Josef Vik i stua hjemme
Arkiv i Nordland
I det lokalhistoriske arkivet etter Kulturavdelingen i Saltdal kommune (K-18400.460/F/L0003 mappe 2) ligger Josef Viks stilebok. Stilene skrev han i boka antakelig på slutten av folkeskolen, ca 1907, og gir et interessant innblikk i livet i Saltdalen og Norge forøvrig for ca 120 år siden.
Josef Viks skrivebok
Arkiv i Nordland
Utvalgte titler på Josef Viks skolestiler
- Den norske bonden
- Ein dag til fjells
- Følgene av Norges spredte bebyggelse
- Følgene av storindustriens opkomst i vort land
- Naturi og livet um hausten
- Arbeidet for folkeoplysning
- Ljosgreidor fyrr og no
- Kva er det som dreg folk til byane?
- Om selskabelighet
Arkiv i Nordland har transkribert stilen om selskabelighet i fulltekst, og beholdt Josef Viks rettskriving i teksten. Mye er ganske likt norsk rettskriving i 2023 og den største forskjellen er at han skriver aa i stedet for å. Vi vet ikke hvorfor han en gang i teksten brukte å i stedet for aa.
Josef Vik om selskabelighet
Arkiv i Nordland
«Om selskabelighet»
Det er greit at folk maa synes det er hyggelig at komme sammen og feste. Aldrig har der vel været en tid saa rik paa fester og selskaber som nutiden. Alle er med, gamle og unge, rike og fattige, etter beste evne. Og sammenkomster er det av alle slag, fra smaa kaffelag til store fester. De som har god raad er naturligvis de fremste her. Det er da helst mellem dem man kan tale om større selskaber. De søker nu ogsaa at overgaa hverandre med luksus og kostbar anretning. De mindre velstaaende maa helst holde sig til fester hvor de for billig pris kan faa lit moro.
Nu maa vi vel si at der festes aaret rundt, men vinteren er den tid paa året da der festes mest. Og det er noksaa naturlig ogsaa. De lange, mørke eftermiddager kan ofte være triste for folk som ikke har noget at adsprede sig med, og som oftest er det god anledning til det, især i byene. Som midtpunkt for fester og sammenkomster har vi julen. Alt arbeide blir lagt tilside for en stund, og alle samler sig likesom om at holde fest. De vil slutte det gamle aar med fest, saa de kan gaa ind i det nye med lyse minder.
De fleste av os mennesker har vel en medfødt trang til at være sammen med andre mennesker. Av historier og bygdeskildringer ser vi at nordmændene alltid har været glad i fester og gjestebud. Men tidligere var gjestebudene helst bundet til bestemte aarstider. Julen var ogsaa da den fornemste festtid. I skildringer av julegilder fra fortiden, ser vi at det kunde gaa fuldt saa livlig for sig da som det gjør nu. Forskjellen er bare den at de da gjorde festene fra seg naar de holdt paa, og saa var det ikke mere av det slag før neste høitid. Nu derimot fester man aaret rundt. Man blir loksom aldrig ferdig med det. Grunder til denne økede trang til selskabelighet blant ungdommen, maa vi vel nærmest finde i den støtte de faar til slikt i hjemmene. Far og mor gaar i selskab, og naar barna blir saapas store, skal de være med. De forandrede arbeidsvilkaar gjør ogsaa sit til dette.
Før var ungdommen hjemme og hadde da altid noget at arbeide med utover kveldene. De slap saaledes at kjede sig. Nu derimot har ungdommen dagarbeide og slutter oftest klokken 6 om eftermiddagen. Saa har de da den lange kveld som de maa faa til at gaa paa beste maate. Naar de saa ikke har nogen særskilte interesser at ivareta, er det næsten ikke andet at vente end at de vil more sig. Og det er mange som vet at dra sig dette til nytte. De lager til fester, og ungdommen betaler, og ser som oftest ikke efter om han har raad til det eller ikke. Derfor er det faa ungdommer som lægger sig op nogen penger nu for tiden. Allikevel de tjener forholdsvis mere nu end de gjorde før.
Det er mange som forsvarer fester og selskaber. Ungdommen lærer at føre sig fint, de faar se saa meget osv. Der kan vel være meget at av godt som følger med slike sammenkomster, men man maa ikke de bort fra de daarlige sider ved selskabslivet. Folk blir overfladiske og karakterløse. De stykker sig op og lærer sig til at si vittigheter og pjat. De faar ikke samle sig om noget helt. Den hjemlige hygge blir borte, og ungdommen gaar ofte sure og gretne og synes alt går paa tverke. Mødrene ser gjerne at døtrene deres skal være fine og kunne ta sig ut. De sparer dem derfor for det huslige arbeide. Nar saa døtrene selv faar sig et hjem, blir det ofte sure miner for alt og ingen ting.
Josef Vik med lærerkolleger med partnere.
ukjent AIN.A18100.05436