Gustav Strømsvik (1901 - 1983) var sjømann, arkeolog og krigsseiler. Han kom fra Rødøy i Nordland.
Gustav Strømsvik var i perioden 1935-1943 leder for de arkeologiske utgravningene i ruinene etter mayaindianernes liv og kultur i Copan i Honduras, til tross for at han manglet formell utdannelse i faget.
Det var mannens innsats de ti foregående årene, perioden 1925 til 1935, under utgravningene av maya-byen Chitchén Itzá i Mexico, som gjorde at han fikk denne betydelige oppgaven i Honduras.
Sjømann fra Tjongsfjord
Gustav Strømsvik vokste opp i Tjongsfjord i Rødøy, som også skulle bli hans base i Norge senere i livet.
Han reiste til sjøs i en alder av 16-17 år.
Seks år senere seiler han med dampskipet "Birk" langs kysten av Mexico.
Han er fyrbøter ombord. Dette er en ensformig og svært slitsom jobb i intens varme, og ifølge en tv-dokumentar (Flimmer Film 2013) i en serie kalt "Glemte Helter", rømte Gustav fra skipet i ly av nattemørket. Han stupte i havet og svømte flere kilometer til land.
Død og begravet...
Denne hendelsen bekreftes i et lokalt bibliotek i den mexicanske byen Merida - i form av en artikkel i avisen El Diario fra desember 1925; og det til tross for at denne nyhetsartikkelen har en vesentlig feil (!): Avisen skriver nemlig at Gustav Strømsvik er død! "Mann druknet," sto det i overskriften.
Avisen forteller at det om morgenen 6. desember 1925 ble funnet et lik på stranda i byen Chelem, og siden en navngitt nordmann var meldt savnet fra dampskipet "Birk", antok de lokale myndighetene at liket de fant var den savnede nordmannen.
Dermed ble også den druknede gravlagt som Gustav Strømsvik.
Jaktet jobb i Mexico
På denne måten slapp rømlingen Gustav Strømsvik å bli etterlyst som illegal innvandrer.
Men den fremmede flyktningen trenger penger til mat, og mannens jakt etter en jobb bringer ham til en gruppe amerikanske forskere lengre inn i landet, der de sammen med mange lokalt ansatte er i gang med utgravninger i en ruinby etter mayaindianerne, nemlig Chichén Itzá. I Mexico.
Totalt ukjent
Språkforsker Olav Husby ved Universitetet i Trondheim, som har interessert seg spesielt for latinamerika, kom helt tilfeldig borti historien om Gustav Strømsvik. Men Husby fant snart ut at Strømsvik var totalt ukjent i sitt eget hjemland. Husby finner ikke navnet hans i noen norske dokumenter som har med arkeologi å gjøre.
-Gustav presenterte seg som en altmuligmann for amerikanerne, forteller Husby om Strømsviks entré for lederne inne i Chitchén Itzá.
Imponerende løsninger
Og Gustav overrasket og imponerte med sine praktiske løsninger: Han konstruerte en maskin til å solde jord; et arbeid som før hadde krevd mye handmakt. Og han lagde en steinsag drevet av en lastebil, blant annet.
-Han gjorde ting på en dag som de før hadde strevd en hel måned med! Han kom med fremskritt! sier en imponert og engasjert Husby.
-Oppdager og ingeniør
I nevnte tv-dokumentar blir innsatsen til den tidligere sjømannen fra Rødøy bekreftet ved Harvard University i Boston USA, som har et omfattende og detaljert arkiv fra de aktuelle utgravningene, restaureringene og forskningen:
-Gustav Strømsvik var en fantastisk oppdager og ingeniør. Og han var en stor leder, sier maya-arkeolog William Fash ved Harvard i Boston.
Mye tyder også på at Strømsvik på egen hånd leste mye om arkeologi, og etter hvert også tenkte som en arkeolog, på den måten at han i sine løsninger ble stadig mer bevisst hvordan man best mulig skulle ivareta tingene som ble funnet.
Leder-oppdrag i Honduras
Og det var hans innsats i Chichén Itzá i Mexico, en innsats som må ha vært overmåte påaktet av både forskere og av de som finaniserte prosjektene, som gjorde at Strømsvik i 1935 fikk den formidable tillit å lede utgravningene i Copan i Honuduras, maya-byen som senere kom på UNESCOs verdensarvliste, og som skulle bli Hondoras største turistattraksjon.
Til krigen i Europa
I 1943, etter cirka åtte år i Copan, bestemte Strømsvik seg for å bryte opp. 2. verdenskrig raste for fullt, og Gustav ville til Europa for å delta i kampen mot Hitler og tyskerne. Han vervet seg i den amerikanske marinen, og tjente ombord i flere krigsskip.
Han var blant annet med i konvoien til Murmansk, og under den dramatiske invasjonen av Normandie, også kalt D-dagen.
