Birtavarre gruve
I 1899 kom 21 år gamle Fredrik Johansen Øvrevold til Birtavarre, et av gruvesamfunnene i Kåfjord i Troms. Han var en av mange tusen unge menn, som fra slutten av 1800–tallet søkte arbeid i den fremvoksende gruveindustrien i Nord-Norge.
Arbeidsulykke gjorde Fredrik blind
Arbeidet i gruvene var hardt, og ulykkene var mange. Få uker etter at Fredrik Øvrevold hadde startet sitt arbeid i Birtavarre, ble han utsatt for en alvorlig sprengningsulykke som skulle endre hans liv totalt. Ifølge gamle gruvearbeidere var det en klassisk nybegynnertabbe som førte til ulykken.
En av dem forteller:
"Han var ny i arbeidet og tente lunta med gruvelampen. Erfarne gruvearbeider tente alltid en fakkel først, for lunta kunne ofte frese ut gruvelampa. Det var dette som skjedde med Fredrik, lampa slukket, og i mørket gikk han feil vei og rett inn i eksplosjonen."
Sang og musikk ble ny inntektskilde
Etter ulykken havnet Fredrik på sykehus i Tromsø. Han hadde mistet synet på begge øynene, og over hele kroppen hadde han arr og merker etter eksplosjonen. Å bli rammet av en slik ulykke var særdeles alvorlig i industrialiseringens første fase. Til tross for at det ble etablert en ulykkestrygd for industriarbeidere i 1896, ble ikke skadete arbeidere godt nok tatt hand om, verken av det offentlige eller bedriften. De måtte prøve å skaffe seg utkomme på annen måte.
Selv om Fredrik var invalidisert, forble han trofast mot gruveslusken og rallaren. I Tromsø lærte han seg å spille gitar, og med god barytonstemme og egenproduserte skillingsviser vandret han sammen med ledsager fra anlegg til anlegg og underholdt. Hans viser ble folkeeie, og ”Blind-Fredrik” ble en kjær gjest blant sluskene og rallarene i landsdelen.
Skillingsviser
Han ga ut visene sine i små hefter, som han solgte for å spe på inntektene. På en av skillingssedlene (visehefte) Blind-Fredrik fikk trykt kan vi lese følgende:
”F. Øvrevold, som for 39 år siden mistet sine øyne ved et mineuhell i
Birtavarregruben og i 1929, ved et bankkrakk, mistet sine sparepenger, er nu nødt til å bruke musikken som den siste utvei. – De beste anbefalinger has for god vandel og edruelighet.”
En del av visene Blind-Fredrik skrev, er berget for ettertiden. Mange er nok dessverre forsvunnet. Den siste kjente visen vi vet om, kalte han ”Den siste vise”.
Ved et bankkrakk i 1929 mistet Fredrik Johansen Øvrevold sine sparepenger. Nødstiden på 1930-tallet førte også til dårlige tider for anleggene rundt om i landsdelen. Det førte til at Blind-Fredrik i større grad begynte å reise rundt på markeder og lignende for å underholde med sine viser.
Karl Kristensen og Blind-Fredrik
Han var ikke alene om å bruke musikken og sangen som levevei. I intervjumaterialet får vi blant annet høre om andre underholdere som ”Blind–Olsen” og ”Brødrene alkohol”. Blind Fredrik skrev sin mest kjente vise kort tid etter ulykken. I denne visen forteller han om den tragiske hendelsen i Birtavarre. Gruvearbeideren Karl Kristensen var en av mange arbeiderveteraner som møtte Blind–Fredrik og fikk et nært forhold til ham. Kristensen møtte ofte Blind-Fredrik på sin arbeidsplass i Sulitjelma og samlet visene Blind-Fredrik ga ut på rimelige note-ark, såkalte skillingstrykk.
I et intervju gjort av Skogheim i 1975 synger den 83 år gamle Kristensen Blind–Fredriks vise for forfatteren og forteller livlig om Blind-Fredrik og arbeidet i Sulitjelma gruver.
Lytt til hele opptaket av Dag Skogheim og Karl Kristensen (55 minutter langt)
Blind-Fredriks vise
Ifra Tromsø opp til Lyngen
reiste jeg i nittini
Glad om hjertet, lett i sinnet
Men ulykken rammet meg.
Og arbeidet jeg betrådte
ned i gruven var min plass
Men o ve, jeg atter måtte derfra i den største hast
Ti et skudd fra fjellets side skulle tendes,
og jeg fikk skuddet tent,
men akk til like lyset av min lampe gikk
Da jeg vendte meg fra stedet
gikk jeg i en motsatt kant
Og tenk- skuddet eksploderte og jeg falt bevisstløs om.
Begge øynene er blinde, høyre hånd til intet er-
Veien kan jeg ikke finne uten en ved hånden er.
Tenk uti en sådan alderen og tre og tyve år jeg var
- Nu i mørket må jeg vandre
til jeg legges i min grav.
Så til slutning vil jeg bede venner som er frisk og rask:
Rekk en hjelpsom hånd fra dere
og I har den største takk!
Anna Pedersen
Også ”slarvvisene ” ble populære. En som spesielt fikk gjennomgå i Blind-Fredriks viser, var hans tidligere forlovede Anna Pedersen, som brøt forlovelsen like etter ulykken i Birtavarre. Da han reiste rundt på anleggene, kalte han henne bare for ”Kattskit-Anna”. Han hånte henne, fortalte grove historier og sang viser der Anna var midtpunktet. Dette sinnet mot Anna var visst bare på overflaten.
Senere skrev Fredrik en av sine vakreste viser der han kalte henne for sin ”dyrebare venn”. Han skrev et vers for hver bokstav i hennes navn og når man leser den første bokstaven i versene nedover, sto navnet hennes skrevet.
Kilder:
- Blind – Fredrik (Tiden Norsk Forlag 1976), Dag Skogheim og Kjell Sandvik
- Dag Skogheims samling – v/Arkiv i Nordland
Nettartikkelen om Blind-Fredrik et ABM Nordland samarbeidsprosjekt