Elanor Christies lundehunder 1964
Elanor Christie AIN-18134-0137
Lundehunden blir gjerne beskrevet som en norsk urhund, og er en særegen norsk rase. Den har i stor grad det opprinnelige utseende og er ikke blitt «foredlet» gjennom avl, slik mange andre raser er blitt. I 1943 ble den anerkjent som egen rase av Norsk Kennel klubb. Det spesielle med hunderasen er potene og den ekstra kloa hunden har på labbene. I tillegg har rasen ører som kan lukkes og «foldes». Kroppen er generelt fleksibel og har spesielt myk nakke, slik at hodet kan bøyes helt bakover. Lundehunden er sterk og tåler mye. Alt dette kom svært godt med da lundehunden ennå var i bruk til fuglefangst.
Anbefalt fjernsyn: Lundehunden og lundefangst. Program fra 1962 ved Arve Helling. Mest fra Måstad på Værøya. Med Monrad og Katrine, og barnebarnet Birger. (Noen forstyrrelser mellom filmklipp).
Mostad og tolafangst
Lundehunden har sin opprinnelse fra Måstad. Innbyggerne der livnærte seg med småbruk, fiske og fuglefangst. Det er høge fjell i området og fuglefjell - hvor flere typer sjøfugl hekker på sommeren. Lundehunden var spesielt godt egnet til fuglefangst. Det var vanlig at hver familie i Måstad hadde flere lundehunder, som sprang fritt omkring i området.
De beste lundehundene var de som kunne kunsten å lete opp tola (lundefuglunger) og ta de med til eier. Tolafangst var en viktig inntektskilde for innbyggerne i Måstad. De fikk både mat, dun og inntekter ved salg. Hundene måtte trenes til å klatre i de bratte fjellveggene og krype inn i lundefuglenes hulrom. Den fleksible kroppen gjorde det mulig, og den ekstra kloa ga et godt grep i fjellura. Hunden var helt stille når jakten pågikk og kunne godt fange over 50-60 lundefuglunger på ei natt. Da bandt menneskene fangsten rundt hoften og gikk den bratte veien ned igjen. Det gikk dessverre både menneske- og lundehundliv i fjellene, i tragiske ulykker.
Høyt skattet jakthund
Lundehunden var svært velegnet i jakten på lundefuglen. En dyktig lundehund var derfor verdifull. Den skulle ikke bite hull i fuglen, og helst ikke ta livet av den heller. En god lundehund bar fugleungen kontrollert i munnen, slik at den ikke ble skadet eller fløy av gårde.
Valpesyke på Måstad
I 1943 kom valpesyken til Værøya, og alle unntatt en hund døde. Heldigvis hadde Eleanor Christie, bosatt på Hamar, fattet interesse for lundehunden på 1930-tallet. Hun fikk tilsendt 6 valper fra Måstad i 1939. Disse skulle vise seg å bli avgjørende for å bevare rasen. I 1944 kunne Christie sende tilbake lundehunder slik at Måstad igjen fikk en lundehundbestand. Når lundehundene sørpå døde av valpesyke sendte Måstad valper dit. Etterhvert kom det flere oppdrettere sør i landet, som reddet rasen fra å dø ut. Norsk Lundehundklubb ble etablert i 1962 og Eleanor Christie var klubbens første leder. Deres arbeid har hatt stor betydning for bevaringen av lundehunden.
Lundehunden har minst seks tær på hver fot. Den kan også vri og lukke ørene og legge legge hodet bakover på ryggen.
Arkivet etter Norsk Lundehundklubb
Utrydningstruet rase
I likhet med mange andre bygder ble Måstad fraflyttet på 1960-tallet. Den siste innbyggeren flyttet derfra i 1974. Slutten på fuglejakten og fraflytting var en viktig årsak til at bestanden på lundehunden gikk drastisk ned. Lundehunden sluttet å være en viktig inntektskilde for familien og hadde ikke lenger sin unike oppgave.
Takket være ildsjeler og et aktivt lundehundmiljø ble denne sjeldne rasen likevel berget. Les mer om historien på Norsk lundehundklubbs nettside
Rasen er i dag betegnet som utrydningstruet.
Ifølge Norsk kennelklubb bør rasen øke i antall for å være sikret ei trygg og livskraftig framtid. Per 1. januar 2020 var det 722 lundehunder i Norge, fordelt på 359 tisper og 363 hannhunder. Dette er en økning fra 582 hunder 1. januar 2013. Rasen er altså på en stigende kurve med hensyn til antall – og det er venteliste for de som ønsker seg lundevalper.
Hunderasen har altså økt i antall og prøves nå ut på nye arbeidsoppgaver. Eksempelvis har Avinor ved Tromsø lufthavn fra 2012 hatt lundehunder til å lete etter fugleegg på flyplassområdet, fordi fuglene er en fare for flytrafikken.
Anbefalt radio:
Kilder:
- NRKs arkiv
- Norsk Kennelklubb
- Lundehundboka (red. Ingvild Espelien)