Hamarøy i litteraturen

Den danske forfatteren Emil Bønnelycke er ikke så rent lite begeistret da han i 1952 er på reise i eventyrlandet:
”Gjestgiveriet på Innhavet er fullt av folk - turistfolk, bussfolk og laksefiskere, noen nygifte. Her blir vi servert herlig mat, vi får anledning til å strekke på våre dovne lemmer før reisen skal fortsette nordover.

Kvelden er stille og stjerneklar, landskapet badet i vidunderlig måneskinn.
På plassen utenfor gjestgiveriet står den store bussen med tente lykter og lamper.
Den lar seg bare overstråle av månen, mystisk nær - nærmere jorden enn noensteds. Den lyste over en verden av fjorder og ville fjell, ødslig som over et månelandskap. Det er som om bussen skal til å starte ute i vannet, som en slags rakett - ut, opp - mot nord, mot nord!
Vi savner ikke dagslyset, hele denne vidunderlige kveld er vi underkastet dette lysets mystiske kraft.
Senere reiser vi inn i nordlyset. Hele himmelen lever - så eventyrlig vakker at det aldri har blitt borte fra vårt sinn.
Kan det finnes noe vakrere sted på vår klode?”