Landbruk og meieridrift i Nordland.

​

Misværost ble et begrep. Osten vant flere priser og fikk et spesielt renommé. Merket ble mønsterbeskyttet i 1957. (fra boka samvikrelag i samvirkeland av Inge Strand)

​Lokale meierier etableres

Fra slutten av 1890-årene spratt meieriene opp som paddehatter i Nordland. Ved århundreskiftet fantes det om lag 60 meierier i amtet, og de aller fleste av dem var etablert de siste fem årene. En viktig foranledning for denne melkehvite etableringsbølgen var oppfinnelsen av separatoren. Den hadde gjort det mulig å fjerne fettet fra melken i fersk tilstand og øke smørutbyttet betraktelig. Samtidig åpnet det seg et marked for smør, ost og melk i byer og tettsteder omkring i fylket. Bøndene i Ofoten visste for eksempel å utnytte ”de gode Markedsforholde, der har aabnet sig for Landmandsprodukter i Narvik”, og ved århundreskiftet fantes det to meierier i Ankenes og hele fire meierier i Evenes.[i] Tilsvarende hadde landkommunen rundt Bodø, Bodin, tre meierier, og i tillegg kom et omfattende direktesalg fra gårdene omkring byen.

Helgelandsmeieriene

De fleste nye meieriene fantes likevel på Helgeland. Bindal med 2500 innbyggere hadde ved århundreskiftet fem meierier, mens Brønnøy og Nesna hadde seks meierier hver. I 1905 stod Helgeland for 60 prosent av den innveide melkemengden i amtet, og 41 av i alt 60 registrerte meierier hørte hjemme der.[ii] Det kan dels ha sammenheng med at klima og bruksstørrelse lå bedre til rette for slik produksjon her enn lenger nord i fylket. At helgelendingene hadde bedre tilgang på meierifaglig assistanse enn resten av amtet, kan også ha spilt inn. Inntil Ole N. Nordmo fra Målselv i 1899 ble tilsatt som meierimester for Nord-Norge, lå nemlig ansvaret for det nordenfjellske hos meierimestrene i Trondheim, og de reiste visstnok sjelden nordenfor polarsirkelen.[iii] Dessuten ble opplæringen av meiersker tidlig konsentrert i sørfylket. Meieriskolen ved Vefsn Meieri, det eldste meieriet i Nord-Norge, uteksaminerte i årene 1895-1925 i alt 134 elever. Også i Korgen ble det en tid avholdt meierikurs under ledelse av amtsmeierske Ellen Sjåvik.[iv]

Eksport fra helgelandsmeieriene

Produksjonen ved de mange helgelandsmeieriene var for stor til å finne avsetning lokalt. Mye av smøret ble skipet sørover til Kristiania, og enkelte meierier eksporterte direkte til England. Meieribølgen inngikk dermed i en gryende omlegging fra selvforsyning til et større innslag av salgsjordbruk, der storfe- og fårekjøtt var den andre store salgsvaren i tillegg til smør. Også for kjøttvarene ser det ut til å ha skjedd et omslag i siste del av 1890-årene. For ti år siden hadde bøndene hatt lite å avse av kjøtt, skrev en innsender i det nordlandske landbrukstidsskriftet ”Norden” i 1904, mens nå var det ”neppe en Gaard, uden at Manden solgte en del Slagt”.[v]

Kjøttproduksjon

I likhet med smøret ble en god del av kjøttet sendt ut av amtet. Nordlandskjøtt stod i 1904 for en firedel av kjøttforsyningen til Trondheim ifølge dyrlege Guttorm Bang ved kjøttkontrollen i byen.[vi] I tillegg gikk det betydelige mengder, især av fårekjøtt, til Kristiania og andre byer sørpå, slik at den samlede utførselen fra Nordland kom opp i omlag 500 tonn kjøtt. Forsendelsene økte ytterligere i de påfølgende årene, og lå i de siste årene før første verdenskrig på omlag 1000 tonn. Et grovt og nokså usikkert anslag er at det kan ha tilsvart noe slikt som en tredel av den samlede kjøttproduksjonen i fylket, og igjen ser det ut til at Sør-Helgeland inntok en framskutt rolle. Av i alt 1075 tonn kjøtt som ble utført fra Nordland i 1912, ble over halvparten, 588 tonn, skipet ut over Sandnessjøen og Brønnøy.[vii]

