Boligene ble tegnet med hager for å senke misnøyen blant arbeiderbefolkningen. På grunn av økonomiske vanskeligheter ble kommunen nødt til å selge leilighetene og ikke leie dem ut som først planlagt. Rekkehuset har i dag rukket å få en anselig alder og er Bodøs eldste rekkehus.
Boligmangel
Det første tiåret etter 1900 var Bodø økonomisk og befolkningsmessig snarere preget av stagnasjon og stillstand enn av vekst og utvikling. Faktisk var det en smule nedgang i folketallet, fra 4877 i 1900 til 4688 i 1910. Mye som følge av konsekvensene av 1. verdenskrig endret dette bildet seg gradvis, i Bodø som i landet for øvrig. Da flyttet mange fra landdistriktene inn til byene, fordi det der var bedre muligheter til arbeid. Dette førte til bolignød i byene som tvang stat og kommune å gripe inn. Folketallet i Bodø var 4725 i 1917, og med en forverret boligsituasjonen tok byens formannskap tok grep: en komite ble nedsatt i 1916 for «å planlegge tiltak mot bolignøden». Denne komiteen gikk systematisk til verks. En statistisk boligundersøkelse ble gjennomført, og viste at mange leiligheter var sterkt overbefolket og svært dårlige. Etter råd fra denne komiteen vedtok bystyret i 1917 å oppføre tre bygninger på kommunens regning. Ett av disse var rekkehusene i Urtegårdsgaten 18-32, det som senere på folkemunne ble kalt «Ormen Lange».
Hageforstaden
Arkitekt Jens Zetlitz Kielland (1866-1926) ble engasjert av kommunen til å tegne Urtegårdsgata 18-32, samt boliger for sogneprest og rektor i Torvgata 16. Kielland
var professor i bygningskunst ved NTH i Trondheim, og inspirert av engelsk byplanlegging, særlig prinsippene bak hagebyen og dens modererte variant: hageforstaden. Dette var småhus hvor hver leilighet hadde egen hage, og tanken bak var at med eget hus/leilighet og egen hage ville den sosiale misnøyen som fantes innen arbeiderklassen, og beboerne var gjerne arbeidsfolk, kunne bli dempet.
Utålmodighet med fremgangen
I august 1917 ble tomta målt opp og bygginga kom etter hvert i gang. Utålmodigheten var stor, og våren 1918 ble det fra flere hold reist kritikk av at byggearbeidene gikk sakte. Dessuten førte krigsøkonomien til at prisene steg raskere enn lønningene, og denne «dyrtidsøkonomien» førte til at hverdagen ble vanskelig for mange, også for Bodø kommune.
Plantegning av rominndeling i Ormen Lange
Oppmåling av Nordland Fylkesmuseum (Nordlandsmuseet)
Prisene på byggevarer steg, og bygginga av rekkehuset i Urtegårdsgata ble dyrere enn forventet. Imidlertid ble leilighetene etterhvert ferdige og innflyttingsklare høsten 1918, men for kommunen var rekkehuset blitt et problem. Tanken bak huset var å leie ut de åtte leilighetene til kommunalt ansatte, men til hvilken pris? En overkommelig husleie ville ikke gi inntekter tilstrekkelige for å dekke kommunens utgifter, så løsninga ble å selge leilighetene gjennom auksjon.
Salg av leilighetene
Senhøstes 1918 og i januar 1919 ble seks av de i alt 8 leilighetene solgt av Bodø kommune til privatpersoner, med priser på mellom kr. 10-12 000. To av leilighetene var i kommunens eie, og ble trolig utleid, fram til siste halvdel av 1920-tallet, da ble også disse solgt. Ser vi på hvem som var kjøpere i 1918/1919 hadde disse en variert sosio-økonomisk bakgrunn. Her var det et par fiskere, en ingeniør, en bankbokholder og enka etter en bokhandler, og disse må kunne plasseres i middelklassen, grovt sett. Det samme mønsteret ser vi også ved senere eierskifter. Bygninga er lang, smal og høyreist, og om hvorfor den ble kalt Ormen Lange forteller Sigrid Andersen, som flyttet inn på 1920-tallet, til Nordlandsposten 4. april 1987: “Det var de som mente at det var stygt, ja, direkte håpløst og umulig. Det var ikke måte på hvor mye som var galt. En eller annen mente det så ut som en hvelvet båt, hvorpå noen repliserte at det måtte være «Ormen Lange». Siden har huset blitt hetende så.”
Ormen Lange under krigen
Etter det tyske angrepet på Norge 9. april hadde tyske fly vært over Bodø flere ganger, og man fryktet et angrep mot byen. Tvangsevakuering av byens innbyggere ble iverksatt, og det med god grunn. Alt om morgenen 27. mai slapp tyske fly bomber i havneområdet, men det var først ved 18-tida hovedangrepet kom. I alt 37 bombe- og jagerfly av typene Heinkel 111 og JU-89 Stuka slapp da i alt 70 tonn brann- og sprengbomber over byen, ledsaget av intens mitraljøseild. Av byens 760 større hus ble 420 ødelagt. Nærmere halvparten av Bodøs syv tusen innbyggere var evakuert, og av de gjenværende mistet 15 livet under bombinga.
Bodø sykehus ble bombet, og mens bombene falt maktet sykehusets personale og frivillige å bringe alle pasientene ut og i sikkerhet. Ormen Lange ligger, og lå, i umiddelbar nærhet av sykehuset, men hvorvidt bygninga ble truffet av de tyske bombene er usikkert. Brannbombene, og hovedtyngden av de tyske bombene var brannbomber på vel 50 kilo. Når disse eksploderte ble brennende fosfor spredt utover, i den hensikt å antenne brennbart materiale, og slik skape branner i trehusbebyggelsen. Det sies at slike brannbomber traff Ormen Lange, men prellet av på det bratte taket og eksploderte først da de traff bakken. Om dette stemmer er ikke bekreftet, men at bomber falt farlig nær Ormen Lange er sikkert. Det blir bekreftet av Gunnar Hultin som forteller: «Familien min fortalte at alle vinduene i 32 ble knust og at 3 bomber nesten traff huset. En i hagen og to i gata. Jeg mener også at jeg husket at de fant en bombe i leira når de skulle fikse kloakk/ledninger utenfor nr. 32 i 50-årene.»
Signalbygg
Ormen Lange ble altså ikke flammenes rov 27. mai 1940. Lettere rystet ble bygninga stående, og gjør det fortsatt, i sitt hundrede år. De åtte leilighetene har skiftet eiere en rekke ganger, personer har flytt inn og personer har flyttet ut av Ormen Lange. Med sitt karakteristiske utseende, en litt uensartete grønnfarge, eierne har riktignok blitt enige om ens farge, men ikke om å male på samme tid, har Ormen Lange på mange måter blitt et signalbygg i Bodø. Ikke fordi det ligner de nye titalls etasjers høybygg som skyter opp i byens sentrum, men mer gjennom sin velkjente profil, og fordi det utstråler en slags vennlig, inkluderende åpenhet.
Verneverdig?
I Bodøs kulturminneplan fra 2005 er Ormen Langes status oppgitt å være «uregulert», med krav at bygninga skal «reguleres til spesialområde, bevaring». I dag, 2019, er situasjonen den samme, uavklart, noe Bodø kommune burde gjøre noe med, som å ta et initiativ for å få gitt hundreåringen Ormen Lange en klar status som verneverdig.
Av: Jan Oscar Bodøgaard