Kart over Nordland og Troms, fra Salten til nord for Senja.
Ulik forståelse av navnet Ǫmð.
Historikeren P.A.Munch skreiv i 1852 at Ǫmð i vikingtida var navnet på det området som hørte under høvdingslekta på Bjarkøy/Trondenes. I 1905 hevdet den litt yngre historikeren, arkeologen og språkforskeren Oluf Rygh og broren Karl Rygh (arkeolog) at Ǫmð var et eldre navn på Andøya og deres argument er utelukkende språkhistorisk. Dette er en forståelse som har fått stort gjennomslag i historisk litteratur i ettertid uten at det har blitt reist spørsmål ved den før den amerikanske språkforskeren Kemp Malone (1965) skrev at det var sannsynlig at Ǫmð og Hinn har samme språklige rot (Inn) og kan ha vært oppfattet som ett landskap i to deler, ytre og indre, der den eldre formen har blitt hengende ved Hinnøya og at ei yngre avledning etterhvert blei et navn på Andøya. Historikeren Alf Ragnar Nielssen sluttet seg i 2012 til P.A.Munchs syn, men med preposisjonsbruken som viktig tilleggsargument.
Forståelsen av landskapet.
Ingen av de nevnte forskerne har vurdert om det kan ligge ei rot til navnet i havstykket øst om Andøya, Andfjorden og Vågsfjorden. Det er underforstått at fjorden har lånt navn fra øya. Vi bør ikke alltid ta for gitt at det er landjorda som har vært primær i en slik sammenheng. Spørsmålet kan like gjerne være at fjorden har gitt navn til øya og ikke omvendt. I jernalderen hadde havet langt større betydning for livsopphold og kommunikasjon enn i seinere tid. Dette betyr at vi ikke kan se på jord som den eneste kritiske ressursen for samfunnet, men at det var like viktig å ha kontroll på og hevd for bruk av et langt større landskap, både på land og til havs. Plassering av graver er antatt å ha vært en av metodene for å hevde kontroll over områder i jernalderen. I Hálogaland var det like vanlig å plassere graver på holmer og andre steder som er eksponert mot sjøen som det vi kan kalle ”tungraver”. Det er rett nok slik at det kvantitative forholdet mellom gravholmer og tungraver forskyves til tungravenes fordel fra eldre til yngre jernalder.
Det er påfallende at konsentrasjoner av gravminner ligger på øyer, holmer eller nes ved trange passasjer inn i og ut av regionen som omkranser Andfjorden og Vågsfjorden med Astafjordene. Det er tre trange passasjer inn i området, Solbergfjorden fra nordøst, Tjeldsundet fra sør og Risøysundet fra sørvest. Da ser vi bort fra Andfjordens vide åpning mot Norskehavet.
Risøysundet har en tydelig konsentrasjon av graver. Her ligger det godt synlige graver på flere nes og holmer. Tjeldsundets nordlige munning har også en påfallende konsentrasjon av godt synlige graver på Vollstad, Kvitnes og på Leikvikholmen. Den nordlige passasjen har ikke så tydelige ”voktere” som de mot sør og vest, men om vi ser sørvestenden av Dyrøya, østenden av Stonglandet og Tranøya under ett, kan gravene her framtre som ei markering lik den ved nordenden av Tjeldsundet. På denne måten er det bare innseilinga fra det åpne havet i nord som ikke er voktet.
Et maritimt landskap
Det fremste vitnesbyrdet om befolkningas forhold til sjø og hav er at alle boplasser ligger ved havet. I tillegg har vi nausttuftene som har vist seg å være interessante indikasjoner på sosiale og politiske forhold. Nausttuftenes størrelse er avpasset størrelsen på båter og skip. Dette fører til at vi har mulighet til å skille mellom fartøyer som blei brukt til fangst og fiske og de som blei brukt til maktutøvelse og handelsferder. Nausttufter til store skip finner vi både på Trondenes, sentralt på Bjarkøya, på Andøya, i Tjeldsundet, på Stonglandet og på Tranøya. Dette vitner om at sjøen var veien som bandt stedene sammen, og ikke minst at det lå stor makt i dette området fordi her hadde man store skip som kunne romme et stort mannskap. Skip for maktutøvelse hadde naust i aksen mellom Bjarkøya og Trondenes og i nærheten av Risøysundet, Tjeldsundet og Solbergfjorden. Skipene kunne ut fra dette ha stasjon både i ytterkantene og i den sentrale delen av området.
