Trollsteinen og Lofotkatedralen i 1998.
Reidar Bertelsen
Trollsteinen er et av noen få nordnorske kulturminner som knytter seg til den store omveltninga som innføring av kristendommen betydde. Steinen står ikke lenger på det originale stedet, den har vært flyttet på fleire ganger etter at den opprinnelig kom til Kjerkvågen under siste istid. Det er ikke til å undres over at folk, før de fikk kunnskap om kvartærgeologien, tenkte seg at denne nesten 14 tonn tunge flyttblokka måtte ha blitt plassert av et vesen med store krefter. Korset i steinen blei sannsynligvis hugget inn for omtrent 900 år siden av en med kyndige hender. Flyttinga av steinen og gjentatte overmaliger av korset har gjort at vi har små muligheter til å avsløre både steinens og korsets hemmeligheter. Vi må avfinne oss med at Trollsteinen forblir gåtefull. Den har tapt mye av sin kildeverdi for forskning, men steinen er fremdeles et viktig kulturminne. Også gåtefulle kulturminner er betydningsfulle.
Usikkerheten betyr ikke at enhver idé er like god. Vi skal også vokte oss for å bruke det såkalte sunne bondevettet som utgangspunkt for tolkning. Det er ingen nålevende som har praktisk erfaring med å hugge religiøse symboler i stein den gang kristendommen var ny. Vi må lene oss til allmenne teorier om mellomaldersamfunnet og kulturelle fenomen. Jeg skal gjøre et forsøk på å gradere de kjente forslagene etter sannsynlighet, vel vitende om at sannheten er utilgjengelig.
Kierstine Colban 1809. Akvarell som viser kirke, kirkegård og prestegård i Kjerkvågen. Trollsteinen med kors er så vidt synlig rett over røyken fra pipa på prestegården.
Lofotmuseet/Museum Nord
Myter
Sagnene om Trollsteinen er uttrykk for tolkninger i ei fjern fortid da virkelighetsforståelsen var en annen enn den vi har i dag. Det er etter mi oppfatning usannsynlig at sagnene oppsto uten at tradisjonsformidlerne kjente til korset. Dagmar Blix har nedtegnet det mest kjente sagnet slik :
Segna om Trollsteinen
Det var den tid hr. Oluf var prest i Vågan. — Så var han i Skrova ein synndag, og med han var borte, gav dotter hass seg til å bla i bøkene hass. Det var slikt som ho ikkje fekk lov til når faren var heime.
Best som ho heldt på med dettan, så kom ho over ei underleg gammal bok med rare ord og bokstavar. Ho skjøna ikkje stort av det, men stava i veg så godt ho kunne. Men då visste ho ikkje av før det banka på døra, og inn kjem ein kar med hesthov, og små knovlar i skolten. Han står og klipper med fingrane, og med kvart så rangar han auga så stugt, så ho ser berre kviten i dei.
Ka ho vilde, spurde han.
Ho, stakkar, ho ville han visst ingen ting, berre ønskte han pokkern i velt. Men så visste ho det, at ha' ein først løyst den on', så vart ein ikkje kvitt han så lett. Ho måtte finne på noko åt han som han sku gjere, til faren kom heim.
Jau, sa ho, — du ser den sandmelen der ute, imella kjerka og stranda. Den kan du ta og ause ut i havet, og den jekta som ligg der, kan du få til å ause med.
Og gamlingen på dør og til å ause, så spruten stod lokst til himmels. Rart sku det no vere om han ikkje sku greie å grave ut så mykje jord at han kom punn' muren på kjerka, og då —.
Og han grov. —
Med' dettan stod på, var presten alt komen på preikestolen i Skrova. Men så med ein gong vart han så rar. No måtte han slutte, sa han, for no var det ikkje som det sku vere heime. Og ned av stolen kom han seg i ei fart og ned i båten, og skysskarane til å ro berre alt det dei orka.
Då han kom fram, var hinmannen alt nådd heilt opp åt kjerka med gravinga si, og no dreiv han på verre og verre, så presten sku kje ha kome åt land berre for spruten av sand og sjy. Men då skjøna presten ka som stod på. Dermed så la han seg ned i skotten og til å mumle noko for seg sjølv. Men då vart det stilt. —
Sidan fekk presten han Meisk for seg og truga han inn i ein bratt fjellvegg straks aust for kjerka, i Kortvika, dei kallar. Men hinmannen var så sinna at han tok ein diger stein og hiva etter kjerka. Men anten han no sikta gale eller ka det var som gjorde det, så trefte han ikkje, og steinen vart liggande i bakkehallet sør for vågen, der han ligg den dag i dag. Du kan endå sjå merke etter klørne til hinmannen i han, og folk kallar han Trollsteinen.
Men i fjellveggen i Kortvika, som han Meisk måtte inn i, kan du sjå ein underleg laga klump av svart stein, og det er då han gammelstein sjølv.
