Henrik Hansen og Marta Olsdatter
Ukjent
Vår nysgjerrighet ble vekket av et brev fra forstanderen ved Reitgjerdet, Dr. A. Sand. Brevet som er datert 9. januar 1886, var et svar på en henvendelse fra fattigkommisjonen i Kjerringøy. Den hadde spurt om Henrik Hansen kunne få bli ved pleiestiftelsen til det var helt sikkert at han ikke hadde «spedalskhed i kroppen». Kommisjonen hadde nemlig fått kjennskap til at Henrik hadde skrevet hjem og fortalt at han var blitt frisk og bedt om penger til hjemreisen. Forstanderens svar var nedslående. Selv om Henrik hadde blitt litt bedre, var det svært lite sannsynlig at han noensinne ville bli helt frisk. Dr. Sand fryktet dessuten at han «til vaaren stryger hjemover, da han lider af hjemve». Hjemlengselen var tydeligvis allerede blitt stor. Hjemme ventet hans kone, Marta Rebekka Olsdatter, og fem barn. Henrik hadde ikke vært ved Reitgjerdet ved Trondheim mange ukene da Sand postla sitt brev. Han hadde blitt sendt dit etter at distriktslegen hadde påvist at han led av spedalskhet i oktober 1885.
Postkort av Kjerringøy Handelssted ca 1880-1930
Ukjent
Kampen mot den fryktede sykdommen
Før vi vender tilbake til Henrik og hans videre skjebne, skal vi se litt på hvordan sykdommen ble forsøkt bekjempet. Spedalskhet (lepra) er en av de eldste og mest fryktede sykdommene vi kjenner. Den påførte den syke enorme lidelser og var forbundet med uhygge og skam. Hva spedalskhet kunne gjøre med den syke – ofte ble utseende endret til det groteske og stanken var forferdelig – skremte og preget oppfattelsen av både sykdommen og de som ble rammet. Her må det skytes inn at Henrik led av den «glatte» varianten av sykdommen som var litt «mildere» og mer saktevirkende enn den «knudrete» varianten.
I første halvdel av 1800-tallet økte antallet spedalske i Norge kraftig, særlig på Vestlandet, men også langs kysten videre nordover. Knapt noe annet område i Europa hadde like mange syke i forhold til folketallet. Dette skremte myndighetene, og kampen mot sykdommen ble gitt høy prioritet. Det ble opprettet et eget register over smittede (Lepraregistret) og forsket på sykdommen i Bergen. I tillegg ble bygd egne institusjoner for å huse de spedalske, deriblant Reitgjerdet Pleiestiftelse som ble tatt i bruk i 1861. Sykdommen kunne ikke kureres, men ved å isolere de syke håpet man å stagge spredningen av den. Det ble vedtatt lover som hjemlet isoleringstiltak og tvangsinnleggelse. Lenge trodde legestanden at spedalskhet var arvelig, men i 1873 påviste Gerhard Armauer Hansen at den skyldtes en bakterie (Leprabasillen). Uansett, smittsom eller arvelig, løsningen var den samme – isolering av de syke.
I dag vet vi mer om sykdommen. Den er svært lite smittsom, og det antas at man må være arvelig disponert for å utvikle spedalskhet. I tillegg er kosthold med lite protein trukket fram som en faktor som øker sjansen for at sykdommen bryter ut hos de smittede.
«Fortegnelse over de Spedalske i Folden»
En «Fortegnelse over de Spedalske i Folden legedistrikt» er bevart og befinner seg ved Arkiv Nordland. Her er Henrik Hansen innført i 1885. Han var da 36 år og husmann på Fjære i Kjerringøy. Videre kan vi lese at det var ingen spedalske i slekten hans. Hvordan hadde han da blitt smittet? Henrik hadde allerede vært syk noen år da han fikk diagnosen. Dessuten går det lang tid fra man blir smittet til sykdommen bryter ut – gjennomsnittlig fire år, men i enkelte tilfeller opp mot 20 år. Henrik kunne derfor ha blitt smittet allerede på 1860-tallet. Fortegnelsen over spedalske peker ut flere potensielle smittekilder. To menn fra Fjære hadde blitt registrert som spedalske i 1872, og en mann fra nærliggende Alsos i 1874. Sistnevntes sønn, Kristian Andersen, ble for øvrig innlagt på Reitgjerdet samme år som Henrik, bare 17 år gammel.
