Inne i MøbelfabrikkenEtter en lengre etterforskning greide hun å spore opp deler av arkivet. Arkivmaterialet var mangelfullt og i dårlig forfatning. Til tross for dette ble arkivmaterialet verdifull kilde til boka hennes som kom ut i 1995.
For noen år siden dukket det opp mer arkivmateriale etter bedriften i en gammel låve på i Rusånes, materiale som var regnet som tapt. Arkiv i Nordland har nå fått arkivet etter A/S Rusaanes Snekkerifabrik inn i sin samling. Arkivet er på nærmere 15 hyllemeter og omfatter perioden ca. 1898–1960.
Når en tenker på møbeleventyr, er det kanskje Sunnmøre og Sykkylven og Ekornes det første som faller en inn. Det få vet, er at en av de viktige møbelfabrikker en lang periode var lokalisert i den avsidesliggende bygda Rusånes i Saltdal. Bedriften ble startet i 1887 av brødrene Kristen og Johan Olsen. Allerede ved århundreskiftet hadde fabrikken på Rusånes lenge vært størst i Nord-Norge på sitt felt.
Pionerbedrift
Også på landsbasis kan A/S Rusaanes Snekkerifabrik karakteriseres som en pionerfabrikk. Allerede i 1905 hadde fabrikken ti ansatte og ti reimdrevene maskiner. Det skulle gå ytterligere ti år før vestlandets første møbelfabrikk O. Erstad, grunnlagt i 1871, kom opp på samme nivå.
Brev fra Fauske skolestyre, 13. september 1910
Upraktisk plassert fabrikk
I ettertid ser etableringen av en snekkerfabrikk på Rusånes ut som en av de mer dumdristige etableringer i denne perioden. Rusånes lå på et avsides sted uten bro over elva til den andre siden av dalen der kjerreveien gikk. Fra denne kjerreveien var det 23 kilometer ned til nærmeste dampskipskai. I de første årene ble flere praktiske og fantasifulle metoder brukt for å frakte produktene frem til dampskipskaia på Rognan. Transporten foregikk blant annet på elveisen vinterstid. På sommeren ble båt tatt i bruk til frakt av lette møbler. Båten ble påmontert hjul slik at den kunne trekkes av hest oppover dalen etter at møblene var levert nede ved kaia. I boka Møbeleventyret skriver forfatteren Gunnvor Gjessing følgende om hvordan tyngre møbler ble fraktet fra fabrikken på Rusånes:
”Når de var emballert og lagt i kasser, ble de plassert på en tralle med jernhjul og kjørt på skinnegangen. Den gikk fra fabrikken gjennom tørkehuset og ned til elvebredden, der det sto en talje. En line, dragvaier, var strukket over til østsiden av elven, der en annen talje sto. Begge lignet en stubbebryter og hadde tak over seg. Vaieren gikk på hjul, og ved hjelp av håndvinsjer ble møblene sveivet over – det sto en mann på hver side av Saltdalselva. På østsiden ventet en vogn. Men gårdens hest befant seg også på feil side av elven, og en mann måtte svømme over med den. Så ble den spent for vognen med møbelkassene.”
Økonomisk oppgang i Nordland
Årsakene til bedriftens suksess er mange. Brødrenes sterke vilje, arbeidsinnsats og fagkunnskap må vektlegges, men det er liten tvil om at bedriften ble startet på rett tid. Det moderne Nordland var i ferd med å ta form. Fra 1865 skapte det eventyrlige sildefisket en konjunkturoppgang i landsdelen. Denne ble forsterket av en rekke etableringer på andre områder, blant annet ble det etablert en rekke gruveselskaper i landsdelen, Sulitjelma Gruber ble den ledende bedriften på dette feltet. Denne økonomiske oppgangen var med på å sette fart på utbyggingen av kommunikasjonene i landsdelen og viktig for fremveksten av tettstedene.
Fulle ordebøker
Denne utviklingen representerte et marked for fabrikken. Fabrikkens ordrebøker gir et godt bilde av den tidlige industrialiseringen i landsdelen. Som produsent av trevarer og møbler, ble snekkerfabrikken leverandør til en rekke av bedriftene som vokste frem i denne perioden. Som eksempler her kan nevnes: Sulitjelma Gruber, Næverdalen Grubekompani i Alta og Næverhaugens Malmgruber i Fauske.
Siste arbeidsdag i 1972
I 1972 etter 85 års drift ble den tradisjonsrike snekkerfabrikken på Rusånes nedlagt. Fra oppstarten i 1897 opplevde bedriften både vekst og nedgangstider. I boka om fabrikken forteller Gunvor Gjessing på en malerisk måte om siste dag ved Rusaanes Snekkerifabrik:
”Historien om snekkerbedriften sluttet omtrent slik som den begynte: Tre mann drev sagbruk og laget dører og vinduer. En dag i 1972 sto de der for siste gang – Sigurd Langsandmo, Torleif Løding og John Rusaanes. Alle hadde lang tid bak seg på fabrikken, og den ene var annen generasjon der. Torleif Lødings far, som hadde laget trillebårer og vært bakskjærer på sagen, fikk Norges vels medalje for lang og tro tjeneste i 1947. Da han sluttet, hadde han vært ansatt i 45 år.
Konen til en av de tidligere snekkerne hadde hørt at fabrikken skulle stenges denne dagen og kom med en flaske brennevin til de tre. De sopte ned støv, kostet bort sagspon og feiet gulvene. Så satte de seg ned i første etasje med flasken”.
Kilder: Gunnvor Gjessing, Møbeleventyret, Historien om en pionerbedrfit i Nordland, ISBN 82-7631-030-3