Stor årlig feiring
Sankthansaften er i vår tid en folkelig og ikke-religiøs feiring. Feiringen har røtter både i førkristne og kristne tradisjoner.
Kristendommen knyttet feiringene midtvinters og midt på sommeren til Jesu fødsel og fødselen til Johannes døperen. I katolsk tid ble Johannes døperen feiret 24. juni. I vår del av verden ble han omtalt som både Jon og Hans, og vi finner dette igjen i navnene: Jonsok og Sankt Hans.
I det førkristne samfunnet var sommer- og vintersolkverv viktige høytider, med mange ritualer og tradisjoner knyttet til fruktbarhet og at sola "snur". Om sommeren står sola på sitt høyeste på himmelen denne dagen, og ved vintersolkverv på det laveste.
Vi lar forfatter Dag Skogheim (1928-2015) fortelle om folketro og tradisjoner knyttet til Sankthans. For bedre lesbarhet har vi satt inn overskrifter i Dag Skogheims kåseri-manus. Vi har også søkt etter bildene nevnt under "transparent:" og lenket inn bilder som kanskje kan være dem han brukte.
Forfatter Dag Skogheims kåseri om St Hans for St Eystein i 1998
Nest etter jul var St Hans den viktigste høytid i sommerhalvåret i eldre tid. St Hans var også den viktigste merkedagen. St Hans - 24 juni - viser til Johannes døperen, - det er hans navn som ligger til grunn for navnet.
På gamle dagers primstaver var dagen merket med sol eller et timeglass. For liksom vintersolkverv - jul altså - da sola står lavest eller er helt forsvunnet, står nå sola høyest på himmelen og viser den lyseste tiden.
Transparent: Primstaven
Krusifikset i Røldal stavkirke
Til forskjell fra juletid da tro og skikk for det aller meste er knyttet til Jesu fødsel og beretningene om hans fødsel, så er det i våre norske St Hans-skikker svært lite som viser til Johannes døperen. Men i gammel tid har søkningen til kirkene St Hansnatt vært stor, for i kirkene so helgener som - slik var de folkelige forestillingene - nettopp på overgangen mellom dag og natt ved St Hans fikk en spesiell kraft til å helbrede og styrke. Mest kjent i denne sammenheng var søkningen til Røldal gamle kirke - den står fremdeles og kan våde sees og besøkes i Røldal, - stedet mellom Hardanger, Ryfylke og Telemark. I Røldal kirke - en gammel stavkirke - fantes et undergjørende krusifiks.
Transparent: krusifikset over korbuen
Transparent: Ansiktet
Det ble sagt at krusifikset svettet ved St Hans natt, ved midnatt, og det var legemiddel. Krusifikset hang på korbuen. Hvert år kom folk fra dalen og andre steder for å søke dette krusifikset. Ved midnatt ble det tatt ned fra korbuen av bygdas egne folk uten at presten var til stede og folk søkte det for å stryke av svetten og deretter stryke det av på de steder av kroppen hvor de var syke. Denne skikken i Røldal, som jo selvsagt var en reminisens fra vår katolske tid, holdt seg helt til 1835 da den daværende presten satte en stopper for det. Forestillingene ved St Hans var mange, mange. Viktig var at idet sola snur St Hansnatta blir alt en supranormal tilstand. Da, i et øyeblikk, blir f.eks vann til vin. Det ufattelige kan skje, men ingen vet i hvilket øyeblikk. Likevel ville deler av det som skjedde være å finne etterpå i f.eks blomster, i gras i urter.
Magiske krefter i sving natt til Sankthans
Folk trodde at duggen på St Hansnatta hadde fått legekraft, og der finnes mange overleveringer hvor det fremgår at folk la laken på marka for å sikre seg den undergjørende duggen som en kunne svøpe i eller gjemme og ha til en kritisk situasjon da helbredelseskraften ennå ville sitte i. Ved midnatt, omtrent ved den tid sola snudde, gikk en ut og samlet blomster, gras og visse urter som en tok vare på ved å tørke dem, henge dem opp for senere bruk. Ble dyr; ku, hest, geit eller sau syk, så hentet en litt av graset fra St Hansnatta og blandet i høyet som dermed fikk legende kraft i seg. Urter og blomster som var plukket en St Hansnatt hadde undergjørende virkninger og ble gjerne brukt som medisin eller hjelperåd når ikke annet hjalp. Men - NB - alt måtte sankes ved midnattstid!