(Dagmar Blix 1965. Draugen skreik – Tradisjon frå Lofoten. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 93 Universitetsforlaget - Oslo.)
Nyere tolkningsforslag
Det er et fellestrekk at denne og andre myter gir onde krefter ansvaret for å ha plassert steinen i Kjerkvågen. Nyere idéer som har vært presentert, er alle koblet til Kong Øystein Magnussons påstand om at han sørget for at det blei bygd kirke i Vágar. Denne påstanden er referert i fleire av kongesagaene, Heimskringla, Morkinskinna, Fagrskinna og Ågrip. Morkinskinna opplyser at folk i nærheten var hedninger da Øystein Magnusson fikk bygd kirke der. Det er grunn til å være skeptisk til egenros fra kongens side. Men, skrytelista lar seg kontrollere til en viss grad. Vi har opplysninger fra 1139 som sier at det da var prest i Vágar. Tronkreveren Sigurd Slembe drepte Svein prest og de to sønnene hans da de var på vei sørover etter overvintring i Glufrafjord. Ingen av de tre kongesagaene gir oss noe motiv for drapet og vi er igjen overlatt til gjetting. Det vi kan spekulere over, er om sjøsamene hadde forsynt Sigurd med to skip, hadde satt Sigurd i takknemlighetsgjeld. Det er en mange meininger om identifiseringa av denne fjorden, men de fleste er enige om at det dreier seg om et sted på søndre delen av Hinnøya, derfor kan vi regne det som sannsynlig at fjorden blei regna som en del av omegna til Vágar. Kan sjøsamene ha hatt grunn til å ønske presten vekk?
Aust-Lofoten framtrer som et område med etnisk blandet befolkning både i jernalder og mellomalder. Stedsnavn i Kabelvågområdet tyder på at det både var samer og nordmenn her og det er gjort funn som støtter dette. Vi kan imidlertid ikke si noe detaljert om hvordan situasjonen var på 1100-tallet ut over at det nok var slik at nordmenn lå først i løypa når det gjaldt å akseptere kristendommen. Vi kan regne med at dette gikk langsomt og at det var konfliktfylt. Indisiene tyder på at før kirka i Vágar blei bygd, så hadde nordmenn i Lofoten og Vesterålen strevd med religionsskiftet i bortimot 150 år. For samene tok det nok et par hundre år. Dette var en konfliktfylt periode der gammel samfunnsorden og verdier sto mot noe nytt og fremmedartet og det er mange argumenter for å anta at steinen fikk korset sitt i denne perioden.
Et førkristent helligsted
Den store flyttblokka i Kjerkvågen er en type naturfenomen som ofte har fått status som samiske helligsteder fordi det var åpenbart at det hadde vært veldige krefter i sving for å flytte den. Vi kan ikke vite dette sikkert og muligheten til å undersøke den originale plassen blei spolert ved den første flyttinga i 1925. Men, hypotesen om at steinen var et samisk helligsted tilbyr oss forklaring både på at det var viktig å utstyre steinen med et kors og på at steinen fikk et navn som kunne assosieres med onde krefter, sett fra en kristen synsvinkel. Kultstedskontinuitet er et begrep som brukes om fenomener som dette. Det innebærer at en ny religion tar over et helligsted som tilhører en annen religion og at dette skjer ved å frata de gamle symbolene kraft og virkning. På denne måten kunne en demonstrere at den nye religionen var sterkere enn den gamle. Dessuten kunne ikke kristendommen å tolerere hedensk kultutøvelse i kirkas nære naboskap. Det er et gjennomgående trekk ved misjonstida at de hedensk religionen gjerne kunne gi plass til enda en ny gud, men kristendommen var monoteistisk og det første av de ti bud sier klart fra om dette.
Interimsalter
Tanken om at Trollsteinen kan ha vært brukt som alter mens den første kirka blei bygd, har mange tilhengere blant de som er engasjert i Vågans lokalhistorie. Et argument for dette er at korset er vestvendt, altså mot der en antar at menigheten ville stå. Haken ved denne tanken er at vi ikke har kjente eksempler å vise til, verken interimsaltere som fenomen eller innhugde kors på alterets front. Det er derimot slik at alteret var selve kultstedet i kirka og at kirkehuset var ramma omkring alteret. Ut fra dette ville sannsynligvis gudstjeneste i byggeperioden ha foregått på byggeplassen, der det innvidde alteret allerede sto. Vi må anta at byggearbeidet ikke foregikk mens det blei feiret messe? Vi kjenner dessuten til at prester i misjonstida hadde reisealtere med seg. I si enkleste form var dette små steinplater innfelt i ei treramme. Det er meir sannsynlig at et slikt alter blei brukt før et innviet alter var på plass. Om flyttblokka skulle ha vært innviet til alter, så finner jeg det også usannsynlig at den seinere skulle ha fått et navn som Trollsteinen (alternativt Djevelsteinen). Minner om helligsteder er seiglivede og det første kristne helligstedet i Vágar kunne ikke lett skifte karakter til et minne om onde krefter. Jeg finner altså at hypotesen om at Trollsteinen har ei fortid som hedensk helligsted er langt meir sannsynlig enn at den har vært brukt som interimsalter.
