Han bygde opp sin tilværelse som fangstmann i Sassenfjorden, innerst i Isfjorden på Spitsbergen.
Skjøt 300 bjørner
Han skjøt trolig så mange som 300 isbjørner i sin tid på Svalbard.
-Det er nok noe deromkring. Jeg har ikke det nøyaktige tallet. Men hvis jeg hadde visst at det skulle bli så mange overvintringer, ja så hadde jeg nok ført statistikk helt fra begynnelsen av, sa Hilmar Nøis i et radioprogram i 1965.
35 fangstsesonger
Hilmar Nøis overvintret ikke mindre enn 37 ganger på Spitsbergen, hvorav 35 som fangstmann. Han var der en sesong som gruvearbeider, mens han cirka i et halvår i 1913 var deltaker i en leteaksjon.
I England
Under andre verdenskrig gjorde Hilmar Nøis tjeneste i marinen i England. Det satte sine spor, og i tre år etter krigen holdt en alvorlig lungesykdom ham borte fra hans kjære Sassen.
Vokste opp på Andøya
Hilmar Nøis var av slekt som i likhet med mange andre hadde søkt nordover på 1700-tallet, i håp om en litt bedre framtid. Det ble til at de slo seg til på yttersida av Andøya der Hilmar i sin tur vokste opp.
Familiene var barnerike og selv med fisken i havet og poteten i jorda, var det ikke nok til alle. Mange dro derfor over havet til det forgjettede land - Amerika - for å søke lykken der.
Det gjorde ikke Hilmar.
Anbefalt radio - Helfrid Nøis om livet på Svalbard. Ved Lars Nerbøvik, 1983:
Med onkelen til Spitsbergen
Han var bare 18 år da onkelen Daniel Nøis fikk han med til Spitsbergen. Daniel Nøis var en dyktig båtbygger - derfor kunne de to seile av sted til polarlandet i selvbygd skute. Dermed var det gjort. Spitsbergen ble Hilmars nye fedreland.
27 fangsthytter
Møysommelig bygde han opp hovedstasjonen sin ved Sassenfjorden. Men for en fangstmann var det ikke nok - han måtte ha utestasjoner og bygde gjennom årene ikke mindre enn 27 små fangsthytter som han benyttet seg av under jakten på rev, ryper og isbjørn.
Materialene ble kjørt frem med hundespann eller simpelthen båret på ryggen.
Anbefalt radio - Hilmar Nøis får arktisk ærestittel. Ved Håkon Karlsen, 1965:
Uten kart og kompass
Hilmar Nøis var på alle måter en eventyrskikkelse. På sine mange og lange turer brukte han aldri kart og kompass. Nøyaktig kart fantes forresten ikke og for å finne retningen, var vind - sol og måne, stjernene - hans veivisere. På den måten skaffet han seg svært god oversikt over fjorder og landskap.
Alt for en hilsen hjem…
Det fortelles at om han bare fikk et aldri så lite glimt av land gjennom snødrev og tåke, visste han på stående fot nøyaktig hvor han befant seg. Og turene kunne bli lange.
En gang skulle han sende en julehilsen hjem til familien fra radiostasjonen i Green Harbour. Egentlig skulle han bare ro over fjorden, men der stoppet pakkisen ham. Så han la like godt av gårde på ski rundt fjorden, en strekning - frem og tilbake - på 300 kilometer, for å få sendt sin hilsen!
Lungesykdom
Mens han hadde gjort tjeneste i marinen i England under krigen, hadde han pådratt seg en lungesykdom. Derfor var det få som trodde på at han noen gang ville vende tilbake til Spitsbergen. Men der tok de aldeles feil. For så snart han fant leilighet til det satte han kursen mot sitt kjære Sassen, der han i den friske og klare luften håpet på å bli kvitt sykdommen.
Livsverk i ruiner
Det var et sørgelig syn som møtte ham. Hele hans livsverk lå i ruiner - hytter og hus, ja, hele hans verden var rasert som følge av den ulykksalige krigen. Av engelskmenn, tyskere og nordmenn som hadde ført krig også på denne utposten.
Verst syntes han likevel det var at det var brukt gift på hans fangstfelter mens han var borte
Kjempet mot sykdommen
Han gikk likevel trøstig i gang med å bygge opp det som var gått tapt. Nå hadde han også selskap av kona Helfrid. I noen sesonger var hun sammen med Hilmar i isødet.
Men så tok sykdommen kraftig tak i ham, han måtte tilbake til fastlandet for å få behandling. I tre år vandret han inn og ut av sykehusene, før han etter tre år og en større operasjon følte seg frisk nok til å reise tilbake til Sassen. Der fortsatte han gjenoppbyggingen av stasjonen og fangsthyttene, drev litt fangst, men forsto snart at kreftene ikke lenger strakk til for det hardbalne fangst- og ishavslivet.
Måtte forlate
Det var med vemod Hilmar spikret igjen døra og forlot Sassen for godt i 1963 - for å tilbringe de siste årene av sitt liv på hjemstedet på Andøya.
En hardhaus og en eventyrskikkelse det ennå går frasagn om.