Steder for maktutøvelse
Ringtunene fra jernalderen har av mange forfattere vært oppfattet som kulturminner knyttet til høvdingmakt. Arkeologen Inger Storli publiserte i 2006 ei bok der hun konkluderte at d et er mest sannsynlig at tunene blei brukt til formål som ligner funksjonene til det vi kjenner som tingsteder i vikingtida og mellomalderen. Hun påviste også at det var ei utvikling fra eldre til yngre jernalder ved at antallet ringtun blei langt færre i yngre jernalder enn det de hadde vært tidligere. På den andre sida var de yngste anleggene større. Dette tolker hun som konsolidering og konsentrasjon av makt. I området omkring Andfjorden og Vågsfjorden kjenner vi to slike ringtun, Åse på Andøya og Sandmælen på Bjarkøya. Åse-anlegget er fra eldre jernalder, og Sandmælen var i bruk gjennom heile jernalderen. Ei mulig tolkning av denne endringa er at tingfunksjonen for heile Andfjord/Vågsfjord/Astafjord-området blei konsentrert til Bjarkøya fram mot vikingtid.
Ringtunenes plassering rimer godt med det bildet av en samfunnsstruktur preget av mobilitet og mobil maktutøvelse som nausttuftene indikerer. De endringene vi kan se konturen av i Ǫmð og i Hadsel fra eldre til yngre jernalder, kan muligens settes i forbindelse med introduksjonen av seil og den økte mobiliteten dette framskrittet førte med seg. Kontroll med skipsleia mellom nord og sør må ha vært langt viktigere i yngre enn i eldre jernalder.
Mobilitet
Et spørsmål gjenstår før vi kan oppsummere: Er det nødvendig at en høvding er knyttet til ett enkelt sted? Til dette er det å si at maktutøvelse i dette tidsrommet krevde mobilitet. De første rikskongene opererte nettopp på denne måten med et nett av ”kongsgårder”. Vi må langt opp i tid før det ga noen mening å snakke om en hovedstad eller annen form for permanent administrasjonssenter. De store skipene som har ligget i naustene på Trondenes og Bjarkøya må ikke bare sees på som fartøy for å komme seg ut i verden med stort mannskap. De har også vært den viktigste infrastrukturen som makthaverne kunne bruke for å holde kontrollen i regionen.
Denne forståelsen av hva Ǫmð var i yngre jernalder, rimer langt bedre med et helhetssyn på samfunnsendringene i Hálogaland fra eldre jernalder til mellomalder. En annen gevinst er at det er mulig å finne plass for både ladejarlenes opphav, Ottars heimstavn og bjørkøyætta i denne regionen uten at vi må ty til forestillinger om små konkurrerende maktsentra. Denne framtredende plassen i norgeshistoria rimer godt med den størrelsen jeg mener Ǫmð må ha hatt. Ingen andre høvdingdømmer i Hálogaland har hatt noe nær samme størrelse.
Ettertanke
I dag går fylkesgrensen mellom Nordland og Troms rett gjennom Omð. Det er et vitnesbyrd om at regionreform ikke er noe nytt. Det viser oss også at historisk betinget identitet ikke uten videre kan hektes på administrative grenser.
Litteratur
- Bertelsen, Reidar 2014. Qmð og det nordligste Hálogaland– et nytt blikk på P.A. Munchs tanker.I Alhaug, Bull og Pedersen (red), Endre-boka. Postfestumskrift til Endre Mørck. Novus Forlag 2014 ISBN 978-82-7099-802-9. s. 17-36.
- Malone, Kemp. 1965. Ǫmð and Hinn. Islenzk tunga. Timarit um islenzka og almenna malfrædi. Vol 6, 82–85.
- Munch, Peter Andreas 1852. Det Norske Folks Historie, bd 1. Christiania
- Nielssen, Alf Ragnar. 2012. Landnåm fra nord. Utvandringa fra det nordlige Norge til Island i Vikingtid. Stamsund.
- Rygh, Oluf og Karl. 1905. Norske Gaardnavne, Nordlands Amt, Bd. XVI: http://www.dokpro.uio.no/rygh_ng/rygh_felt.html
- Storli, Inger. 2006. Hålogaland før rikssamlingen. Politiske prosesser i perioden 200–900 e.kr. Oslo: Novus forlag