Fattigstyret i Kjerrinøy har fått brev fra Reitgjerdet om at Henrik har stukket av fra institusjonen.
Arkiv i Nordland
Hjemlengsel og gjentatte rømninger fra Reitgjerdet
Dr. Sand fikk rett i sine antagelser. Den 6. mars 1886 reiste Henrik hjem uten tillatelse. En enstemmig fattigkommisjon besluttet to måneder senere at han skulle sendes tilbake til Reitgjerdet så snart som mulig. De fryktet at han skulle smitte andre. Trolig var Henrik lite villig til å vende tilbake til pleiestiftelsen frivillig. Først den 11. oktober steg Henrik om bord på «Haakon Jarl» med kurs for Trondheim. Det ble ikke den siste gangen. I arkivet fra fattigkommisjonen kan vi lese at han rømte fra Reitgjerdet igjen i 1889, og 1893 og 1894.
Vi vet lite om Henriks tanker omkring sykdommen og livet. Vi møter han bare gjennom fattigkommisjonens skriv og møtereferater. I 1889 forklarte Henrik kommisjonen at det var en «inderlig længsel efter og kjærlighed til sin hustru» som hadde fått ham til å forlate Reitgjerdet. Senere fulgte Marta med til Trondheim da han skulle til Reitgjerdet. Det gikk ikke bra. Hun ble syk, og tidlig i 1893 fulgte han henne hjem til Kjerringøy. «Hustruens svage sinstilstand» ble trukket fram av fattigkommisjonen da den skulle forklare «denne uheldige reise paa denne aarstid». Kommisjon ble stadig mer frustrert over rømningene og la delvis skylden på henne. Da Henrik igjen «rømte» nordover sommeren 1894 etter bare et månedslangt opphold på Reitgjerdet, hadde kona ifølge kommisjonen sendt to brev der hun hadde bedt ham komme hjem. Her kan det bemerkes at de i januar hadde fått sitt sjuende barn, sønnen Nils. Også Henriks hjemreise i 1889 hadde resultert i en sønn, Rikard, født i april 1890.
Den 14, juli 1894 sendte fattigkommisjonen et brev der de forklarte at de hadde kjøpt billett til Henrik, men at han hadde nektet å reise til Reitgjerdet, og la til at hvis de igjen sendt han av gårde, ville han nok for femte gang reise hjem uten tillatelse. Avslutningsvis spurte fattigkommisjonen forstanderen ved Reitgjerdet om Henrik kunne bli værende hjemme. Loven åpnet for at spedalske kunne bo hjemme hvis de ble isolert godt nok. På et møte i mai 1896 diskuterte fattigkommisjonen om han skulle sendes til pleiestiftelsen, for å få «en mere forsvarlig forpleining end hjemme». Kommisjonen konkluderte med at de ville spørre Henrik om hva han helst ønsket. Og han ønsket nok fortsatt å være hjemme hos kona. Vi har ingen indikasjoner på at Henrik var på Reitgjerdet etter 1894.
Familien – en vanskelig tid
Henriks innleggelse på Reitgjerdet innledet en vanskelig og turbulent tid for familien. Uten mannen klarte ikke Marta å forsørge barna, og gjentatte ganger måtte hun søke hjelp hos fattigkommisjonen. Under et møte i kommisjonen den 18. mai 1887 var hun selv til stede. De fire eldste barna var da bortsatt, og bare den yngste, datteren Helmine, bodde sammen med henne. På møtet ble det diskutert om det var best for henne om hun flyttet. Og av folketellingen i 1891 går det fram at hun leide rom (var innerst). Hun drev med håndarbeide, men var delvis forsørget av Kjerringøy fattigstyre. De tre yngste barna bodde da sammen med henne. Det er lett å forestille seg at barna fikk en ustabil oppvekst preget av fattigdom, uvisshet og oppbrudd. Enkelte av dem skiftet fosterforeldre, bosted og skole flere ganger. Men dømt ut fra skoleprotokollene, ser de ut til å ha klart seg forholdsvis bra.
Vi vet lite om Henriks siste år sammen med kona og de yngste barna. Han er igjen registrert som husmann på Fjær. I hvor stor grad klarte han å arbeide? Og hvordan ble han og familien behandlet av sambygdingene? Siste gang vi møter Henrik i fattigkommisjonens forhandlingsprotokoll er den 12. mai 1900. Da bevilges det penger til støtte for han og barna for andre halvdel av året.
