Ole Heide Aas

Utdannet lærer

Ole ønsket imidlertid ikke å vie sitt liv til jorda og havet, det var lærer han ville bli. Han reiste til Tromsø og begynte på Seminaret hvor han tok eksamen i 1884. Året etter fikk han jobb i det gamle Trondenes Herred (som senere ble en del av Harstad kommune).
 

Møtte fortellere

Ole Heide Aas var lærer i 15 år, og han var innom flere skolekretser: Sørvikmark, Rogla, Fauskevåg og Ervik.
Her møtte han typer som var flinke fortellere. Og her samlet han det meste av ord, uttrykk og småhistorier, som flere tiår senere ble grunnlaget for humorboka Vett og Uvett, som Ole Heide Aas dermed var selve kilden til, og som kom ut i 1942.
 

Iverine og Ole fikk seks barn

I 1887 giftet Ole Heide Aas seg med Iverine Gerhardine Hansen (1863-1936), og frem mot århundreskiftet fikk de fem barn, Ingvalda (f. 1888), Arne (f. 1890), Bergitte (f. 1893), Bjarne (f. 1897) og Olaug (f. 1899). Deres 6. og siste barn ble født i 1901 og het Einar (senere forfatter av Vett og Uvett, sammen med Peter Wessel Zapffe). Året før var Ole og Iverine flyttet til Tromsø, hvor Aas hadde fått lærerpost.
 

-Hevet skrønen til kunst

Ole Heide Aas var en svært dyktig forteller, og han ble mye benyttet i selskaper og offentlige og private tilstelninger. I en av nekrologene etter hans død het det:
”Han hevet skrønen og anekdoten opp til kunst, han gjennomstrålet sine historier med sitt strålende, varme lune. Det eiendommelige spillende humør bar ham gjennom mange av livets vanskeligheter, som også rammet ham.”
 

Mistet 3 døtre i brann

Det som her tenkes på, er en tragedie som utspant seg om kvelden 24. november 1902. Aas med familie bodde i et gammelt trehus i Grønnegata, midt i sentrum av Tromsø. De hadde hele 2. etasje og ett rom i 3. etasje.
Denne skjebnesvangre kvelden var Aas på Tuberkulosemarkedet i Arbeiderforeninga like ved der han bodde, for å holde opplesning. Familien lå hjemme og sov.
Ved 22-tida ble det oppdaget at det brant på loftet, hvor Aas’ tre døtre, i alderen tre til fjorden år, oppholdt seg. Fru Aas og guttene klarte å berge seg, mens døtrene brant inne.
 

Fortellerstemmen forstummet

Dette var selvsagt en forferdelig tragedie for familien Aas. Ole Heide, som var ute og underholdt andre da brannen børt ut, var sikkert full av selvbebreidelse. Det påstås at hans fortellerstemme forstummet etter dette, i alle fall for en tid.
I 1922 avsluttet Ole Heide Aas sin lærergjerning i Tromsø og flyttet til Tønsberg, hvor sønnene Arne og Einar bodde. Her bodde han og fru Iverine de siste årene av sine liv.
 

Så aldri boka sjøl

Ole Heide Aas døde 3. februar 1941, bare halvannet år før Vett og Uvett-fortellingene kom ut mellom to permer; denne lille boka – dette samtidig store humorverket, som han sjøl har blitt ”evig” kjent for.
 

Anbefalt radio - Einar K. Aas om sin far Ole og om Vett og Uvett, ved Ole Refsdal, 1964:

Filosofen Peter Wessel Zapffe, medforfatter av Vett og Uvett, skriver blant mye annet dette om Ole Heide Aas i bokens forord:
"Ole Heide Aas hermet ikke; i fantasien ble han ett med sine skikkelser, og fortellingen fylte stuen med en sunken tids fortryllelse, med lukt av tjære og sus av sjø, med mennesker som isolasjonen og det nære forhold til vind og vann og jord gav noe tidløst og bestandig gyldig.
Han hadde truffet dem mens landet nordpå ennu lå i tornerosesøvnen, - før det ble vekket av motorprinsen og lærte sine yndigheter å kjenne. Det var langt mellom ildene dengang, enten man seilte, rodde eller gikk. Og kunnskapens tre følte seg lite fristet av tustemarka mellom bergkløftene. Det fikk gro som det kunne, enten det var ugress eller menneskefrø..."