OBS! Nettleseren din er utdatert. Vi anbefaler at du laster ned en annen, moderne nettleser som Google Chrome, Firefox eller Microsoft Edge.

IMPORTANT! Your browser is out of date. We recommend that you download a more modern browser like Google Chrome, Firefox or Microsoft Edge.

Du er her:

Ørnefangsten på Værøy

Ørnefangsten på Værøy hadde en form som folket på Værøy trolig var helt alene om.

 

Man jaktet ikke på ørna, man fanget den. Og det eneste fangstredskapet som ble brukt, var fangerens egne hender!
 

«Å sitte på ørnhus»

Omtalt i pavens Roma

Fangstformen går langt tilbake i tid, og var i gamle dager godt kjent også utenfor landets grenser. Selv i pavens Roma snakket man om den spesielle ørnefangsten som foregikk på Værøy.
Presten Fransesco Negri (1624-1698) dro til det ytterste nord for å få svar på spørsmålene om det virkelig var sant at ”fattige bønder og fiskere på Værøy fanget ørn med sine bare hender” - slik det gikk rykter om i Roma.
 

Bekreftet ryktene

Da Negri kom tilbake til sitt solfylte Italia i 1666 kunne han bekreftet at ryktet om den utrolige ørnefangsten på Værøy var en realitet. Rett nok hadde han ikke ved selvsyn sett fangsten – for den underlige fangsten foregikk kun i årets aller mørkeste måned. Men troverdige og pålitelige folk hadde gått god for historiene!

«Ørnhus»

For å drive den spesielle fangsten måtte fangeren først og fremst ha et ”ørnhus” – en grop eller hule i steinura der fangeren kunne holde seg skjult. Det ble lagt mye arbeid og prestisje i byggingen av disse ”ørnhusene” – de skulle gå mest mulig i ett med terrenget.

Trangt og mørkt

Når fangeren hadde krøpet ned i sitt trange og mørke ”ørnhus” og dratt steinhella over åpningen, skulle intet verken høres eller sees. ”Ørnhuset” hadde en ”fangstglugge”, og foran ”fangstgluggen” var det et flatt område der fangeren la ut åte.
Åtet hadde fangeren bundet fast i et tau trukket gjennom fangstgluggen. Slik kunne han forsiktig trekke åtet og ørna nærmere og nærmere inntil fuglen var innenfor rekkevidde for fangeren.

Jaktet i desember

Tidlig om morgenen

Tidlig om morgenen, lenge før den første stripe med dagslys viste seg på himmelen og den første ravn var våknet, måtte fangeren være på plass i sitt ørnhus. Ingen ravn måtte se fangeren legge ut åtet eller krype ned i ”ørnhuset”. Man visste av erfaring at det ikke ville bli noen fangst uten at kråke og ravn først hadde inspisert og godkjent stedet.
Hadde fangeren fulgt alle regler, var det bare å vente på det sparsomme dagslyset. Med dagslyset kom de svarte åtselfuglene. Med mye lyd og stor grådighet reiv og sleit de i åtet som var bundet godt fast.

Kanskje ei sulten ørn

Var dagen god og fangeren heldig, dukket det kanskje opp en sulten ørn ved åtet. Da var det bare for fangeren forsiktig å trekke åtet og ørna nærmere fangstgluggen – og til slutt ta bort torva som skjulte gluggen og gripe ørne om beina for så å trekke den inn fangsgluggen. Slik foregikk ørnefangsten på Værøy.

Den siste fangeren

I 1968 ble ørna totalfredet. I noen år etter fredningen fikk imidlertid Walter Kilvik som var lærer på Værøy, tillatelse til å fange ørn for ringmerking. Han benyttet seg av ”gammelmåten” og satt på ”ørnhus”. Det gjorde at jeg fikk anledning til å dokumentere denne utrolige fangstformen. 21. desember 1974 ble for øvrig den siste ørn fanget på ”gammelmåten” på Værøy.

Hvorfor ørnefangst?

Den offisielle begrunnelsen for at Værøyfolket drev ørnefangsten, var den store skaden rovfuglen gjorde på utgangersauene. I eldre tid gikk sauene ute både sommer og vinter, og det kunne nok hende at de flaksende rovfuglene skremte en og annen utgangersau utfor de bratte flågene.

Skuddpremie

For å redusere bestanden av ørn, ble det i en periode betalt hele 2 kr i skuddpremie for hver fugl. Det er tydelig at bestanden av ørn har vært stor – for på et enkelt år betalte lensmannen ut ”skuddpremie” for 252 ørn – alle fanget på ”gammelmåten” - uten bruk av kuler og krutt.
Pengene var nok kjærkomne, men ikke den egentlige drivkraften. Ørnefangsten var mer betraktet som en sport enn som en jakt – en slags manndomsprøve for ungguttene på Værøy. Det å ”sitte på ørnhus” ga status i lokalsamfunnet.
De forlatte ”ørnhusene” på Værøy ligger i ettertid i fjellet som viktige kulturminner, og forteller om en underlig fangstform som folket på Værøy trolig har vært alene om.
 

Anbefalt radio - Magda "I Bua" Nicolaysen (95) om ørnefangst. Ved Hans Kr. Bukholm, 1980:

 

 

Anbefalt fjernsyn: "Ut i naturen" - Reporter Kari Toft og Dag Sørli om ørnefangst på Værøy.