. Dette kunne gjøres med en rive eller med hendene. Når man brukte rive, ble det ofte kalt for «kjemming». Dette var særlig viktig når gresset var kort. På utmarksslåtter eller andre steder hvor man brukte rerhesje var kjemminga også ekstra viktig.
Den tryggeste metoden var å riste høyet godt, slik at det fikk nok luft. Hensikten var å sikre at høyet tørket ordentlig, for hvis det forble fuktig, kunne det utvikles råte og mugg – noe som var direkte skadelig for dyrene. I verste fall kunne det råe høyet mugle og starte en kjemisk prosess som kunne føre til varmeutvikling inne på låven og dermed forårsake brann. De gamle låvene var ofte bygget med god lufting for å sikre at høyet ikke muglet så lett. I tillegg var det vanlig å salte høyet lagvis, med grovsalt. Dette dempet faren for mugling og selvantenning, men sikret også at fôret hadde god nok kvalitet.
Gresstypen hadde mye å si for både tørketid og hvordan høyet burde hesjes. Vanlige gressorter var timotei og kløver, som begge tørket på litt ulike måter og i ulikt tempo. Før det var vanlig med dyrket mark, det vil si at jorda var pløyet og sådd, så var det «natureng» som ble høstet. Utmarksslått besto av natureng.
Viktig var det at det var god lufting nederst, altså under hesja. Dette kunne man sikre ved å rake forsiktig under hesja til slutt.
Når høyet var tørt, skulle det hentes inn og hesjene kunne demonteres. Det var viktig at utstyret ble samlet inn slik at hesja lett kunne settes opp igjen neste sommer.
Høykjøring med hest og vogn, 1930-årene.
Fotograf Helgesen, fra arkiv etter Stiftelsen Nordland Landbruksselskap
Få høyet i hus
Høyet ble samlet sammen før det ble kjørt på låven for oppbevaring gjennom vinteren. Ungene fikk gjerne jobben med å tråkke i høylasset, enten det var hestevogn eller traktorvogn som fraktet høyet. Dette gjorde de for at bonden skulle få mest mulig med seg i høylasset. Det var også vanlig å bære hjem høyet på ryggen, i en egen «reimanordning». Sannsynligvis ble høybæring mye brukt i utmark, hvor det gjerne var mindre gress og ulent terreng.
De som bodde ved kysten, hadde ofte hesjer på plasser hvor de måtte ha båt for å frakte utstyr, og til slutt høylasset.
Når høyet var kommet i hus, så var det stor lettelse for bonden og familien. Ikke sjelden var det grunn til bekymring for innhøstingen av vinterfôret, særlig hvis regnet silte ned og godt tørkevær uteble.
Kilder
- Veiledning i manuelt slåttearbeid Opplev Slåtten (Hallingdal Folkemuseum, 1999)
- Hans Petter Evensen, Slå med lja (Sollia, 2015)
- Sven Taksdal, Bondeyrket (J. W. Cappelens forlag, 1943)
- Audun Dybdahl, Fôr, fe og melkestell i eldre tid. Arbeidsmåter og redskaper i Steinkjer-regionen (Steinkjer Museum, 1985)
- Øyvind Frogum (Tromsø og Kildalen)