Anbefalt radio - 9 stubber fra Vett og Uvett. Lest av Einar K. Aas:
Anbefalt radio - Einar K. Aas leser "Brenne surved" fra Vett og Uvett, 1964:
Den store fortelleren
Kilden til historiene i Vett og Uvett er Ole Kornelius Heide Aas (1863-1941), født og oppvokst i Øyhellehamn på Store Molla i Lofoten. Senere lærer i Harstad-området og Tromsø.
Ole Heide Aas har åpenbart vært en forteller av rang, og historiene samlet han både hjemme i Lofoten og der han senere hadde sitt virke. De fleste har sitt utspring i Harstad-området; ofte med navngitte virkelige personer.
Fra virkeligheten
”Hans persongalleri er relativt autentisk, selv om ikke alle episoder og uttalelser som blir tillagt de forskjellige skikkelsene, er hentet fra virkeligheten. Aas lånte litt her og hentet litt der, og satte det hele sammen til gode historier,” skriver Per Posti i artikkelen Personene i Vett og Uvett (Vett og Uvett, Lopo Media Forlag 1992).
Kunne alt utenat
Ole Heide Aas skrev ikke ned historiene sine. Det var sønnen Einar Kristoffer Aas som fikk fortellingene hans ned på papiret, sammen med Peter Wessel Zapffe. Allerede på 1920-tallet hadde Zapffe overfor Einar K. Aas, sin gamle kjenning fra ungdomsårene i Tromsø, foreslått bokutgivelse av fortellingene.
I årene som fulgte skrev Zapffe sjøl et knippe humoristiske fortellinger, som sammen med Aas-historiene ble den senere så berømte Vett og Uvett, også kalt den nord-norske humor-bibel.
Oppdiktede karikaturer
I motsetning til de fleste personene til Aas, er Zapffe sine personer oppdiktede. ”De er mere karikaturer; ekte inngrodde nordlendinger fra Lurholle og Skjettenvika og Middagsbokta som er ingenstedes og overalt,” som Per Posti uttrykker det.
Anbefalt radio - Peter Wessel Zapffe om Vett og Uvett. Ved R. Tollefsen og A. Folgerø, 1983:
Folkeeie
Vett og Uvett er i alle år brukt til høytlesning i festlige lag over hele Nord-Norge. Og utallige ganger satt opp på scener av revygrupper og amatørteatre.
Men også Hålogaland Teater (1994) og Nordland Teater (2011) har satt opp Vett og Uvett.
Historier som Joillen e a’rikken, Særksuell opplysning og I gata er da også så å si ferdig dramatiserte for scenen.
Kjent filosof
Det var Zapffe, fremfor alt kjent som filosof – med doktoravhandlingen ”Om det tragiske” (paradoksalt nok...) som hovedverk, som foreslo tittelen Vett og Uvett, som fikk undertittelen Stubber fra Troms og Nordland.
I Zapffe sitt forord til boka skriver han blant mye annet dette om Ole Heide Aas:”I fantasiens villskudd sporet han (Aas - hos personene som var historienes kilder; red. anm.) en dragning mot det fortettede uttrykk, en ubevisst trang til å støpe tanken i et ord som sto. Et lykkelig funn tente glans i budbringerens øyne, formen gav uhemmet løp for hans opplevelse og hans indre kraft. I all beskjedenhet, gudbedre – ingen tanke lå ham vel fjernere enn at han diktet! Men å dikte, det er jo nettopp å fortette. Annet enn råmateriale og gullførende grus var det nok ikke de ydet, men mange av kornene i dette grus var ekte; de er likesom diktningens molekyler.”
Injurier?
Det skjedde nok, da Vett og Uvett kom, at enkelte av bokens navngitte mennesker fra virkeligheten, enn si deres familiemedlemmer, følte seg krenket av måten de ble fremstilt.
Undertegnede er ikke kjent med om det derfor kom noen formelle klager om slike forhold til forlag og/eller forfattere, men enkelte av fortellingene er nok over grensen iallfall i forhold til senere tids injurielovgivning: for eksempel "Jo’an Peder"s beretning om ”henne Laura” og ”han Direk” –”en lang en trave, en lakalaur, en overvoksen bælgtrøar ovana Sandemarka”.
Rasistisk?
Det er også et spørsmål om stubber som En villmarkens sønn, om ”en lapp på besøk til Oslo”, eller Birko-Jonte - eller Visitas i Kvænangen, hadde passert trykkpressa noen tiår senere, med tanke på tilløpene til rasistisk humor som fins her.
Om rasisme og Vett og Uvett, skriver Nils Magne Knutsen dette i forordet til bokens 1992-utgave:
”Dette er en form for humor som vi i dag helst blar forbi, men som er en del av boka og en del av den folkelige humor boka uttrykker. Og i den grad boka kan sees som et nordnorsk selvportrett, så er den rasistiske humoren en del av dette selvportrettet.”
Anbefalt fjernsyn - fra NRK Fjernsynet Nord-Norge 1984:
Anbefalt radio - Birger Hals om nordlandsk humor. Han fremfører også stubber. Fra 1946: