OBS! Nettleseren din er utdatert. Vi anbefaler at du laster ned en annen, moderne nettleser som Google Chrome, Firefox eller Microsoft Edge.

IMPORTANT! Your browser is out of date. We recommend that you download a more modern browser like Google Chrome, Firefox or Microsoft Edge.

Du er her:

Handelsstedsarkivene i Lofoten og Salten 1801 - 1970

Norges dokumentarv siden 2014.

Dokumenter fra Kjerringøyarkivet Ernst Furuhatt / Nordlandsmuseet

Handelsstedsarkivene har tilknytning til lofotfisket og fiskehandelen etter at lokale, privilegerte handelsmenn kilte seg inn som mellomledd i handelen mellom nordlandske fiskerbønder og kjøpmenn hovedsakelig i Bergen fra slutten av 1700‐tallet.

Tusen år med tørrfiskeksport

Materialet omhandler en viktig epoke i en nesten tusenårig norsk handels‐ og eksporthistorie. Handelen med tørrfisk fra Nord‐ Norge via Bergen er Norges største og mest betydningsfulle eksport gjennom tidene. Handel med tørrfisk til Europa er påvist å ha startet senest i tidlig middelalder, og utgjorde gjennom hele middelalderen landets absolutt viktigste eksport. Byen Bergen og domkirken i Nidaros ble finansiert av tørrfisk, som i skattesystemet utgjorde en egen valuta. Eksporten av tørrfisk har i nesten 1000 år vært en økonomisk grunnpilar for Norge. Utover på 1800‐tallet fikk andre former for fiskeeksport, som klippfisk og sild, økt betydning, og også i denne handelen var handelsstedene i Nordland viktige aktører.

Handelsstedsepoken 1770 - 1900

Handelsstedsepoken varte fra 1770‐årene til begynnelsen av 1900‐tallet. Før 1770 var handel kun tillatt gjennom borgerskap i en by. I Nordland fantes på den tid ingen byer, og det var borgere fra særlig Bergen og etter hvert Trondheim som hadde privilegiet å drive handel i Nordland. De privilegerte gjestgiveriene og handelsstedene ble etablert etter lovendringer på siste halvdel av 1700‐tallet, og handelsmennene i Nordland ble mellommenn i handelen mellom fiskerne og blant annet bryggekjøpmennene i Bergen.

Regnskapsbilag Grøtøy handelssted 1814 Arkiv i Nordland

Handelssteder ble knutepunkter langs leia

Handelsstedene ble et aktivt og betydelig element i det økonomiske og sosiale liv på kysten, og kom til å få en vidtrekkende innflytelse på landsdelens utvikling. De privilegerte nordnorske handelsstedene lå gjerne strategisk plassert ute langs kysten i nær kontakt med leia og ferdselen til sjøs. Virksomheten var mangfoldig og inkluderte lokalhandel, gjestgiveri, brennevinshandel, jektefart, utredningsvirksomhet, rorbuutleie, kredittvirksomhet, fiskeoppkjøp og produksjonshandel med fiskeprodukter – tørrfisk, klippfisk, tran og rogn.

Væreiere i Lofoten

Blant annet som følge av lofotloven av 1816 vokste det fram en egen variant av privilegerte handelssteder i Lofoten, det som senere ble kalt væreiersystemet. Væreierne monopoliserte etter hvert all virksomhet i fiskeværene og eide langt på vei også rettighetene til selve fiskefeltene, noe som skilte dem fra andre handelsmenn langs kysten, selv om også de hadde omfattende makt over sitt omland. Gjennom sin posisjon som mellomledd mellom fiskeeksportørene i Bergen og etter hvert Kristiansund, og den nordnorske fiskerallmue, fikk handelsborgerskapet i Nordland en større del av overskuddet av fiskeeksporten til å havne i landsdelen, om enn på få hender. Det var en sentral del av deres suksess som driftsform, og var med på å skape et avgjørende skille for landsdelen som sådan.

Handelssteder og væreiere drev utviklinga

Handelsstedene ble en drivkraft i utviklinga av en landsdel som hadde produsert landets viktigste eksportvare i mange hundre år, men der levekårene forble harde, og majoriteten av befolkningen levde i arme kår. Handelsborgerskapet på handelsstedene utgjorde en betydelig maktfaktor i lokalsamfunnene, og stedene ble økonomiske og sosiale sentra i bygdene. De såkalte væreiere var handelsmenn og gjestgivere som etablerte seg på strategiske steder i Lofoten. De bygde rorbuer og fiskehjeller for tilreisende fiskere og fikk fra 1786 sete i det offentlige oppsynet for lofotfisket.

