Solskinn på vinteren. Flakstadøya sett fra Råsan februar 2013
Hermod Torbjørnsen
SI desember 1992 kåserte Dag Skogheim på en Solsnufest arrangert av Human-etisk forbund i Levanger. I kåseriet tar han for seg gamle førkristne sagn og hvordan de er knyttet sammen med fortellinger i Bibelen og våre juletradisjoner. Han forteller om skikkelser som Shamash, Prometheus, Luxfero, Lucifer og Jesus mens han gjør rede for sammenhengen mellom romerske Saturnaliefester, solsnu og kristen julefeiring.
Legender og tidsregning
I våre juletradisjoner spiller lyset, varmen, en sentral rolle. Direkte knyttet til tradisjonene med lyset og varmen står selvsagt den store astronomiske begivenhet – solkverv. Sola står på det laveste, men vil fra nå av stige høyere og høyere for hver dag og lyset fra den igjen skal forvandle jorden til fruktbare enger og åkrer.
Sammenhengen mellom det store himmellys og alle våre julelys er nær og påfallende. I det gamle Babylonia dyrket de sola som gud – guden Shamash – lyssprederen og livgiveren. Symbolet var en firetakket stjerne inne i en sirkel med utadgående stråler. Også i det game Assyria dyrket de sola som gud, men der var symbolet en solskive med vinger, et symbol egypterne adopterte senere, Babyloniernes solgud, Shamash, tenktes å ri ut som en veldig rytter til hest, eller seile over hele himmelhvelvingen. Shamash jaget mørket og spredte lyset over verden, skjenket liv og gjorde de døde levende. Shamash beseiret mørket og døden og var derfor den mektigste gud foran alle andre. Men den allerstørste betydningen hadde Shamash som rettferdighetens representant, himmelens og jordens dommer dom straffet de skyldige. Det var Shamash som ga kong Hammurabi i oppdrag å la rettferdigheten lyse over landet, solguden som så alt og gjennomtrengte alle hemmeligheter.
I den greske mytologien var sagnet om Prometheus av de aller mest dramatiske og for menneskene avgjørende. Prometheus var guden som ga dem ilden tilbake etter at den store allfader Zevz hadde tatt den fra dem for å straffe dem. Prometheus var Lysbæreren, menneskenes redningsmann. Men nettopp ved det at han bragte menneskene ilden tilbake, satte han seg samtidig opp imot Zevz som tok en fryktelig hevn. Zevz straffet Prometheus ved å lenke ham til et berg. Hver morgen kom en ørn flyvende, satte seg ved Prometheus og hakket i hans lever. Sagnet om Prometheus som bragte ilden tilbake har alltid påkalt interesse og vært et evig og brukbart motiv i uendelige kunstneriske sammenhenger.
Derfor ble også sagnet om Prometheus godt mottatt hos romerne da sagnet kom så langt vestover. Men romerne kalte Prometheus Luxfero, som betyr ildbæreren, den som fører ilden med seg. I bibelen er navnet forandret, for der kalles ikke Prometheus Luxfero, men Lucifer. I Bibelen er han ikke menneskenes hjelper, men har fått ett av djevelens mange navn, Lucifer. I Paulus’ annet brev til Korintierne står det: Satan selv skapte seg om til en lysets engel. Fra babyloniernes solgud Shamash til grekernes Prometheus som bragte ilden ned og tilbake til menneskene på jord og til Bibelen hvor han er blitt Lucifer, den falne engelen går en rett linje av tid og omskapinger av legender, fra folk til folk, fra kultur til kultur, men ett har de felles: lyset.
Den største høytid var hos romerne tiden mellom 17. og 25. desember. En sammenhengende rekke høytids- og festdager som de kalte Saturnalia. Da ble gudstjenester holdt, ofringer gjort, allslags organiserte festligheter gjennomført. Skikken var at under disse Saturnaliefestene skulle alle stender og klasseskiller vekk slik at menneskene skulle kunne nyte livets gleder noen hektiske dager. Under Saturnaliefestens ble alle viktige avtaler gjort. Da deltes ut gaver, da møttes venner og sammenslutninger til store fester. Saturnaliefestene falt altså akkurat i den tid når vi feirer jul. Romerne feiret denne tiden som solkvervets tid – Sol Invictus – den uovervinnelige sol som påny skulle gi lysere dager og varme til menneskenes barn. I denne tiden holdtes de store circuslekene med svære kamper mellom mennesker og dyr f. eks, med opptog, med dans og spill i gatene og bålbrenning.
