Forøvrig har hun yrkesbakgrunn som vasker og vaktmester ved skolen i bygda.
Lenge var de to om oppgavene, men hun bestemte seg for å fortsette med gårdsdriften da hun ble enke i 1972.
Anbefalt radio:
-Må jo ha noen å prate med
-Det er mange som spør hvorfor jeg ikke slutter med sauene, men da pleier jeg å si at jeg må jo ha noen og prate med, ler Hjørdis i et radioportrett med NRK Nordland i februar 2006, året hun fylte 78 år.
Den gangen med fem sauer i det vesle fjøset oppi bakken ovenfor potetåkeren. Med høy til vinterfôr fra egen innmark, som hun har slått med ljå og tørket på hesjer.
Ser til sauene
I beitesesongen var hun stadig ut i marka for å se til sauene og årets lam.
Hjørdis hadde så godt forhold til sauene, at de fikk sine egne navn: Guro, Askepott, Tulla, Nette, Gulldokka.
Hjemmeslakting
Men uansett forhold til dyrene, Hjørdis slaktet hjemme, med støtte fra gode og dyktige venner, men hun deltok sjøl også.
-Nei, det gjør meg ingenting, sier hun i radiomøtet.
-Vi har jo lært at mennesket skal råde over dyrene. Sånn må det være.