Det merkelige korset
Korset på steinen er ikke mindre gåtefullt enn steinens kulturhistoriske sammenheng. Det er ofte omtalt som normannisk. Dette har også jeg sluttet meg til, men jeg ser grunn til å revidere denne identifiseringa. Normanniske kors er ikke noen veldefinert type, men vårt kors svarer til mellomalderens hovedtype, det latinske korset. Dimensjonsforholdet mellom korsets armer er innenfor den variasjonsbredden vi vanligvis finner på latinske kors. Det er ikke enkelt å komme fram til noen eksakt datering ut fra stil, annet enn å si at dette var en dominerende type i høgmellomalderen. Her kan vi kanskje finne litt hjelp i den merkelige buen til under høyre tverrarm i korset. Dette særtrekket har det ikke vært mulig å finne paralleller til, men det har vært foreslått to forklaringer på dette. Den eine er at korshuggeren egentlig hadde meint å lage et kristusmonogram (der de to første greske bokstavene i navnet Kristus, khi og rho, er satt sammen), men at dette blei misforstått. Buen skulle da ha vært plassert høyere opp, ved toppen av korset. Det andre forslaget er at korset var planlagt med et solsymbol i krysset, slik vi kan se på keltiske kors. Av en eller annen grunn blei ikke denne planen fullført. Ingen av disse forslagene kan verifiseres, men jeg oppfatter det første som mindre sannsynlig fordi det ser ut til at korset er utført av kyndige hender. Det er mer sannsynlig at arbeidet blei avbrutt av en eller annen grunn. Det er ikke nødvendig å leite etter paralleller på keltisk område, kors med en sirkel eller ellipse i midten, var et vanlig fenomen i høgmellomalderen.
Vi kjenner et krusifiks av emaljert kopperlegering fra Rørstad kirke i Sørfold. Her er en slik sirkel ramme om det kronede kristushodet. Dette er laget i et kjent handverksmiljø i Limoges i Sør-Frankrike. Det er kjent bortimot tjue heile eller fragmenter av slike krusifikser fra norske kirker og de har antakelig vært svært vanlige som liturgisk inventar på 1200-tallet. Om disse kan være forbilder for korset på Trollsteinen, må vi avfinne oss med ei noe seinere datering enn Øysteins kirke. Limoges-krusifiksene kan eventuelt ha hatt felles forbilde med vårt kors.
Ei forutsetning for disse tankerekkene er at korshuggeren blei avbrutt og måtte forlate stedet før arbeidet var fullført. Det er ikke vanskelig å finne mulige forklaringer på et slikt avbrudd i den urolige situasjonen på 11- 1200-tallet. Det mest dramatiske forslaget er at han måtte bøte med livet under Sigurd Slembes besøk. Dette kan vi ikke vite noe sikkert om og mulighetene til en nøyaktig undersøkelse er små etter at korset har vært malt. Vi skal kanskje holde det for like sannsynlig at korset er gjort ferdig, at det var meint å være slik og at det er vår utilstrekkelighet som er årsaken til at vi ikke har funnet noe som ligner og som kan gi oss ei meir tilfredsstillende tolkning?
Det er antakelig fristende å male korset på nytt for at det skal bli lettere å se. Det vil være et brudd på kulturminnelovens § 3 (Forbud mot inngrep i automatisk fredete kulturminner). Der står det: «Ingen må - uten at det er lovlig etter § 8 - sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne eller fremkalle fare for at dette kan skje». Heldigvis er det slik at de som tidligere har gjort dette, i strid med loven, har lagt vekt på at korset skulle framtre slik de selv syntes det skulle være, ikke slik det er. Derfor er noen avgrensede deler av korset tilsynelatende uberørt. Der kan det være mulig å foreta undersøkelser for å finne om heile korset er hugd samtidig, om korset har vært fargelagt og kanskje hvilken type verktøy som er brukt. Datering av lavveksten inne i korset er også en mulighet.
Mytisk landskap
I denne diskusjonen av Trollsteinen skal vi ikke glemme at det ligger ei enda større flyttblokk like i nabolaget, på tunet til folkehøgskolen på Finnesset. Denne kalles Kongssteinen eller Håkonshella og den har også fascinerende sagn knyttet til seg. Ingen har hittil funnet menneskelagde tegn på denne steinen, men den hører med i det mytiske kulturlandskapet i Kabelvåg sammen med Trollsteinen og den førhistoriske bergkunsten i Simonkranehula.