Det vittige mennesket med sin skarpe blyant kom fra gården Dal i Valberg. Det er lite vi vet om hvordan det gikk til at gutten fikk slik interesse for tegne- og malerkunsten. Slike tradisjoner fantes ikke på hjemstedet. Derfor mener mange at den godeste Jens fant frem til sin kunstneriske åre helt på egen hånd.
Anbefalt radio: Om Jens R. Nilssen i Kulturnytt 2001
Ville bli maler
Nå var det maler han egentlig ville bli. Full av fantasi og skaperevne reiste han over Vestfjorden og til Bodø for å gå i malerlære.
Der kan han ikke ha funnet seg helt vel, spesielt etter at han hadde gjort flere avslørende karikaturtegninger av fremtredende representanter for byens borgerskap. Så han pakket like godt malersakene sammen og fortsatte til Kristiania.
Der skaffet han seg utdannelse ved Kunst- og håndverkskolen. Senere ble det også studier i København.
Lagt merke til
Det var først etter århundreskiftet Jens R., som han nå kalte seg, ble lagt merke til for sine utspekulerte vittigheter med blyanten. Han ble snart antatt i datidens vittighetsblad - som for eksempel “Hvepsen”. Med sin nådeløse blyant gjorde han ikke forskjell på stor eller liten - alle fikk de det han syntes de fortjente.
Norsk Barneblad
Men det var ikke som karikaturtegner han skulle bli mest kjent. Jens R. hadde nemlig også sterk interesse for tegneserier og sine første tegninger innen denne sjangeren fikk han på trykk i juleheftet til Norsk Barneblad. Det innledet også et langt arbeidsforhold som illustratør i bladet.
Det går vel an å si at det først var fra begynnelsen av 1930-årene Jens R. ble kjent for det store publikum. Da skapte han tegneserien “Haukepatruljen” i bladet Ukemagasinet. I nesten 30 år kunne barn og ungdom glede seg over hans fantasifulle strek i denne serien, helt frem til i 1954. Dette året ble "Haukepatruljen" overtatt av Jan Lunde.
Smørbukk
Best blir nok Jens R. likevel husket for den kostelige figuren “Smørbukk” han tegnet sammen med tekstforfatteren Øyvind Dybwad. Først i Norsk Barneblad like før krigen, senere som eget julehefte fra 1941. “Smørbukk”, den kanskje mest norske av alle våre tegneserier - med lun humor som har gledet flere generasjoner “Smørbukkelskere”.
Vangsgutane
I 1941 lanserte Jens R. to andre tegneserier som også skulle bli folkelesning
-“Tuss og Troll” og “Vangsgutane”. “Tuss og Troll” var hentet fra folkeeventyrene og utkom som julehefte fra i 1945, mens “Vangsgutane” først ble presentert i Nynorsk Vekeblad i 1940.
Bladets redaktør Hans Bårnes hadde sett seg lut lei på alle de unorske skapningene som ble tilbudt leserne. Han ba derfor sin gode venn Leif Halse om å lage en serie som motvekt mot alt det fremmede og utenlandske. Og hvem andre enn Jens R. var den selvskrevne tegneren i denne serien der det gode stadig seirer over det onde.
Julehefte
“Vangsgutane ble utgitt som julehefte frem til 1981. Jens R. derimot, hadde gitt seg som tegner av serien allerede i 1957. Han syntes vel han hadde gjort sin del av jobben - og vel så det.
Karikaturer
I et av de få intervjuene som ble gjort med ham, gav han uttrykk for at han helst likte å karikere “stygge” ansikt, før han rettet på sitt eget utsagn og sa at det aldeles ikke fantes stygge ansikt. Et vakkert og glatt ansikt egnet seg dårlig for karikaturen fordi det ofte manglet karakteristika. Mente Jens R.
Ubesvarte anrop
Til hjembygda i Valberg kom han aldri mer. Det eneste han etterlot seg der var et maleri av faren, skolemester Karsten Nilsen. Opp gjennom årene ble det gjort flere forsøk på å få kontakt med Jens R., men han svarte aldri på henvendelsene.
Den særpregede kunstneren Jens R. Nilssen døde i 1964, og er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.