Væreiere hadde kontroll over hav og land 

Fram til ca. 1800 drev de fleste virksomheten sin på bygslet statsgrunn, men ved disse tider begynte staten å selge eiendommer, og handelsmennene kjøpte opp grunnen i fiskeværene. Da fikk også handelsmannen kontroll over allmuen i fiskeværet, som fikk status som husmenn, eller leilendinger med sterkt begrensede rettigheter. Og handelsmennene, eller væreierne som nå blir en dekkende tittel på denne gruppen handelsmenn, fikk blant annet gjennom lofotloven av 1816, anledning til å monopolisere handel og annen virksomhet i fiskeværet.

​

Petter Strand fra Beiarns konto hos væreier Ellingsen på Å i Lofoten. Arkiv i Nordland

​

Væreieren hadde monopol i været og på fiskefeltene

Bare væreieren kunne drive handel eller leie ut rorbu og fiskehjeller, og etter hvert etablerte væreieren kontroll med tilgangen til fiskefeltene. Rundt 1825 var denne tilstanden konsolidert, og en 50‐årig glansperiode for væreiersystemet ble innledet. Kontrollen med ressursene på hav og land gav væreieren økende makt, og rollen som mellomledd mellom fiskerallmuen og patrisiatet i Bergen og Trondheim ble styrket både i omfang og intensitet.

Fra å være handelsmann og krovert som leide ut rorbuer og hjeller til besøkende fiskere, ble væreieren eiendomsbesitter med omfattende rettigheter til alle ressurser innenfor egen cirkumferens, inkludert allmuen. Det førte til at fiskehandelen også ble trukket inn under væreierens domene, og fiskernes sjøltilvirking og salg direkte til Bergen opphørte gradvis.

Kontroll med fisken, videreforedling og salg 

Styrking av væreierrollen gav også rom for å utvide aktivitetsområdet og maktutøvelsen. Virksomheten bredte seg hovedsakelig i to retninger. På den ene siden åt væreierne seg inn på andres domener når de gradvis kjøpte opp råfisken fra fiskerne og sjøl stod for tilvirkinga av både fisken og tilbehøret. Sammen med teknologisk nyvinning førte det for eksempel til en mer industriell produksjon av tran i såkalte trandamperi, og seinere på 1800‐tallet – særlig under de rike sildeårene utvidet noen produksjonen i mer industriell retning med bl.a. hermetikkfabrikker og deltakelse i framveksten av sildoljeindustrien.

Skinninnbundet bokforside Aksjeselskapet Brettesnes. Den første sildoljefabrikken i Norge åpnet på Brettesnes øst for Svolvær. Arkiv i Nordland

Utvidelsen skapte behov for transportkapasitet for fisken til eksportøren og kunnskap om kvalitetsvurdering av den ferdige tørrfisken. Væreierne tok således gradvis over kontrollen av jektefarten til Bergen, og de bidro til å modernisere sjøtransporten langs kysten. De skaffet seg også godkjente vrakere til kvalitetssorteringa av tørrfisken. Etter hvert utfordret noen av dem også sørbyene om eksport av fiskeprodukt fra Lofoten, men for de fleste var den økonomiske bindinga til kommisjonærene sørpå så sterk at det var vanskelig å opptre på tvers av dem.

Kontroll med eiendom på land og fiskefeltene på havet

Den andre retningen var den lokale ekspansjonen. Med eierskap til grunn og infrastruktur i været og med lovgivers velsignelse, opparbeidet væreieren seg full kontroll over været og langt på veg over lofothavet også.

Kontroll over lokalbefolkning

Lokalbefolkninga var leilendinger og husmenn/strandsittere under væreieren, og han eide dem «med hud og hår» (Hartvigsen 1988). Sammen med pliktene som leilending/husmann var det kreditten hos væreieren som bandt allmuen sterkest til væreieren. Sjøl lenge etter at alle handels‐ og næringsprivilegier var fjernet, kunne det finnes klausuler som hindret innbyggere i fiskeværet å drive virksomhet som konkurrerte med væreieren. Også etter at fiskeriloven av 1857 knesatte prinsippet om «fritt hav og fritt fiske», kunne væreierne indirekte føre kontroll med fisket også.

