For 110 år siden startet et gruveeventyr i Birtavarre i Nord Troms. Det ble et kortvarig eventyr, og flere beskrev gruvedriften etter hvert mer som et helvete enn et eventyr. Ifølge lokalhistorikeren Torleifs Lyngstad var karakteristikker som ”et helvete på jord” og ”industrihelvete” ikke uvanlige beskrivelser av virksomheten.
I følge historikeren Einar-Arne Drivenes ble funn av malm og kopper gjort av en same.
Gruvedriften foregikk oppe i fjellet i Birtavarre, inne i Kåfjorddalen 800–1000 moh. Birtavarre var et til dels lukket, læstadiansk samfunn, og telefon og veier eksisterte ikke. Det var nok mange som reagerte både med glede og sorg på denne nye virksomheten i bygda. Gruvearbeiderne dro med seg en rallarkultur som ikke vekket begeistring hos de religiøse læstadianerne. Etter hvert måtte ”framtida og fremskrittet” godtas, og det var for mange mer fristende å arbeide i nærmiljøet enn å på fiske utenfor hjembygda.
Naturen kan være nådeløs oppe i fjellet, med kulde og snøstorm. Dårlige arbeids- og boforhold preget arbeidet ved gruvene. Birtavarre lå usentralt til, og kommunikasjonsforholdene var dårlige med hensyn til veier og telefon. Ved alvorlige ulykker måtte gruvearbeiderne for eksempel fraktes til Tromsø, som lå 15–20 mil unna. Mange ble syke og døde i sammenheng med gruvedriften i Birtavarre. Flere omkom ved spreningsulykker og ras i gruvene. Ole Elvenes forteller også om en ulykke han var vitne til, og om en av ulykkene han selv ble rammet av. Å gå på jobb med en slik risiko hengende over seg i tillegg til et barskt klima og de rådende sanitære forhold – må ha krevd mye av arbeiderne både fysisk og psykisk.
Ankerlia var administrasjonssenteret. Her lå verkets administrasjon og direktørboligen. Det var en stor bolig med tjenere og gårdsbruk. Ankerlia har fått navnet etter den første eieren av Verket, grosserer Chr. Anker.
I Ankerlia lå også smeltehytta med laboratorium, sjeideverk, linebanestasjon der banene fra Sabithjohk-gruva, Moskogaisa og Monte-Carlo-gruva endte. Dessuten lå Verkets butikk her, brakker og torvgammer for funksjonærer, arbeidere m.v.
Malmmineralene som ble utvunnet i Kåfjord var magneskis og kopperkis. Malmutvinninga foregikk i fire områder:
-
Moskogaissa, som ligger 900 moh. på dalens sørside. Her foregikk den vesentligste drifta.
-
Monte Carlo ligger på dalens bratte sørside, ca. 350 m over administrasjonssenteret Ankerlia. Her bodde gruvearbeiderne, i følge Lyngstad.
-
Sabithjohk ligger på dalens nordside, og var den største og rikeste gruva på nordsida
-
Skaidi ligger også på dalens nordside
Navnet på gruveselskapet skiftet flere gang, akkurat som eierne. Både norsk og engelsk kapital var inne i bedriften. Men foretaket ble etter hvert hetende A/S Birtavarre Gruber, eller Verket på folkemunnet. Tross økonomiske problemer og eierskifte et par-tre ganger, samt en omfattende brann i 1903 og ras i gruvene med påfølgene oversvømmelser, holdt driften fram til 1919. Det hadde da vært drift ved Verket siden 1898. Det siste året oppsto en ny brann i smeltehytta, og det ble ”spikeren i kista” for foretaket. Nedleggelsen av gruvedriften førte til en vanskelig periode for dem som var blitt forespeilet gruvedrift som sin inntektskilde for framtida.
Da driften i Birtavarre opphørte, dro Ole Elvenes til kullgruvene på Svalbard og jobbet der i 5–6 år. Han var blant annet i gruven Green Harbour på Svalbard. Etter dette drev han med fiske, og jobbet også som veiarbeider i Statens vegvesen.
Ole Elvenes forteller om egne opplevelser og historier han har hørt av andre. Beretningene er ikke entydige og objektive, og må derfor brukes med det i minne.
Fotografiet av Ole Elvenes er utlånt av familien, og er ikke tidligere publisert. Øvrige fotografier er utlånt av Nord Troms museum. Noen av disse fotografiene blir også publisert for første gang i denne nettutstillingen.
Dag Skogheim intervjuet på 1970-80 tallet mange gruvearbeidere i Nord-Norge. Ole Elvenes er den eneste som er intervjuet i Birtavarre. I følge forfatter Drivenes finnes det lite dokumentasjon fra gruveselskapets drift i Birtavarre, og det gjør dette intervjuet enda mer verdifullt for ettertiden.
Kilder: Bergverksdrift i Kåfjordfjell Artikkel av Torleif Lyngstad (publisert i Tornedals-årboka 2006)
Her bor mitt folk – En bildefortelling fra gamle Lyngen Nord Troms museum/ Lyngen Bygdeboknemnd 1986
Fiskarbonde og gruveslusk av Einar-Arne Drivenes 1985