Henrik fikk oppleve at den eldste datteren, Johanna Karoline, giftet seg den 1. november samme år. Knappe tre uker etter bryllupet, den 20 november 1900, dør Henrik, 51 år gammel.
Henrik – en av mange skjebner
Vi vet lite om hvilke konkrete lidelser sykdommen påførte Henrik, bortsatt fra at han hadde sår i en fot som ikke ville gro. Vi kan likevel med god grunn anta, at han levde et godt liv sammenlignet med de spedalske han var sammen med på Reitgjerdet. Han fikk tross alt være sammen med kona, og fikk se sine barn vokse opp. Svært mange av pasientene på pleieinstitusjonene fant tilværelsen der utholdelig. Kanskje var det slik at det var de friskeste som i størst grad ønsket seg bort? I løpet av de 25 første årene skal i alt 202 pasienter ha rømt fra Reitgjerdet, et tall som utgjorde 15.5 % av de innlagte i perioden. I tillegg hendte det at pasienter ble utskrevet fordi de var i ferd med å bryte sammen psykisk på grunn av savnet etter hjem og familie og det trøstesløse livet på institusjonen. Det som gjør at Henrik framstår som spesiell, er ikke at han ville hjem og stakk av, men at han gjorde det hele fire ganger. Henrik er en av mange skjebner som gjemmer seg bak statistikkens tall.
Utbredelsen i Nordland
I alt ble det registrert 7697 spedalske i Norge i perioden 1856 – 1900. Av disse kom 1015 fra Nordland. I folketellingen fra 1891 finner vi 183 spedalske boende på Reitgjerdet (https://www.digitalarkivet.no/census/rural-residence/bf01053104000745). Av dem var minst 50 født i Nordland: 26 menn og 24 kvinner. Ti av dem var gift. Aldersmessig var spennet stort. Den eldste var 75, mens den yngste var ei jente på bare sju år fra Lofoten. Det var kyststrøkene som var hardest rammet av sykdommen, særlig Gildeskål, Hadsel og Borge i Lofoten. Det var fem pasienter fra hver av disse kommunene på Reitgjerdet i 1891.
Den kjente trondheimslegen Lyder Borthen forsket på øyelidelser hos spedalske og tok en rekke fotografier, som ble gjengitt i avhandlingen «Die Lepra des Auges» som innbrakte ham en gullmedalje ved verdensutstillingen i Paris 1900. Bildene med pasientopplysninger er digitalisert og er nå tilgjengelige på Nasjonalbibliotekets nettsider. Der finner vi igjen en rekke pasienter fra folketellingen i 1891, og som var på Reitgjerdet samtidig som Henrik.
Under Henriks levetid gikk antall syke ned – fra 2858 i 1856 til 577 i 1900 – og nedgangen fortsatte inn i det nye århundret. I 1925, året da hans hustru Marta omkom, var det bare 107 spedalske igjen i Norge, hvorav 21 var fra Nordland. Den siste leprapasienten i Norge døde i 2002.
Litteratur
- Godøy, Bjørn Are: Ti tusen skygger: en historie om Norge og de spedalske (2014).
- Guldbransen, Terje: Skiftende tider. Kjerringøy i Bodø. Bodin bygdebok II, 7A og 7B (2004)
- Schiøtz, Aina: Folkets helse - landets styrke 1850-2003. Bind 2 i Det Offentlige helsevesen i Norge 1603-2003 (2003).
- Breida, Jan P.: «Reitgjerdet pleiestiftelse for spedalske – et 150-årsminne». I Årbok for Strinda historielag 2011 (2011).
- Norges officielle statistik: Beretning om de spedalske i Norge (flere utgaver)
- Norges offisielle statistikk: De spedalske i Norge. Beretning for femåret 1921-1925
- Norsk Biografisk Leksikon
Arkiv
- Steigen kommune. Helseråd. F – Spesialserier. Fa - Protokoller over spedalske, Arkiv i Nordland
- Kjerringøy kommune. Ymse skolekretser, Arkiv i Nordland
- Kjerringøy kommune. Fattigstyre/Fattigkommisjon, Arkiv i Nordland
- Digitalarkivet.no (Arkivverket)
Fortegnelse over de spedalske
Arkiv i Nordland