I sammenheng med lysguden Shamash, i sammenheng med sagnet om Prometheus, lysbæreren, hos romerne kalt Luxfero er det jo helt rimelig at det knyttes en datering, at det blir en tidsregning som i vårt tilfelle har å gjøre med et nytt år akkurat på det tidspunkt hvor den årlige astronomiske begivenheten, solkvervet, skjer. Den tidsregning vi har forutsetter en bestemt dag i et bestemt år og til denne dagen knytter seg legenden om Jesu fødsel i Betlehem, den historien som Lukas har beskrevet i sin beretning. Men den historien er en legende, dvs det er en historie hvor det ikke skal fremstilles det som virkelig skjedde, men som er der for å understreke historien i den senere betydning og dermed gi anledning til å prise den høyt. Men faktisk betraktet vet en så godt som ingenting. I Bibelen fremgår at Jesu foreldre intet ante om hans misjon på jord ennå da han var 12 år gamme. Var han en konge og Messias som bibellegendene sier så var det iallfall særdeles godt skjult for hans foreldre.
Først etter Jesu død la de første kristne det i barnet som han kom til å bety for dem. Israel hadde ventet på messias i hundrevis av år og håpet om hans komme så de kristne oppfylt i og med Jesu fødsel. Jesus ble for dem den sanne stjernesønn slik profeten Bileam hadde sagt: Stjernesønnen er født! Her hører vi igjen kjente ord og formuleringer like fra Prometheussagnet: guden som fra himmelhvelvet kom med den livgivende ild til menneskene.
Den kristne legende lar representanter for andre folk komme, nemlig de tre vise menn fra Østerland, og de er i Bibelen kalt de hellige tre konger. I Bibelen bærer de navnene Caspar, Melchior og Balthazar. Hva gjorde så disse tre kongene fra Østerland? Profeten Jesaia sier: De skal føre til deg gull og virak og Herrens pris skal de forkynne. De hellige tre konger kom altså med rike gaver, og de kom for å prise det nye, det som var født som profeten hadde sagt.
Da man i den kristne verden begynte å interessere seg for Jesu fødselsdag fastsattes datoen til 25. desember! Det ble gjort med stor beregning og snedighet – for saken er at etter gammel tro var 25. mars dagen for verdens skapelse! Fra 25. mars til 25. desember er det nøyaktig 9 måneder, den tid det normalt tar å utvikle et menneskefoster. I den kristne sammenheng ble altså unnfangelsesdatoen bestemt til 25. mars og fødselsdatoen til 25. desember. Men selv om datoen nå var bestemt gikk det lange tider før de kristne begynte å høytideligholde dagen, for det var bare hedningers skikk å feire guders og kongers og keiseres fødselsdager. Likevel måtte de kristne omsider gjøre det, for saken var at rundt år 325 e. Kr fremsto en vranglærer ved navn Arius. Han påsto at Jesus slett ikke var Guds egen sønn, men en adoptivsønn som bare var opphøyet til gud. Arius ble dømt som farlig vranglærer og forvist. For de kristne gjaldt det så etter striden med Arius og hans tilhengere – å overbevise om Jesu ekthet som Guds egen sønn, og dermed ble Jesu fødselsdag bestemt til 25. desember, altså samtidig med solkvervets tid. Dermed skjedde det at julefeiringen snart ble kristenhetens store festtid, fremfor alt i vesten. Likevel har masser av rent hedenske innslagene i den kristne julefest engstet mange alvorlig troende kristne. Det var komplisert for dem, for tallrike eldgamle myter fra andre religioner fortalte om gudesønner og ekteskap mellom guder og mennesker og barn som fødtes ved slike forbindelser. Det de kristne derfor ville med legenden om Jesus og hans angivelige fødsel i Betlehem og alle undrene omkring fødselen var å forsvare seg mot motstandernes påstander om at Jesus slett ikke var noen gud, men rett og slett et u-ekte barn som resultat av en galileisk kvinne – hans mor – og en romersk soldat, legionær som det kaltes den gang. Påstanden vant tiltro.
Denne situasjonen ble de kristne nødt til å ordne opp i og i året 354 bestemte derfor biskopen av Roma at 25. desember heretter skulle høytideligholdes som Jesu fødselsdag. Med denne bestemmelsen knyttet han også den eldgamle romerske Saturnaliefesten til Jesu’ fødselsdag, til Solkvervsdagen – Sol Invictus – den uovervinnelige sol, det uovervinnelige lys. Med det var følgelig en ny praktisk politikk innledet, for fra nå av ville den kristne kirken fylle solkvervsfesten med sitt innhold, og på den måten få kontroll med det hele. Direkte knyttet til tradisjonene med lyset hva enten det er en stjerne eller den livgivende varmen som lyser i mørket, står den store astronomiske begivenheten - solkverven. Sammenhengene med denne begivenheten har skapt tradisjonene og legendene gjennom tidene. Det store himmellys – va enten det er sol eller stjerne, forbindes med noe nytt, noe livgivende, et nytt år, et nyfødt barn – og til alt dette knyttes gaver, ofringer, fester, tilbedelse, dans og sirkus. Shamash – Prometheus – Luxfero – Lucifer og Jesus.
Kåseri av Dag Skogheim