J.M. Johansen

I sin storhetstid var eierne av J.M. Johansen i Stamsund konger uten krone, kjent fra landsende til landsende av alle som hadde noe å si i det norske samfunnet. Gjennom skiftende tider styrte de sin virksomhet på Vestvågøya i Lofoten med stø hånd, inntil akkordforhandlingene i 1989.

Carl Magnus Johansen

Det startet beskjedent. Den første av slekten som slo seg til i Stamsund var Carl Magnus Johansen. Han kom fra Overhalla i Namdalen til Lofoten i 1865 der han etter hvert startet en liten handel på Buøya ved Stamsund.

Sønnen Julius Marencius

Nå var det slik at det var Jørgen Schønning som eide hovedeiendommen i fiskeværet Stamsund. Sønnen til Carl Magnus, Julius Marencius Heiberg Johansen, hadde allerede i 1892 overtatt farens forretning. Han går til Jørgen Schønning, de to blir enige om prisen - så er den yngre Johansen den nye eieren av det meste i Stamsund.

Kjøper seg stort opp

I årene som nå kommer skjer det store ting i fiskeværet. Julius Marencius, J.M. Johansen, har en utvilsom teft for forretninger, han sikrer seg stadig nye eiendommer og er snart likemann med de gamle væreierne i Lofoten. Ja, ikke bare det - virksomheten i Stamsund kom til å bli mer omfattende enn hos de andre og tradisjonsrike væreierne.

Stamsund vokser

I tillegg til varehandel og kjøp og salg av fisk kom det etter hvert også gjestgiveri, det kom dampskipsekspedisjon og sildoljefabrikk, guanofabrikk og rorbuanlegg. Det var ikke måte på tiltakslysten hos J. M.

Fikk anløp av hurtigruta

Så ville han at hurtigruta skulle anløpe Stamsund. Slik ble det også. Det ordnet han ved å få bygd den lengste steinkaia i fylket - 150 meter lang med granitt sprengt ut fra steinknausene i været.

Tankanlegg

I 30-årene anla firmaet også et stort tankanlegg, med importert olje - først fra Russland, senere fra USA.

Lofotkompaniet i Kristiansund

Væreierne i Lofoten hadde lenge sett seg lei på Møre-dominansen i eksporten av klippfisk. I 1933 er tiden inne for å utfordre dette hegemoniet. Sammen med blant andre kollega og væreier Sverdrup på Reine starter J.M. Lofotkompaniet i Kristiansund. Der går selskapet i gang med tørkeri, kjøleanlegg og lager for klippfisk.

”Tsaren av Stamsund”

J. M. Johansen kom etter hvert til å få en helt dominerende stilling i lokalsamfunnet. Det var derfor ikke uten grunn at han på folkemunne gikk under navnet “tsaren”.

Anbefalt radio:

Leif og Arne W

Etter at J.M. Johansen døde i 1946, fortsatte utviklingen i Stamsund. Nå var det J.M. sin sønn, Leif (1894-1968) og etter hvert Arne W. Johansen (1926-1989) som overtok ledelsen i firmaet. Allerede under krigen gikk firmaet i gang med filetproduksjon. Firmaet skaffet også fartøy som deltok både sildefiskeriene og var på selfangst.

Så kom trålerne

Men den store revolusjonen skulle komme med trålerne. Sammen med flere andre interessenter gikk firmaet inn i Lofotens Trålerrederi i 1963. I løpet av en fem års periode fikk rederiet bygd ikke mindre enn seks trålere - senere ble flåten ytterligere utvidet slik at rederiet snart var det ledende trålrederiet her i landet. Med bedre og sikrere tilgang på fisk fulgte også en stor utvidelse av filetproduksjonen i Stamsund.

Men tro mot tørrfisken

Hele tiden var firmaet tro mot selve grunnlaget for lofotfisket - skreien som skulle bli til tørrfisk. Også her var væreierne i Stamsund blant de ledende i Lofoten, med gode kunnskaper om markedene i store importørland som Nigeria og Italia.

Så kom nedturen

Med nedgangen i fiskeriene i 1970-årene, var det mange tradisjonsrike fiskevær som gikk vanskelige tider i møte.
J.M. Johansen klarte seg bra fram til rundt 1980. Men så kom nedturen.

Satset i Alaska

I et forsøk på å finne nye bein å stå på, gikk firmaet inn i et større prosjekt i Alaska der hensikten var å produsere tørrfisk for Afrika-markedet. Det viste seg snart at forutsetningene for en slik produksjon i Nord-Amerika var ganske annerledes enn hjemme i Lofoten. Det eneste firmaet satt igjen med var et enormt pengesluk.

Røkke overtok

Dette, sammen med satsing innen oppdrettsnæringen, førte J.M. Johansen mot stupet.