Historien om Otto Sverdrup, er historien om eventyreren fra Åbygda i Bindal, lengst sør i Nordland.
Anbefalt radio:
Statue i Terråk
Om du skulle komme til å legge veien om kommunesenteret Terråk, vil du antakelig legge merke til statuen foran rådhuset. Der har sjømannen og eventyreren, forskeren og oppdageren Otto Sverdrup fått sin velfortjente plass.
Sjøkaptein
Fra enkle kår og fra ei lita, isolert bygd skulle Sverdrup komme til å bli en av våre aller fremste oppdagelsesreisende. Han var bare 17 år da han begav seg til sjøs - siden tok han utdannelse og ble både styrmann og kaptein.
Eventyrlyst
Som styrmann var han tidlig med fullriggeren “Jotun” av Kristiania på langfart - senere førte han i noen år frakteskuter på kysten. Men han må ha hatt en ubendig eventyrlyst, for snart mønstret han på amerikanske fraktskonnerter med fart på USA’s østkyst og Vest-India.
På selfangst
Men det var ikke innsatsen her som skulle komme til å skrive Sverdrup inn i både norsk- og internasjonal oppdagelseshistorie. Da må vi flytte oss til de polare områdene som ennå lå der jomfruelige og nesten uutforsket. Fra varmen i Karibien tok Sverdrup seg hyre med “Kolibri” av Tromsø på selfangst i ishavet.
Med Fridtjov Nansen
Spenningen og alt dette nye må ha vært sterkt medvirkende til at han i 1888 meldte seg for Fridtjov Nansen. Nansen hadde tenkt seg på ski over innlandsisen på Grønland, fra øst til vest, et vågestykke ingen andre hadde prøvd seg på tidligere.
Vakte oppsikt
Ekspedisjonen overvintret på Vest-Grønland der Nansen og de andre fikk rikelig anledning til å studere eskimoenes livsvilkår. Både som idrettsprestasjon og for de vitenskapelige resultatene vakte ekspedisjonen oppsikt verden over. Med åbygdingen Otto Sverdrup som en viktig medspiller.
Kaptein på «Fram»
Ingen hadde inntil da satt sin fot på Nordpolen. Men det var dit Nansen nå hadde tenkt seg. Og da Sverdrup fikk henvendelse om å være med også på denne farefulle ferden, var det ikke nei i hans munn. Nå ble han forfremmet til Nansens nestkommanderende og samtidig kaptein på “Fram”.
Mot isødet i 1893
I 1893 la de avgårde mot isødet. Planen var at “Fram” skulle la seg drive med havstrømmene fra kysten av Sibir og over Nordpolen. Slik gikk det ikke. Det endte med at Nansen og Hjalmar Johansen i 1895 begav seg mot polpunktet ved hjelp av sleder, hunder og kajakker.
Tre år senere…
Etter en dramatisk tur nådde de nesten fram til polpunktet. På tilbaketuren tvang været og isen dem til å overvintre i ei fangsthytte, før de kom i kontakt med en annen polekspedisjon som tok dem med tilbake til Vardø. Da var det gått nesten tre år siden de la ut med “Fram”. Året var 1896.
Det reneste eventyr
Imens hadde Otto Sverdrup sørget for skip og mannskap i isen. En uke etter at Nansen gikk i land i Vardø, kunne Sverdrup og “Fram” etter å ha drevet over Polhavet, ankre opp ved Skjervøy. Resten av historien er som et eneste eventyr, med triumfferd lang kysten, helt til Kristiania der jubelen ingen ende ville ta. Over hele verden vakte prestasjonen enorm oppsikt og beundring.
Polarhistorisk
Sammen med de andre fra ekspedisjonen hadde Otto Sverdrup for alvor skrevet seg inn i polarhistorien.
Sverdrup på egen hånd
Nå ville Sverdrup prøve seg på egen hånd. Målet denne gangen var Nord-Grønland. Av Nansen fikk han låne “Fram” og i 1898 seilte han avsted over havet. Men ferden gikk ikke helt etter planen.
I ukjent farvann
I stedet for å utforske de ugjestmilde områdene på Nord-Grønland, havnet han i de ukjente områdene vest for Grønland. Til tross for dette - ekspedisjonen ble likevel usedvanlig vellykket. Områdene som nå ble undersøkt og kartlagt var antakelig den største geografiske landvinning som noen polarekspedisjon hadde gjort inntil da. Da Sverdrup og de andre ombord på “Fram” igjen kunne sette føttene på norsk jord igjen i 1902, ble de igjen mottatt som de heltene de var.
Drar til Cuba
Sverdrup er en overraskelsens mann. Kanskje hadde han for en stund fått nok av kulde og is og strabaser - for nå setter han kursen mot Cuba! Der slår han seg ned som plantasjeeier og fruktdyrker. Det varer likevel ikke lenge før vi finner som leder av et hvalfangstselskap i Beringshavet.
Reddet liv
I årene som nå kom, ble det ofte sendt bud på Otto Sverdrup når andre var i vansker i polarområdene. Flere ganger måtte han rykke ut for å redde liv, det var aldri nei i hans munn og mange mennesker og ekspedisjoner kunne takke bindalingen for at de kom fra det i live.
Sverdrups siste ekspedisjon
Nesten 70 år gammel ledet Sverdrup sin siste ekspedisjon - til Svalbard. Deretter slo han seg til ro med det han hadde utrettet som oppdager og forsker. Sverdrup var jo ikke vitenskapsmann, men hans gode kunnskaper og utdannelse veide i fullt mon opp for det.
Populær og avholdt
Sverdrup hadde også de beste egenskaper som leder - han svært populær og avholdt blant polarfolket og ellers alle han kom i kontakt med.
Han mottok flere hedersbevisninger, bl.a både fra de norske og canadiske regjeringer.
Fra sine reiser skrev Otto Sverdrup to bøker - “Nyt land” i 1903 og “Under russisk flag” i 1928.