Malmrettigheter
Dunderland Iron Ore Company så dagens lys, etter at selskapet hadde sikret seg malmrettighetene i Nord-Rana. Det ble straks satt i gang en voldsom innsats av mennesker og maskiner, slik de engelske og amerikanske eierne var vante med fra sine hjemland. Men det var ikke akkurat et gjestmildt klima som møtte de tre ingeniørene da de ankom det vesle strandstedet Mo:
“Enda det etter kalenderen skulle være vår, lå fjorden ennå islagt og snøen dyp da de tre engelskmennene kom for å starte de store arbeidene på Storforshei og i Gullsmedvik. Forholdene var rent ut sagt trøstesløse, der var ingen havn - ikke engang så mye som en ordentlig landgangsbrygge. Og Mo var jo ikke nettopp verdens navle, heller - noen hundre mennesker og det store handelshuset L. A. Meyer. Det var hele beholdningen. Men arbeidet skulle gjøres - det var ingen tid å miste. Det skulle bygges jernbane og kaier, anlegges separasjonsverk og malmsilo - alt skulle opp i fykende fart. Det ble snekret og gravd og sprengt, på det meste var 2000 menn og kvinner i arbeid for å virkeliggjøre utlendingens gruvedrømmer. Natt og dag ble det arbeidet, i alle slag vær - i skift på 10 timer. Under et slikt voldsomt press er det ikke rart at det skjer ulykker. Allerede den første høsten raser jernbaneskjæringen i Gullsmedvikåsen ut og fire arbeidere blir levende begravd i leirmassene,” heter det i boka om Nordlandsbanken, Banken, folket og fylket” (1993).
Lønnskrav og streik
Dette, sammen med et lønnskrav på 5 øre mer i timen, førte til at arbeiderne året etter gikk til streik, et for tid radikalt virkemiddel. Men myndigheter og gruveselskap visste i fellesskap råd mot slikt oppvigleri. Under løytnant Falsens myndige ledelse blir det like godt sendt et kompani soldater for å stagge urostifterne.
Soldater mot arbeidere
Nå kom det ikke til alvorlige episoder, streiken løste seg også snart opp av seg selv. Men det at soldater var satt inn mot arbeidere ble siden benyttet flittig som eksempel på hvordan statsmakten var i hendene på “utenlandske kapitalister”. Det kan dette kampdiktet, skrevet under streiken, være et godt eksempel på:
“Vi vil stå på vår rett, vi vil være oss selv,
vi vil synge til frihetens pris.
Når vi streiker i dag er grunnen dertil
vi vil leve på menneskevis!
Vi må våge vårt liv for å gjøre vår plikt
under arbeidets møyefulle dag.
Her er mange som falt, vi har sett deres lik:
De skal mane oss til å stå alene som en,
under fanen for likhet og rett!
Vi gjør krav på vår lønn som er rimelig satt,
vi vil redde oss selv og vår rett!”
(Ukjent forfatter)
Gruven nedlagt
Anlegget blir omsider fullført, men noen lønnsom forretning for eierne ble driften ikke. I 1908, etter bare 16 måneder med full drift og i alt 50 tapte millioner siden begynnelsen, ble gruven lagt ned.