Søknad om sterilisering
Ukjent
Steriliseringens historie i Norge
Det skulle ikke lange undersøkelsen til før det viste seg at skjemaet omhandlet søknad om sterilisering etter eget ønske, etter lov av 1934.
Steriliseringsloven kom i 1934, etter en "bølge" av steriliseringslover i en del vestlige land. USA var foregangsland (Deutsch 1949, Kanner 1964), med begrunnelse i et korstog mot "moral imbecilles", som ble definert som en trussel mot samfunnet.
I Skandinavia var det først og fremst Danmark som trykket tanken om nytten med sterilisering til sitt bryst. De fikk sin første lov om sterilisering i 1925, og senere en utvidet i 1935. Norge kom i 1934, Sverige i 1934 og 1941, Finland i 1935 og Island i 1938.
Tanken om å kunne begrense antall "åndssvake" via sterilisering, er det som for oss i dag står som mest smakløst med denne lovgivningen. Og det er ingen tvil i at dette momentet var viktig i den første fasen av lovens virkningstid. Spesielt de som ble oppfattet å være moralsk åndssvake var offer for mye skriverier rundt lovens komme. I lovforarbeidet til den danske loven av 1921 kommer det klart fram at det var de åndssvake og spesielt de lettere åndssvake eller moralsk åndssvake som utgjorde den største samfunnsfaren.
Tittelen på denne artikkelen er da også hentet fra en søknad om sterilisering av en 26 år gammel kvinne, som av distriktslegen betegnes som lavtstående åndssvak. Både hun og ektemannen betegnes som "tiltaksløse" - og bodde på kommunens regning. Denne damen skulle visstnok i tillegg by seg frem for andre menn.
Åndssvakebegrepet var noe vidt. Døve, blinde, sinnsyke, og mennesker med kroppslige avvik kunne godt rammes, men det var først og fremst knyttet til intelligensmangel. Sosiale avvik ble også definert som en av åndssvakhetens uttrykksformer. Herunder kunne trekkes omstreifere, prostituerte, tatere osv. "Omstreiferkomiteen" av 1927 sier i sin innstilling av 1932 at de legger opp til sterilisering av "lavtstående og mindreverdige individer", her barn med IQ rundt 78 "hvilket svarer til intelligensen hos negre, indianere og meksikanere" (Tranøy 1993).
Og det er vel denne praksis som for ettertiden er blitt stående som den mest hårreisende effekten av steriliseringsloven; tvangssterilisering av mennesker som i dag sees på som alt annet enn "åndsvake og imbeciller" - omreisende, også kalt tatere, omstreifere og sigøynere.
Likevel, frivillighetsparagrafen i loven ble brukt i langt større omfang enn tvangsparagrafen. Per Haave har forsket på steriliseringsarkivet som Riksarkivet har i sine gjemmer. Han finner av arkivet at 922 personer ble tvangssterilisert i perioden 1934 - 1977, mens 42.809 ble operert etter egen søknad. Han ser også en klar tendens i hvilke grupper som blir sterilisert. Fram til 1960-tallet er det i første rekke kvinner fra lavere samfunnslag, ofte med flere barn enn gjennomsnittet. Mange tilhørte grupper som på ett eller annet vis var blitt liggende etter i velferdsutvikling, med lav levestandard, dårlig helse og lav sosial status.
Illustasjonsfoto på operasjon, fra Åge Johansens samling
Ukjent
Under krigen hadde Nasjonal Samling sin egen definisjon av problematikken - de mente ti prosent av befolkningen var av så lav kvalitet at de burde steriliseres. De innførte i 1942 Lov nr 1 til vern av folkeætten - i tråd med tysk, nazistisk helsepolitikk, hvor sterilisering var et viktig virkemiddel for å nå "ei bedre befolkning". Det var bare to land under nazistyre i Europa som utformet en slik lov - Norge og Tyskland.
Norske leger sørget for å trenere loven, de nektet å utføre omfattende steriliseringer.
Men hva NS sine helsetopper mente om saken, var klar: overlege Rian "fremhevet at hundretusener av de best utrustede mennesker falt i krigen, mens de defekte og mindreverdige ble hjemme." Han gjorde det videre klart at "ca 10 prosent av samfunnets individer ikke er ønskverdige".
Fra 1970 eksploderer antall steriliserte, bortimot 70% av samtlige operasjoner i 1934-lovens virketid ble utført i 1969-77, og da er det middelklassekvinner og -menn som rett og slett ønsker å ikke kunne få flere barn - omtrent som dagens mål med sterilisering.
Tanken om sterilisering som et middel for barnebegrensning har nok hele tiden ligget i steriliseringsloven, men det er etter 1960 at dette ble hovedfokuset for tilbudet om sterilisering.
Det er likevel ingen tvil i at det hviler et litt klamt teppe over steriliseringslovens første år, der begrunnelsen i stor grad var tanken om at noen mennesker var mer verd å ta vare på enn andre.
Kilder:
- "Der er stadig mulighet for ny og mindreverdig besvangring" artikkel i Arkivmagasinet av Per Haave 2003
- "IQ-testing og seksualinngrep mot usedelige åndsvake jenter" - artikkel av Joar Tranøy
- "NS ville sterilisere hver 10.nordmann" - artikkel i Aftenposten 03.01.09