Men i samme grad som så mye undergjørende kunne skje en St Hansnatt så kunne i like stor grad også de vonde makter være virksomme og true mennesker, dyr og bygninger med sine vonde gjerninger. Korsmerket malt med tjære over dørene til fjøs og stall ville f.eks holde de onde vetter borte. Øks over uthusdør og våningshusdør, stål og kniv over bur og smie likeså, for stål var et sterkt middel mot de farlige kreftene, og særlig var St Hansnatt full av vonde vetter. Den natta var det heksene drog for å møte Djevelen selv, ridende på et kosteskaft f.eks.
Transparent: Hekser på kosteskaft
Sankthansbål
Hekser og trollkarer mente en hadde gjort en pakt med Djevelen for å bli opptatt i hans samfunn. De hadde fraskrevet seg sin kristne tro, hadde lovet å anerkjenne Satan selv mot å få makt og mulighet til å kaste vondskap som sykdom og ruin og død på sine medmennesker. St Hansnatt drog de for å møte Djevelen og holde fest med ham under allslags motbydelige ritualer og danser. Det var derfor ikke minst for å hjelpe seg mot hekser og trollkarer at folk malte tjærekors over dørene eller satte opp stål og øks. Solkverven, ved både jul og St Hans, var alltid betraktet som en meget kritisk tid. Det gjaldt å hjelpe alle spirende krefter. Ettersom ild og sol hørte sammen var det om å gjøre å styrke og tilføre solen kraft i de kritiske øyeblikk da den igjen ville begynne å avta, dvs når den snudde St Hansnatta. Menneskene selv måtte tre støttende til for at både sola og jordens vekstkraft kunne bli styrket og dermed hjelpe menneskene til å kunne berge seg gjennom en ny, hard vinter og mot de vonde kreftene. Det er derfor skikkene med å pynte hus og bære inn blomster til St Hans har bestått til langt inn i vår tid. For hensikten har opprinnelig vært å verge folk og dyr mot skademakter. Nærsagt i hele landet var det skikk at en ved St Hanstider sanket blomster og gras, bandt det sammen til en krans og deretter gikk rundt åker og eng, sang eller nynnet: Våkn opp / våkn opp / både åker og eng / for no har du sove så lengje / og no har det vore båd' snø og regn / men no e St Hansnatta komi.
Man måtte simpelthen skynde på naturen. Den enkle sangen ble gjentatt så lenge en gikk rundt åker og eng. Husene ble pyntet mot St Hanskveld, med lauv og med blomster. Men mest for oss som erindrer tiden før krigen, er nok St Hansbålene, og da står vi overfor en eldgammel skikk! Igjen har vi å gjøre med forestillingen om at ild og sol hører sammen og at det gjaldt å tilføre solen og jorden kraft f.eks gjennom å tenne bål. Ilden var rensende, den tjente derfor også til å virke mot allslags trolldom. I Sunnfjord på Vestlandet het det at en skulle elde med tjære for å få vekk all trolldom og for å få et godt år. Men det det først og fremst gjaldt var å få mye røyk av bålet. Jeg husker fra min egen barndom at gamle tjæretønner og tang røk voldsomt. Vi kunne se røyken fra masser av andre bål på milevis avstand.
Transparent: St Hansfest i Sunnfjord (Nikolai Astrup1915)
Priseld 1912. (sannsynligvis bildet Dag Skogheim refererte til)
Nikolai Astrup / Nasjonalmuseet
Dette er et bilde som jeg tenker mange av oss kjenner oss igjen i. St Hansbål og full fest og dans og kommers. I Velfjorden het det at: Det var vanlig skikk at ungdommen kom sammen St Hans og tente bål. Alle måtte ha noe å legge på varmen, som et slags offer, om de ville vente seg hell og lykke i året som kom.