Transport med hurtigruten

Transporten av både smør og slakt skjedde med dampskip, særlig med hurtigruta. Det var ikke uproblematisk. En ting var at fraktutgiftene ble ”temmelig høie”.[viii] Lang transport, uheldige lagringsforhold og mange omlastinger gikk dessuten ut over kvaliteten på varen. En kritisk ”Norden”-artikkel om ”Vor kjøteksport” beskrev et skrekkeksempel innsenderen selv hadde sett utbudt på torget i Trondheim. Der, midt mellom innbydende saue- og storfeskrotter fra trondheimsbygdene, lå ”noget smudsigt, blaat og klissent skrangel, som man aldrig skulde ha trodd tilhørte et friskt dyrelegeme”.[ix] Folk med erfaring fra slakteribransjen i hovedstaden kunne fortelle at kjøtt nordfra også der hadde et til dels frynsete rykte, og både i Trondheim og Kristiania oppnådde nordlandskjøttet ofte betydelig lavere pris enn annen vare. Spesielt i perioder med varmt og fuktig vær hendte det at hele varepartier måtte kasseres.

Utfordringer i kjølerommene

Reisen med dampskip rundt hele kysten var heller ikke optimalt for det helgelandske smøret, som gjerne var minst fjorten dager gammelt før det nådde hovedstaden. Ifølge meierimester Nordmo var heller ikke transportforholdene optimale. Kjøleanlegg fantes ikke de første årene, og det gikk også ut over kvaliteten at smørdunkene gjerne ble stuvet sammen med sild, guano, tran og andre nordlandsvarer under frakten. Fra omkring 1910 ble enkelte skip utstyrt med kjøleanlegg, men forsendelser av ferskfisk la beslag på mye av den begrensede kapasiteten. Når kjøtt og fisk delte samme kjølerom, ble kjøttet utsatt for illeluktende vann fra ferskfiskkassene. For å bøte på slike problemer, engasjerte amtet noen år en egen reiseinspektør, Isak Jørgen Dundas fra Lurøy, som skulle følge kjøttransporten og påse at emballeringen og behandlingen av kjøttet var tilfredsstillende.

Vanskelige samferdselsforhold

Det var ikke bare ut av amtet at transporten utgjorde en flaskehals. Veinettet lokalt var ofte dårlig utbygd. Dermed falt det vanskelig å samle større distrikter om ett stort og effektivt dampmeieri. I Vefsn lyktes det, mens andre gjorde forgjeves forsøk. Blant dem var den svært moderniseringsorienterte godseier Isach Coldevin. For å øke melkemengden ved Dønnes Dampmeieri, drev han en tid en sjøverts melkerute. Motorbåten ”Sverd” ble innredet med melketanker og hentet melk helt opp mot Lurøy, men foretaket måtte oppgis da Coldevin gikk konkurs i 1911 og mistet både Dønnesgodset og meieriet.[x] De mange små hånddrevne meieriene rundt omkring hadde på sin side vanskelig for å opprettholde en jevn og tilstrekkelig forsyning av melk. Selv om andelseierne hjalp til med å dra separatoren og utførte annet pliktarbeid gratis, ble de faste driftsutgiftene høye i forhold til melkemengden og salget, og det gikk igjen ut over melkeprisen til leverandørene. Etter hvert som rimelige gårdsseparatorer kom på markedet, ble det et alternativ å separere melka selv og lage smør av den hjemme på gården i stedet for stadig å kjøre den lange veien til meieriet.

Nedgangstid for meieriene

I 1908 konstaterte meierimester Nordmo at interessen for meieridrift hadde kulminert i Søndre Helgeland. Omtrent samtidig meldte landbrukstidsskriftet ”Norden” at flere meierier var nedlagt, mens andre førte ”en hensygnende tilværelse”.[xi] I de nærmeste årene skjedde det en omfattende sanering av meieristrukturen i amtet. De fleste mindre håndmeieriene forsvant, og i 1919 var det bare 16 meierier igjen i hele Nordland. Under og like etter første verdenskrig ble det riktignok bygd nye, større meierianlegg både i Bodin, på Sortland og i Vefsn.[xii] De samlede melkeleveransene til nordlandsmeieriene ble likevel mer enn halvert mellom 1905 og 1919, fra 8386 tonn til 3653 tonn.[xiii] Selv om noe av nedgangen kan ha blitt kompensert gjennom økt salg av gårdssmør, innebar den omfattende meieridøden utvilsomt et tilbakeslag for omleggingen mot et moderne salgsjordbruk. Først et stykke ut i 1930-årene var melkeleveransene til nordlandsmeieriene igjen oppe på 1905-nivå.