Kopibok med brev angående kvalitet på sjøkabel som skal legges på Reine. Arkiv i Nordland

Handelsstedsepoken på hell

I andre halvdel av 1800‐tallet blir væreier‐ og handelsstedssystemet satt under press. Stadig friere næringsliv og økt spesialisering i samfunns‐ og næringsliv rammer både makt‐ og funksjonsgrunnlaget. Moderne bankvesen gir alternative kredittmuligheter, dampskipsselskap overtar fraktefarten, og mobile fiskeoppkjøpere konkurrerer om råstoffet, særlig til saltfisk‐ og klippfiskproduksjon. Ressurssvikt i fiskeriene, markedsproblemer og konjunktursvikt fra 1880‐årene bidro også effektivt til fallet.

Mange væreiere greide å omstille seg under nye økonomiske og politiske vilkår, og noen driver fortsatt sin virksomhet. Men rollen er dramatisk endret siden 1890‐årene, og deres betydning ble betydelig redusert. Handelsstedene i Nord‐Norge var en stor og viktig institusjon i over 100 år. Tallet på handelssteder holdt seg nokså stabilt på mellom 120 og 130 mellom 1770 og 1870. Fra denne store og viktige handelsvirksomheten er det bevart arkivmateriale fra bare en håndfull handelssteder. Dette materialet utgjør nå det som fins bevart i områdene Salten og Lofoten for hele perioden.

Handelsstedsarkiver fra Lofoten og Salten som Norges Dokumentarv.

Alle arkivene er relatert til lofotfisket og handel med fisk fra Nordland.  Majoriteten av materialet er etter væreiere i Lofoten, samt handelssteder i Salten. Det er til sammen 20 arkiver, der hoveddelen av materialet tilhører fire handelshus.  

Arkivene utgjør 214 hyllemeter ferdig ordnet materiale, og ca. 45 hyllemeter uordnet materiale. De største arkivene er arkivene etter Ellingsen på Å, Moskenes (1825‐1962) på 60 hyllemeter, Dahl i Nusfjord, Flakstad (1873‐1970) på 27 hyllemeter, K.Zahl i Kjerringøy, Bodø (1801‐1955) på 30 hyllemeter og L. Berg sønner på Svinøya, Svolvær i Vågan (1831‐1980) på 80 hyllemeter.

De resterende 17 hyllemeter i nominasjonen er større eller mindre deler av arkivene etter 16 andre handelssteder, der mesteparten av arkivet er tapt. Arkivene etter Dahl og L. Bergs Sønner løper fram til henholdsvis 2003 og 1980, men er i nominasjonen avgrenset til materialet fram til 1970.

Arkivene oppbevares av tre institusjoner i Nordland: Arkiv i Nordland, Museum Nord og Nordlandsmuseet

Arkiv i Nordland

Lenkene går til arkivkatalogene på Arkivportalen

Museum Nord

  • L. Bergs Sønner, Svolvær (1831‐1980) Ca. 80 hm
    • Manntallsbøker 1831‐1904 Kopibøker 1865‐1943
    • Div. korrespondanse 1899‐1980
    • Regnskap diverse 1834‐1980
    • Butikk‐ og vinterkladder 1869‐1951
    • Handelsbøker 1832‐1869
    • Fiskebøker 1867‐1971
    • Ansatte / lønn 1886‐1980
  • Lejrosen Fiskeguanofabrik / Det Norske Fiskeguanoselskab AS (1856‐1947) Ca. 4,5 hm.
    • Generalforsamlingsprotokoll 1881‐1947
    • Forhandlingsprotokoller 1881‐1942
    • Kopibøker 1884‐1924
    • Regnskap diverse 1856‐1934

Nordlandsmuseet

  • Arkiv nr 15: Kjerringøy, Bodø (1801‐1955)
    • 1. Bøker (1801‐1955)
      • 1.1 Forretningene generelt
      • 1.2 Regnskapsbøker for fiske, fiskeoppkjøp, fiskeforretninger, rorbuer
      • 1.3 Dampskipsekspedisjonen
      • 1.4 Post og telegrafbøker
      • 1.5 Skysstasjonen
      • 1.6 Forsikring
      • 1.7 Bøker angående gården Kjerringøy
      • 1.8 Kreditt‐ og jordegodsbøker
    • 2. Korrespondanse (1822‐1955)
    • 3. Emneinndelt korrespondanse(1820‐1951)
    • 4. Regnskap/bilag (1830‐1927)
  • Arkiv nr 18: O.S. Jæger, Handelsfirma, Selsøyvik  (1834‐1885)
  • Arkiv nr 23: Røsvik handelssted (1858‐1933)