Transparent: Lys juninatt. Nikolai Astrup
Legende urter
Du herlige juninatt, det dufter så deilig av hegg og syrin, og på bildet har Astrup alt dette med. Skjønt, ikke sant? Juninatt och liljor och akvileja och rosor or salvie og ljuve krusmynta och hjertansfrøjd!
St Hanstid var spesiell ved at den i så høy grad kretset om det å verne lys og liv for å forberede en ny, uendelig lang vinter. Under de supranormale forholdene som gjaldt St hansnatta tok en også varsler av så mangt. I Telemark sa de at regn ved St Hans varslet en våt høst og i Troms var det et svært dårlig varsel om moltene lå i skodde St Hansnatta. Urter plukket St Hansnatt hadde særlig stor legekraft. Det gjaldt derfor å sørge for et helt års lager når St Hansnatta kom, da gjaldt det å plukke og sikre seg f. eks ryllik (i dag vet vi at ryllik inneholder eteriske oljer, salicylsyre, garvestoff, mot lidelser i fordøyelsesorganene, mot blærekatar og kolikk).
Nå gjaldt det å plukke inn tilstrekkelig med løvetann for å bruke røttene som var virksomme mot tarmsykdommer. Timian måtte også hentes (inneholder eterisk olje og er bakteriedrepende ved alle infeksjonssykdommer i fordøyelsesorganene.) Nå gjaldt det å rive masser av løvkvister (bladene inneholder saponin, salter, garvestoff og hjelper mor revmatisme.) Einer måtte sikres, eineren med sine eteriske oljer, sitt bitterstoff, harpiks og kalcium som er blodrensende, vanndrivende og også hjelper mot revmatisme og alle giktiske lidelser). Lyng måtte hentes, lyngen ble brukt mot tæring, altså mot tuberkulose. Og ikke å forglemme, pors! Pors kunne med sterk virkning brukes mot veggelus. Pors var blodstansende og bruktes veldig mye under ølbrygging. I Dalarna i Sverige brygget de porsøl helt fra 1500-tallet. Det var et sterkøl som smakte særdeles godt, men ga frykelige ettervirkninger, tømmermenn, i lang tid etter. Fremdeles finnes en gammel svensk vise om porsølet: Jag haver så ondt i mitt hovud / Jag gitter ei lemmarna rørdt / Jag haver druckit det starka porsøl / som er ifårn Dalarna førdt
Sankthans var tid for fest
St Hans, det var oppholdet mellom vårarbeid og sommerarbeid og ver derfor en tid da folk hadde tid til fest. Ikke noe rart at det var svært vanlig å holde bryllup nettop ved St Hans. Da sto alt i blomst. Ble været lagelig kunne bryllupet stå fra selve bryllupsdagen til langt utpå neste dag, og i flere dager etter! Juninatta var i alle fall lang, lys og vakker, slik som billedkunstneren Einar Øfsti, som jo var fra Nord-Trøndelag, kanskje kan noen av dere som er tilstede her se hvor dette bildet er malt på Inderøya? I alle fall er det han som malte dette skjønne bildet.
Transparent: St Hansnatt Einar Øfsti
Norge er et langstrakt land. St Hans dirrer i midnattssol over Nord-Norge, og er utrolig fin i Trøndelag, Møre og Romsdal. Den gir dempede, fløyelsbløte netter på Vest- og Sørlandet og er duftende fager på Østlandet.
Transparent: St Hansnatt Chr Skredsvig
Dere har vel alle både lest og hørt Aslaug Låstad Lygres fine dikt "Vi ska ikkje sova" Jeg skal avslutte dette St Hanskåseriet med å lese det diktet.
Vi ska ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då ska vi vandra isaman ute
under dei lauvtunge tre.
Då skal vi vandra isaman ute
der blomar i graset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta
som krusar med dogg vårt hår.
Vi ska ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppspelet i eng
men vandra i lag under bleikblåe himlen
til fuglane lyfter i veng.
Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky
og vita at vi skal vera isaman
like til morgongry.