Espolin Johnson vokste opp i Finnmark, og hadde sine ungdomsår i Bodø, fra 1919 til 1926.
I Bodø tok han middelskoleeksamen og begynte på gymnaset; men han måtte avbryte gymnaset på grunn av sykdom.
Familien flyttet så sørover, og bodde flere plasser på Østlandet.
Anbefalt fjernsyn - "Fra Jarfjord til Lofoten." Program om Kaare Espolin Johnson. Fra 1978. Ved Johan Vestly:
Utdannelse
Årene 1928-31 gikk Kaare Espolin Johnson på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, og senere studerte han på Kunstakademiet i Oslo.
Sommeren 1992 åpnet han sitt museum i Storvågan ved Kabelvåg i Lofoten.
Anbefalt radio - møte med Kaare Espolin Johnson i Lofoten. Sendt 1992. Ved Arvid Møller:
I Det Hvite Hus
Da statsminister Einar Gerhardsen dro på offisielt besøk til president John F. Kennedy i 1962, hadde han med seg Juksafiskere under armen, som gave fra Norge. Juksafiskere har dermed fått sin plass i Det hvite hus.
-Livet som en billedbok
-Livet har vært som en billedbok for meg, sa Kaare første gangen jeg møtte ham en vinterdag i Svolvær i 1982.
Og jeg skjønte at det er jo nettopp hva bildene hans handler om, -- livet, -- det livet han levde.
Bildene til Kaare Espolin Johnson bygger på hans egne erindringer og assosiasjoner. Om noe han enten hadde opplevd selv, eller blitt fortalt av andre. Episoder og hendelser som hadde gjort inntrykk, og festet seg hos ham gjennom et langt kunstnerliv.
Han fortalte meg om det bakenforliggende i bildene sine, om hva som skjuler seg bak de syv blåner, og om lengsel, som noe godt. Og han kunne også ta seg frihet til å dikte i bildene. Der han mente det var på sin plass.
Aner på Island
Hvor mange forskjellige bilder Kaare skapte? Jeg tror ikke han visste det selv. Og han ville heller aldri peke på et av sine bilder og si at dette er mitt hovedmotiv: Tipp-tipp-oldefars gård på Island, der han hadde sine aner. Grenselandet eller Fylgje i Finnmark, der han vokste opp. Hjemkomsten i Bodø, der han hadde sine ungdomsår. Piken med grammofonen i Telemark, dit han syklet på bryllupsreise med sin Ba og overnattet i et telt konstruert av hans svoger, filosofen Peter Wessel Zapfe fritt etter Roald Amundsens sydpolmodell. Juksafiskere i Lofoten, dit han kom i begynnelsen av 1950-årene og alltid vendte tilbake til.
Juksafiskere
Jo, jeg minnes at han dvelte hver gang vi snakket om Juksafiskere. Det er da også det motivet han har flest varianter av.
Han var så fascinert av denne måten å fiske på, med håndsnøre og pilk.
Først lager han tegningen Juksafiske, med fem karer i to båter, men han er ikke fornøyd. Han fjerner horisontlinjen og Trenyken og lar en fisker og en båt komme til. Nå er de seks mann i tre båter, han endrer på sittestillingene, gjør bevegelsen mer framtredende og i bakgrunnen kommer lyset.
Lyset i sjørokket
Motivet fortsetter å utvikle seg. Kaare flytter på båtene, fram og tilbake, lar lyset i sjørokket komme sterkere til syne, forandrer linjespillet, lar to av fiskerne lengst til venstre krype tettere inntil hverandre, og løfter de to til høyre opp i samme høyde som høvedsmannen i midten, forsterker og tydeliggjør armenes taktfaste bevegelser -- opp og ned hele tiden, som et stampeverk.
Hendene gjøres større og sterkere, øyepartier, panne og kinnben framheves. En overbevisende kraft lyser ut av fiskernes ansikter, der de hever de frosne nevene om gnagende snører. Det er en farefull seilas de har gitt seg ut på.
Høvedsmannen midt i bildet er bred og svær, en bærer av tradisjoner, som den eldste i bildets venstre kant. Men den gamle faller tidvis ut av takten på grunn av alderen, hos ham er ikke kraften lenger den samme, og tonen er dypere. Men gamlingen er med, han også. Dette er ansikter Kaare har sett, mennesker han møtte første gangen han kom til Røst i 1952. For mange framstår Juksafiskere som et ornament, hentet fra samhørighetens evangelium. Sakralt, sier noen. En besvergelse, sier andre.
Skattet gjest på Røst
Hos Røst-folket blir Kaare en skattet gjest. Rett som det er frister de med dram, et bevis på anseelse. Men ikke alle røstværinger er like fortrolige med bildene hans. Under en sammenkomst kan ikke en av øyboerne dy seg.
"Vi like dæ, Espolin..."
- Vi like dæ Espolin, vi like dæ. Men altså du. Koffør får du oss til å likne troll?
– Fordi dere egentlig er det, svarte Kaare.
Det er så menn trollskap bare å legge ut på ville havet, som dere gjør.
– Men båtan! De der helsikes små båtan!
– I havets øyne er selv de største båter små, messet Kaare.
– E du på styr? Vi ville jo søkke om vi satte oss i de dumme båtan dine!
– Noen, ja. Men de fleste ikke. Det har dere jo til fulle bevist.
Ny dram!
Kort pause. Røstværingen nikker anerkjennende. -Ja, pinadø har du rett. -Gi han Espolin en ny dram.
Anbefalt radio - Kaare Espolin Johnson om forholdet til Nordland. Ved Kåre L. Hansen, 1968:
Anbefalt radio - Kaare Espolin Johnson om "Den siste viking". Fra 1971. Reporter: Harry Westrheim: