Hva har værelset med de gamle veggtapetene ved den tidligere landbruksskolen i Bodin å gjøre med den seinere borgerkongen i Frankrike, Louis-Philippe d’Orléans (1830 – 1848)? Svaret er tilnærmet ingenting. Den eneste forbindelsen mellom veggtapetene og den unge prinsen som angivelig tilbrakte noen dager eller uker på Bodø prestegård sommeren 1795, er at han kunne se bildene i noen av rommene på gården.
Men det nåværende Ludvig Filip-rommet ble skapt av dekorasjonsmaleren Henrik Backer i 1899 i den nybygde skolebygningen ved Tromsø Stifts Landbrugsskole. Landbruksskolebestyrer Lorents Petter Nilssen hadde nemlig tatt vare på de best bevarte veggmaleriene da hovedbygningen ved prestegården fra 1750 ble revet i 1897 fordi bygningene ble ansett som uegna til skoleformål. Bestyreren fikk Backer til å sette opp veggmaleriene i havestua si.
Nicolai Christian Friis
Historia om Ludvig Filip-rommet starter med Nicolai Christian Friis, født i nåværende Kristiansund i 1714. Han ble cand.theol. i 1736 og året etter utnevnt til residerende kapellan i Alstahaug. Han fikk samtidig ansvar for finnemisjonen i eget prestegjeld og i Vefsn. Ifølge biskop Eiler Hagerup i Trondheim framsto Friis med «pastoral Iver, Dygtighed og Dannelse». Biskopen hadde etter Thomas von Westen overtatt ansvaret for den «lappiske» grein av det danske misjonskollegiet, som var blitt oppretta for å drive misjon i India, Nord-Norge og Grønland. Da biskopen døde i 1743, overtok kapellan Friis denne funksjonen. Året etter ble han kalt til sogneprest til Bodøen, og fra 1746 var han ulønnet kasserer og tilsynsmann for misjonen i Nordlandene og Finnmarken.
Kirkene og kirkegodset i Nord-Norge hadde blitt underlagt misjonskollegiet i København for å skaffe inntekter til misjonen blant samene. De funksjonene Friis overtok, ga ham ansvar for kirkebygningene og et sjølstendig tilsyn med all misjonsvirksomhet i nord. Dermed kom han gjerne på kollisjonskurs med de vanlige kirkelige strukturer representert ved prost og biskop.
Oppføring av prestegården
Året før N. C. Friis kom til Bodø, døde naboen på Bodøgård, den beryktede «sølvfuten» og bondeflåeren Søren Pedersen Randulff. I 1745 gifta Nicolai seg med enka etter fogden, Sophia á Møinichen Kolderup, og fikk dermed hånd om hennes formue på 50 000 riksdaler. Sammen med de midlene han disponerte gjennom finnemisjonen, hadde dermed Friis kapital til å sette i gang en omfattende virksomhet med å bygge, restaurere og dekorere kirker i landsdelen. En av de kunsthåndverkerne han engasjerte til dette arbeidet, var den bergenske laugsmaleren Gottfried Ezekiel fra Königsberg i Ostpreussen, den nåværende russiske enklaven Kaliningrad. Nicolai Friis fikk også oppført en herskapelig residens i stedet for den ganske tarvelige prestegården han overtok fra sine forgjengere. Gottfried Ezekiel ble engasjert til å utsmykke de mest representative værelsene i hovedbygningen.
Gottfried Ezekiel
Gottfried Ezekiel er en av få laugsmalere som har et «navn» i norsk kunsthistorie. Kunsthistorikeren og antikvaren Sigrid Christie skriver bl.a. i Norsk kunstnerleksikon at «[u]tsmykningen av Bodin prestegård omfattet bl.a. veggmalerier på lerret med landskapsmotiver, jakt- og figurscener. Himlingen fikk medaljonger med scener som symboliserte årstidene. Videre ble prestegårdens interiør dekorert med blomsterkranser, girlander, kineserier og kartusjer. Ezekiels figurstil er til dels nokså svak og uorganisk, men fargeholdningen er frisk og dekorativ. Han benyttet ofte kraftig rødt og purpurbrunt, friskt blått og grønt.»
Kilder om rommet
Ludvig Filip-rommet i den gamle prestegården er første gang nevnt av sogneprest Peter Holm i menighetens kallsbok av 1866: «Nordre storstukammer (Louis Philips værelse) støter likeledes til storstuen og har to fag vinduer mot vest. Det er betrukket med lærred og tapetsert og benyttes som gjesteværelse. – Den franske exkonge Louis Philip bebodde i 1795 som emigrant nogen uker dette værelse, der ogsaa endnu har navn efter ham.» (Sitert etter Tromsø Stifts Aarbok 1915.) Prostefrue, Martha Holter, som hadde bodd i prestegården fra 1887, fortalte bl.a. at «indenfor denne største stue var to store værelser, brukte til gjesteværelser, «herrekamre» som de kaldtes. Det ene var det saakaldte «Louis Philips værelse», der av den den senere franske konge under hans landflygtighet blev benyttet i nogle uker. (…) Dette værelse var ogsaa oprinnelig betrukket med lærred, hvor malerkunsten hadde utfoldet sig i form av et stort skib, som fylder den ene væg. Det andet værelse var et meget elegant hjørneværelse med tre fag vinduer likeledes med lærredstræk og utstyret med malerier. Her indtokes hele den ene væg av et jagtstykke, hvor man i skogen saa vilsvin jages av elegante herrer til hest og tjenere med hunde. Figurene var i halv legemsstørrelse. Paa den anden side saa man damer i fiskebensskjørter og med blomster i haaret, samt herrer i knæbukser, spaserende i haver med fontæner og sirlige anlæg. Taket var inddelt i felter, bundfarven høirød med grønt, i felterne store medaljonger med allegoriske fremstillinger av de fire aarstider. (Sitert etter «Fra kirke og kultur», 1912.) I en visitasprotokoll fra «Søndre Saltens provsti» av 1879 skrives det bl.a. etter «det lovbefalede visitasmøde» 29. juli 1879 om prestegårdens tilstand: «Vaaningshusets hovedbygning har den nuværende sognepræst adskillig repareret, nemlig i dagligstuen, dagligstuekammeret og spiskammeret trukket og malet disse tilligemed væggen og i det hele sat disse værelser i udmærked stand. Ligeledes er det vestre hjørneværelse (Luis Philips værelse) tapetseret og malet, ligesom væggen mod veien rappet.»