Forslag om fellesslakteri

Også kjøttsalget støtte på hindringer. Særlig påtrengende var mangelen på eget slakteri i amtet, som kunne sørge for en hygienisk og profesjonell behandling av slaktet og, like viktig, danne utgangspunkt for en fastere og mer systematisk organisering av kjøttsalget. Det så ut til å gå mot en løsning da Stortinget bevilget penger til forberedende arbeid for å få i stand et fellesslakteri på et av hurtigrutestoppestedene. I februar 1913 ble det truffet avtale om å leie lokaler i Sandnessjøen, og en fagmann sa seg villig til å overta driften. Etter forsøksdrift og offentlig støtte de første årene var det meningen at slakteriet skulle klare seg selv som et privat foretak. Men da Nordlands landhusholdningsselskap avga en negativ innstilling, nektet amtstinget å bevilge sin del av pengene. Dermed strandet tiltaket.[xiv]

Omstilling i jordbruket i Nordland

Til tross for problemer og tilbakeslag førte muligheten til å tjene penger på salg av kjøtt og melkeprodukter til en viss omstilling i deler av nordlandsjordbruket i disse årene. Interessen for systematisk avlsarbeid fikk et oppsving, og i 1914 drev et hundretalls foreninger i amtet med avl av nordlandsfe.[xv] Stigende priser på kjøtt, melk og smør før og under første verdenskrig stimulerte til investeringer i fjøs og gjødselkjellere. Amtmannen meldte i sin beretning for årene 1910-15 om en tiltakende bruk av kunstgjødsel og konstaterte at grøfting og nydyrking hadde gått fram i hele amtet. Omtrent samtidig var slåmaskinen i ferd med å bli et vanlig syn på litt større bruk. Ved tellingen i 1917 hadde de aller fleste nordlandsbruk over 50 dekar skaffet seg slåmaskin, og det samme gjaldt nesten halvparten av brukene på mellom 20 og 50 dekar. Med slåmaskin og sleperive fulgte også en annen omlegging: Hesjing begynte å avløse den tradisjonelle tørkingen av høyet på vollen.[xvi] Blant avantgarden av heltidsbønder i de beste jordbruksbygdene i amtet kunne man ved inngangen til mellomkrigstiden finne mønsterbruk som gården Marken i Vefsn, eid av Hans Svare, en av de mange driftige gudbrandsdølene som innvandret til Nordland i siste del av 1800-tallet. Svare hadde grøftet, gjødslet, kjøpt tilleggsjord og utvidet gården ved nydyrking slik at den i 1916 bestod av 200 mål innmark og en besetning på 25-28 storfe, drevet fram gjennom systematisk avlsarbeid.[xvii]

Selvberging fremdeles hovedmål for gårdsdriften

Likevel, slike eksempler på målrettet modernisering og markedsorientering var ikke representative for hovedtyngden av gårdene i fylket. Selv om salg av melk, kjøtt og andre varer var blitt en måte å spe på inntektene ved en del bruk, ser det ut til at selvberging forble hovedsaken for hovedtyngden av gårdshusholdene. Så seint som i 1925 ble bare 8 prosent av den antatte melkeproduksjonen i fylket levert til et meieri.[xviii] Det er heller ikke vanskelig å peke på forhold som bidro til å bremse omleggingen. Små gårder og ugunstige klimatiske forhold ga et krevende utgangspunkt. Svak by- og tettstedutvikling begrenset muligheten til å finne avsetning for varene på lokale markeder, og erobringen av de fjernere markedene sørpå støtte, som vi har sett, på utfordringer knyttet til organisering og distribusjon.

Utdanning av kvinner

Det måtte uansett ta tid å legge om på vante driftsformer. Meierienes behov for jevne melkeleveranser året rundt støtte for eksempel an mot den utbredte skikken med å sultefore dyra for å berge flest mulig av dem over vinteren. Den praksisen lot seg ikke endre over natta, selv om frustrerte agronomer talte aldri så mye om dyreplageri og nødvendigheten av å tilpasse størrelsen på besetningen til fôrtilgangen. Det er også et spørsmål i hvilken grad slike budskap nådde fram til målgruppen. Amtsagronom Olav Soldal påpekte i et foredrag at utdanningen ved fylkeslandbruksskolen i Bodin og mye av den landbruksfaglige veiledningsvirksomheten ellers var rettet inn mot menn. Kvinnene, som utførte arbeidet i fjøset, hadde derimot hatt ”liden Adgang til at tilegne sig den nyere Tids Anskuelser om sit Virke paa Landbrugets Omraade”. For å få ”mere Fart i Systemskiftet”, var det nødvendig å trekke kvinnene mer med, konkluderte han.[xix] Det kan se ut til at Soldal selv tok konsekvensen av denne erkjennelsen. I ettertid ble han i hvert fall husket for å ha hatt ”eit framifrå godt lag til å prate med kjerringane når han kom på synfaring i fjøsane”.[xx] Utdanningen av meiersker representerte et annet tilløp til å trekke kvinnene med. Hovedinntrykket er likevel at arbeidet for å fremme et moderne, markedsorientert jordbruk langt på vei forble et maskulint prosjekt.