Konkurrenter
Det var slett ikke sikkert at det nye, store jernverket skulle legges til Mo i Rana. Både Orkdal og Spildra i Meløy var lenge med i diskusjonen. Om ikke krigen hadde utsatt byggingen, er det mye som taler for verket ville ha blitt lagt til Spildra. Men da planene ble tatt frem igjen etter krigen gikk både Jernverkskommisjonen og senere Handelsdepartementet i en proposisjon til Stortinget inn for Mo.
Tidenes industrireisning
Og slik ble det. I avstemningen i Stortinget 10. Juli 1946 gikk 102 av stemmene til Mo, mens Orkdal som nå var alternativet ikke oppnådde mer enn 42 stemmer.
Anbefalt radio - "Fra Strandsted til Jernverksby" v/Leif Jensson. Med blant andre grosserer Carsten Meyer og bergmester Kristian Lerche Bøckman. Sendt dagen for vedtaket om å bygge jernverket på Mo, i 1946:
Dermed kunne den største industrireisning i Norge starte, i en fredelig småby med 2800 innbyggere.
Enormt kraftbehov
Arbeidet kommer raskt i gang. Aller først går Staten til innkjøp av byggegrunn fra familien Meyers store landeiendommer. Dernest blir vassdraget Nedre Røssåga utpekt til kilde for det enorme kraftbehovet et jernverk ville ha.
Arbeidere fra hele landet
Fra alle kanter av landet strømmer folk til for å være på både å bygge det nye jernverket og ellers det som trengtes for å ta imot storindustrien. Det ble gravd, boret og sprengt, nesten 500 mennesker driver anlegget fremover.
Enorme oppgaver
I tillegg til verket, produksjonslokaler, boliger, jernbane og veier - og ikke minst et gigantisk vannverk - skal altså også kraften i Røssåga bygges ut. I disse årene er det mange som forlater hus og hjem. Fra øyer og uveisomme fjordarmer kommer de. Fra regjering og Storting er denne folkeforflytningen et mer eller mindre uttalt ønske, både for å spare samfunnet for utgifter, men også for å gi folk bedre levekår.
Ferdig i 1954
Jernverket står ferdig i 1954. Året etter kan det første råjernet tappes, og blikkvalseverket kommer også i drift. Folketallet i Mo herred har nå passert 6000 - kommunen kan samtidig vise til Europas yngste befolkning. For sine ansatte har verket bygd ikke mindre enn 500 boliger.
Stor optimisme
Mo-samfunnet er i ferd med å ta form - det syder av liv og virksomhet, optimismen er stor. Det merker også en medarbeider fra den danske avisen Politiken:
“Det livets varme som følger med flere penger, synes stort sett bare å ha kalt på de positive krefter her i byen. Spritforbruket og kommunismen som ofte tiltar mot nord, har snarere beveget seg den motsatte vei. Der drikkes ikke meget, den virksomme kommunisme er på retur - mens verkets arbeidere utfolder en nesten rørende omsorg for hverandre.”
Store underskudd
Helt fra starten av hadde jernverket sitt å stri med. Den borgerlige opposisjonen på Stortinget hadde ikke mye godt å si om Statens store satsning i Rana. Dessuten var store driftsunderskudd år om annet et stort problem for verket. De internasjonale konjunkturene gikk i bølger, og det skulle ikke store nedgangen til i stålprisene før det slo negativt ut på Mo.
3700 ansatte
For å berge driften måtte det i sin tur til store bevilgninger over statsbudsjettet. Det førte også til oppsigelser, i 1962 var det for eksempel vel 350 ansatte som måtte forlate arbeidsplassen sin. Men i takt med stadig nye utvidelser stiger likevel arbeidsstokken - i 1980 helt opp til 3700 ansatte.
En rød by
Så klaget folk på røyken som gjorde Mo til en rød by - i dobbelt forstand. Noen støtte fra ledelsen ved jernverket får de heller ikke - såpass må folk i en industriby som Mo finne seg i, er beskjeden de får. Flere huseiere gikk til sak mot jernverket, men vant ikke frem i retten.
Mot stupet
Vanskene tårner seg stadig opp for verket. Store statlige overføringer holder driften i gang, mange tiltak blir gjort for å rette opp denne arbeidsplassen som betydde et være eller ikke være for Rana-samfunnet. De sentrale myndigheter forstår at noe må gjøres for å begrense pengesluket.
Staten selger aksjer
I 1984 selger Staten 20 % av aksjene i Jernverket, som på sin side overtar Christiania Spigerverk og dermed blir landets eneste stålprodusent. På Mo blir det gjort et nytt forsøk for å få til lønnsom, malmbasert drift. Men bare fire år senere beslutter Stortinget å legge ned denne produksjonen - i stedet skal skrapjern smeltes om til stål og jern.
Koksverket nedlegges
Samme år blir også Koksverket lagt ned, etter bare 20 års drift. Og i 1991 går Norsk Jernverk over i historien, verket blir privatisert og det nordiske Fundiakonsernet overtar. Til sterke protester fra de ansatte. En gavmild regjering stiller imidlertid store midler til disposisjon til den omstillingen som nå måtte komme.
Mo Industripark
Etter dette blir det gamle Jernverket til Mo Industripark. Der har 130 bedrifter funnet tak over hodet, med Fundia Armeringstål (senere Celsa Armeringsstål) som den største med 355 ansatte (pr. år 2005). Som naturlig er dominerer stålindustri og smelteverk virksomheten i industriparken.
Bredt spekter
Men spektret i industriparken er vidt, fra mange servicebedrifter, NRKs Lisenskontor til et
smoltanlegg! Totalt er det nå (år 2005) rundt 2000 mennesker som tjener til det daglige brød i industriparken.