Kallsboka fra 1866, visitasprotokollen fra 1879 og Martha Holters minner viser at de tapetene som hadde prydet det rommet der prins Louis Philippe hadde bodd sommeren 1795, hadde blitt tatt ned før 1879. Lerretet med det store skipet, som fru Holter hadde hørt om, er tapt. Hennes beskrivelse av naborommet har imidlertid elementer som vi kjenner godt igjen i det Ludvig Filip-rommet som ble skapt i 1899.
Louis Philippes reiser
Prinsen var bare 22 år i 1795, men hadde allerede et broget liv bak seg. Som 17-åring slutta han seg til jakobinerklubben og fulgte debattene i den revolusjonære Folkeforsamlinga. Han ble offiser, men deserterte over til østerrikerne. Prinsen flykta til Sveits etter at faren ble guillotinert. Det skulle ta 20 år før han kunne vende tilbake til Frankrike. Han hevda å ha planer om å dra til Amerika. I stedet dro han nordover. Om Louis Philippes reise og opplevelser i Skandinavia foreligger det ikke noen samtidig, troverdig beretning verken fra ham sjøl eller andre. «Derimot har sagnet og folketroen beskjeftiget sig saa meget mer med den, og der har dannet sig flere i høi grad avvikende fortellinger baade om reisens gang og dens hendelser», skriver Edwin With og Andr. B. Wessel i boka si fra 1930.
I juni 1795 kom Louis Philippe til Trondheim og fikk der anbefalelsesbrev fra så vel biskop som stiftsamtmann. Prinsen reiste inkognito som herr Müller. Han hadde med seg italieneren comte Gustave de Montjoye, som kalte seg Froberg, tjeneren Baudoin og islendingen Holm som tolk. Selskapet kom helt til Hammerfest før de returnerte via Stockholm. I omtalen av prosten i Salten, Erik Gerhard Schytte, skriver Daniel Thrap at Schytte etter landets skikk måtte «motta mange gjester, da reisende folk alltid hadde herberge på prestegårdene. Blant disse var også en fyrstelig person, Ludvig Philip, der 1795 – 1796 hadde sitt standkvarter på hans prestegård. Da han skulde reise, optalte han en stor sum i guld, som Schytte med uvilje viste tilbake. Der har uten tvil været mere at fortelle om dette fyrstebesøk. Vi har kun hørt, foruten ovenstående, at den unge prins var meget livlig og bevegelig. Engang var han ute at seile, og der opkom en storm, men prinsen der ikke forsto faren, vedblev med at fare hit og dit i båten, indtil høvedsmannen trykket ham ned på toften og sa med en ed: Nu skal du sitte i mag. (Meddelt av Schyttes datterdatter fru Sara Lied).» (Fra Bidrag til den norske kirkes historie)
Louis Philippe oppholdt seg et par år i Amerika før han slo seg ned i England. Etter Napoleons abdikasjon kunne han endelig vende tilbake til Frankrike. Og med julirevolusjonen i 1830 proklamerte han seg som roi des Francais (franskmennenes konge). Med Februarrevolusjonen i 1848 dro han imidlertid som Mr Smith til England, hvor han levde til sin død i 1850.
Restaurering av Ludvig Filip-rommet
Som et ledd i de omfattende restaureringsarbeidene ved Nordland kultursenter gjennomførte Nordland fylkeskommune også et betydelig arbeid for å redde verdiene i Ludvig Filip-rommet for ettertida. Rommet var fram til restaureringa starta, i elendig forfatning på grunn av hensynsløse «restaureringer» tidlig på 1900-tallet. Forundersøkelser først på 2000-tallet viste deformasjoner av lerretstapetene som gjorde at maling begynte å falle av. Rommet måtte stenges for publikum mens det ble utført noe arbeid for å begrense skadeutviklinga.
Internasjonalt samarbeid
Konserveringstekniker i fylkeskommunen Heinz-Jürgen Kusch etablerte samarbeid med to høgskoler i Tyskland og seinere Nikolaus Kopernikus Universitet i Torún i Polen. Samarbeidet starta i 2010 da studenter fra Tyskland bisto i nedtakinga og konserveringa av lerretene. Omfattende overmalinger på maleriene ble kartlagt gjennom naturvitenskapelige undersøkelser, og remonteringsmetodene ble utvikla i dialog med fagfolk fra Tyskland og Østerrike. Sommeren og høsten 2012 var studenter fra Polen med på restaureringa av skadene i malingslaget, og i løpet av 2013-14 ble omfattende skader i maleriene retusjert før lerretene ble satt tilbake på veggene. De tyske og polske studentene bidro med til sammen 25 000 arbeidstimer med å konservere og restaurere maleriene i Ludvig Filip-rommet. Uten denne bistanden fra de utenlandske studentene ville fylkeskommunen ikke hatt mulighet til å gjøre denne severdigheten tilgjengelig for publikum igjen.
Av: Jorulf Haugen
Litteratur
Jorulf Haugen et al: Landbruksskolen. Fra prestegård til kultursenter, NFK 2015