Erklært død på nytt
Og det utrolige skjedde at Gustav Strømsvik nok en gang ble erklært død. Et alliert krigsskip hadde blitt torpedert utenfor den franske kysten. Hele mannskapet omkom, og ved en misforståelse ble det fastslått at Strømsvik var en av dem.
Det ble dermed sendt dødsbudskap til familien hjemme i Nordland.
Men en vakker dag et par år senere, da krigen var over, kom den godeste Gustav ruslende oppover mot barndomshjemmet.
Skuffelse og nedtur
En liten periode etter krigen reiste han på nytt til Copan, for å fortsette i arkeologiens tjeneste, under ledelse av en tidligere venn og kollega, Sylvanus Morley.
Drøyt to år senere, i 1948, dør Sylvanus Morley, noe som skal bli et vendepunkt for Strømsvik. Den nye sjefen, og trolig også "den nye tiden", begynner å stille ganske andre krav til formell utdannelse, og innovatøren og entusiasten fra Norge får nå mest oppgaver som hjelper og kokk.
Hjem i 1958
Han holder likevel ut helt frem til 1958. Da bærer det hjem til Rødøy, der altmuligmannen bygger seg en cirka 25 fots seilbåt med en liten enkel hjelpemotor. Han kaller båten "El Vagabundo".
Fornøyd med lite
-Det var nok slik han betraktet seg, som en vagabond, som en mann uten fast havn. Han brukte å si at han ikke ville eie mer enn han kunne ha i en koffert, sier nevøen Ole-Gustav Årnes i en samtale med NRK Nordland Fylkesleksikon i april 2013.
Stadig til Ibiza
Ifølge nevøen ønsket Gustav seg en seilbåt, med en liten lettmotor, som han kunne reise til varmere strøk med om vinteren.
Fra begynnelsen av 1960-tallet og frem til siste halvdel av 1970-tallet, da han begynte å nærme seg åtti år, reiste han stadig til Ibiza i Middelhavet, der han alle disse årene var med i en seilbåtklubb.
De første to-tre turene til Ibiza reiste han med sin egen båt. Senere reiste han til denne spanske middelhavsøya med vanlig transport, og da for det meste med tog.
"El Vagabundo" forliser
Men en gang gikk det galt.
Gustav Strømsvik forliste utenfor kysten av sørvestlandet med sin sjølbygde seilbåt, "El Vagabundo", underveis mot Middelhavet; en seilas han hadde startet med fra Rødøy.
Går på grunn - alene ombord
Utenfor Karmøy kommer Gustav ut for et forrykende uvær, så kraftig at masta på "El Vagabundo" knekker.
Han mister styringen med skuta og "El Vagabundo" går på grunn. Men den enslige skipperen klarer å berge seg opp på en holme i brottene; der han til slutt blir funnet og berget.
Ifølge nevøen Ole-Gustav Årnes er det ennå uvisst når dette forliset faktisk skjedde, blant annet fordi Strømsvik bygde seg to båter han kalte "El Vagabundo", og fordi det verserer flere avvikende fortellinger om dette.
-Jeg tror forliset skjedde aller første gangen han satte kursen mot Middelhavet med en sjølbygd båt, og altså da med den første "El Vagabundo". I så fall er vi da rundt året 1960, sier Ole-Gustav Årnes.
-Og jeg tror at han ganske snart etterpå hjemme i Rødøy begynte å bygge "El Vagabundo" nummer to, som han altså gjorde sine første reiser til Ibiza med, og som han til slutt solgte der nede.
Ny sjanse i Honduras
Gustav Strømsviks posisjon i de arkeologiske fagmiljøene i USA og i latinamerika, førte til at han i en alder av 73 år fikk et brev hjem til Rødøy, der han ble invitert til Copan i Honduras, for å jobbe der som konsulent under en ny utgravning.
Gustav Strømsvik takket høflig nei.
Hedret som krigsseiler
I 1982, i en alder av 81 år, fikk Gustav Strømsvik Den Norske Stats deltagermedalje og diplom for sin innsats under 2. verdenskrig. Og representanter fra Forsvaret kom hjem til ham på Rødøy for å overrekke utmerkelsene.
Men de hadde mer i ermet:'
Etter at Forsvarets folk hadde fått krigsseileren med seg ut på tunet, kom plutselig to jagerfly dundrende i lav flyvning over bygda og heimen i militær hyllest.
-Det derre likte Gustav, ler Ole-Gustav.
Men da var det fremdeles ingen i Norge som visste et kvidder om at denne mannen først og fremst var en mayaarkeolog uten sidestykke.
Langtifra. Ikke før tretti år senere.
Kilder:
- Rødøy kommune
- NRK
- Flimmer Film AS
- Olav Husby, Universitetet i Trondheim
- Ole-Gustav Årnes, nevø av Gustav Strømsvik