Negativer er noe det finnes mye av i arkivene våre. For å se hvordan bildene "egentlig" skal se ut, må de framkalles. Her kan vi se hvordan nedbryting av acetatfilmen har gjort at det har oppstått bobler og spindelvevmønster på negativene.
Espen Kjelling/AiN
Før digitalkameraets inntog, ble fotografier tatt med film.
I fotografiets barndom ble det brukt plater av metall eller glass for å fange bilder, men etter hvert tok man i bruk plastbasert film. Filmen behandles med et lysfølsomt stoff, som blir mørkere når det treffes at lys. Slik blir det lagd et negativ, hvor områder i bildet med mye lys blir mørke, og omvendt. For å få fram bilder slik vi vanligvis ser dem, må negativet framkalles i en egen prosess.
Acetatfilm ble vanlig fra siste halvdel av 1900-tallet. For å lage acetatfilm, blir cellulose behandlet med eddiksyre. Når noen har tatt et bilde, er det denne filmen som blir negativet. Problemet med acetatfilm for arkivarer og andre som samler på gamle bilder, er at eddiksyren over tid bryter ned cellulosen filmen er lagd av.
I starten kan det være vanskelig å legge merke til. Et tidlig tegn er at filmen begynner å lukte eddik. Etter hvert vil det også dukke opp synlige endringer, som at filmen bølger seg, fargetonene endres, eller at det dannes et spindelvevmønster over filmen.
Når acetat brytes ned, kan det dannes et spindelvevaktig mønster på filmen.
Espen Kjelling/AiN
For at denne nedbrytingen skal gå så sakte som mulig, er det viktig at acetatfilm oppbevares i lokaler med stabilt miljø. Det vil blant annet si at de bør ligge i rom med jevn temperatur og luftfuktighet. Men før eller senere vil filmen begynne å brytes ned, uansett hva man gjør.
Veldig mye av filmen som ble brukt til analog fotografering etter midten av 1900-tallet var acetatfilm. For oss som jobber med arkiv, betyr det at vi må holde et øye med negativene som oppbevares hos oss. Dersom det oppdages at negativer i arkivet er i ferd med å brytes ned, må vi vurdere om det er noe som kan gjøres for å bevare filmen lengst mulig.
For å kunne vite hvordan det står til med det som ligger i fotosamlingene våre, tar fotoarkivarene våre i disse dager tester av arkivene. I tillegg til å se etter tegn som eddikklukt eller spindelvevmønster, legges en spesiell type teststrips sammen med negativene. Disse stripsene endrer farge når de kommer i kontakt med syre. Dersom nedbrytingen av cellulosen i filmen har startet, vil det dannes små mengder eddiksyre. Stripsen vil i så fall endre endre farge og vi kan oppdage at nedbrytingen av acetat har begynt.
Når stripsen tas ut av arkivboksen igjen, kan vi sammenligne den med en fargeskala som også sier noe om hvor mye syre den har vært utsatt for. Da får vi også en indikasjon på hvor langt nedbrytingen har kommet.
Små strips som endrer farge dersom de kommer i kontakt med syre legges sammen med negativene. Etter en stund, kan vi sjekke om de har endret farge og kan få en anelse om hvor langt nedbrytingen av acetat har kommet. Nye strips er mørkeblå, så denne viser at det har vært avgassing fra materialet.
Espen Kjelling/AiN
Tester som dette kan også være med på å avgjøre hvilke fotografier det haster mest for oss å gjøre noe med. I noen tilfeller kan det for eksempel bety at vi flytter dem fram i køen for digitalisering. Ved å digitalisere materiale, sørger man for at det finnes en kopi av fotoet i så høy kvalitet som det er mulig å lage. Siden all film brytes ned over tid, er digitalisering en metode som gjør det mulig å hindre at bilder ikke forsvinner selv om materialet de er festet på forsvinner.
Arkivbokser med teststrips markeres, og sjekkes etter en stund for å se om det har blitt registrert nedbryting av acetat.
Sigrid Solheim/AiN
Kilder
- Astrid Eidhammer Austrheim og Eirik Yung (Vestland fylkeskommune), Kartleggingsrapport acetat, 24.06.2024.