Helt fra de første blinkene fra fyret på Myken i 1918 viste vei for de sjøfarende, var Anders Eliassen på plass på Jutøya og sørget for at fyret gikk som det skulle.
Han flyttet til øya langt ute i havet med kone og tre barn, og kona Kristina satte enda to barn til verden der ute.
Tørket tare
Ved siden av en mager lønn som fyrvokter, holdt de seg med ei ku som gav melk til de små. Men på Jutøya var det ikke mange gresstrå å hente til kua, så det ble å tørke tare og sanke litt gress på holmene. Slik det var vanlig mange steder langs kysten. Dessuten hadde de jo fisken rett utenfor stuedøra.
Nye sko
Fyrvokter Eliassen kunne saktens kunsten, i sitt tidligere liv hadde han som så mange andre på fyrene drevet fiske. Det fortelles at en av døtrene engang var med og berget ei kveite på 74 kilo. Faren ble så glad at han straks lot jentungen velge nye sko fra varekatalogen til et stormagasin i Oslo!
Nitid protokollering
Om dagen slukket han fyret. Da brukte han gjerne tiden til å pusse og rense fyrapparatet. Og med stor nøyaktighet førte han alle sine observasjoner inn i protokollen.
Årvåken
Når det var mørkt, holdt han seg oppe i vaktrommet over det hvitmalte husværet, der fyrtårnet stakk opp av taket. Derfra passet han med kikkerten sin årvåkent med på skipstrafikken, og så til at oljebrenneren i fyret virket som den skulle.
Sommeren på Jutøya
Også når fyret var slukket i den lyse årstid, oppholdt familien seg på Jutøya. Det var etter hvert så mye som bandt dem til den tids livlige fiskevær.
Slukket av tyskerne
Under siste verdenskrig fikk fyrvokter Anders Eliassen selskap av tyskerne. De beordret fyret slukket. Det må ha vært en trist dag da han så flammen i oljebrenneren dø ut.
Datteren fyrvokter
De siste årene var Eliassen plaget med vond rygg og det ble til at ei av døtrene måtte ta over arbeidet som fyrvokter i en periode.
Tjenestetiden slutt i 1949
I 1949 var tjenesten på Myken fyr over. En fyrvokter hadde gjort sin plikt og sørget for en litt tryggere reise på havet.