Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms 1944-1945

Den 28. oktober 1944 kom ordren fra Hitler: De tyske troppene i Finnmark og Nord-Troms skulle trekke seg tilbake til en ny, sikrere frontlinje i ved Lyngen i Troms. For å hindre de sovjetiske troppene fra å rykke fram, skulle alt øst for den nye forsvarslinjen brennes. Den brente jords taktikk medførte at bolighus, matlagre og utstyr som ikke kunne flyttes skulle ødelegges. For befolkningen i Finnmark og Nord-Troms betød det at så godt som alt de eide måtte etterlates til flammene, mens de selv ble tvunget på flukt.

1: Nødhjelp

Arkiv etter frivillige organisasjoner som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Norske Kvinners Sanitetsforening er med på å dokumentere noe av det som skjedde i de noe kaotiske ukene og etter ordren om tvangsevakuering ble gitt.

Transporten

Evakueringen av Nord-Troms og Finnmark hadde startet tidligere på høsten som en "frivillig" evakuering, men fra 28. oktober 1944 fikk ikke befolkningen lenger et valg. Alle skulle forflyttes sør for Lyngenlinjen. Men om masseevakuering hadde vært en logistisk kjempeoppgave under normale omstendigheter, gjorde det ikke ting lettere at man på det tidspunktet var fem år inn i en verdenskrig. Transport måtte organiseres, men mange av de få motoriserte transportmidlene som var igjen hadde blitt konfiskert til transporten av de tyske troppene i området. De skulle jo også evakueres. I noen tilfeller ble man nødt til å ta beina fatt. Men for mange ble båttransport sørover langs kysten løsningen.

Også her var det knapt med alternativer, og båtene som ble sendt for å hente befolkningen i nord var verken mange eller store nok til en behagelig transport. I overfylte transporter ble folk sendt sørover, mange først til Tromsø, men der ble det fort fullt. Folk ble derfor sendt sørover til Narvik og Bodø.

Situasjonen om bord på transportskipene var svært dårlig, med lite plass, utilstrekkelige sanitærforhold og lite mat og vann. Der de evakuerte kom i land i Nordland, var det for mange nødvendig med øyeblikkelig helsehjelp. En del av den første hjelpen gitt til de evakuerte kom fra lokale frivillige der båtene kom i land.

Narvik slik det så ut i 1940 etter at de allierte troppene hadde trukket seg ut av byen. I løpet av høsten og vinteren 1944/1945 ble byen et midlertidig stop på veien sørover for mange av de tvangsevakuerte fra Nord-Troms og Finnmark. Ukjent fotograf / Fra arkivet etter Dag Skogheim, AIN.NA143.0021

I 1950 ga Røde Kors ut boka "Barmhjertighetsfronten" om organisasjonens arbeid under krigen. Der siteres rapporter fra lokallagene i både Narvik og Bodø, hvor situasjonen for flyktningene blir beskrevet. Rapporten fra Bodø sier sitt om tilstandene om bord:

Klokken 16 får korpset beskjed om at en skøyte er ankommet med 150 mennesker om bord. Derav skal 85 gå i land. En halvtroppsjef med sine mannskaper blir innkalt for å ta seg av folkene. To mann går ned på kaia for å få folkene i land. Om bord er tilstandene ubeskrivelige. Syke og friske, gamle folk og nyfødte barn ligger om hverandre. En har betendelse i et ben, en annen har et stort, veskende sår på hånden, som det bare er surret noen skitne filler om. De må øyeblikkelig tas under behandling. Sårene blir renset, og det blir lagt på forbinding. I mellomtiden er 225 av de evakuerte sendt til evakueringskontoret for å bli registret. Derfra går de videre til Nasjonalhjelpens brakke, der Sanitetsforeningens damer sørger for mat. 

Mens man holder på med dette arbeid, kommer det beskjed om at det er kommet en ny båt. Det blir sendt ombord mannskaper, og det viser seg å være en stor ishavsskute med 230 mennesker om bord. Båten er overfylt og sunnhetstilstanden er forferdelig. De fleste har lus, og det viser seg at en del er meget alvorlig syke. Det lykkes oss å få tak i en lege, og han konstaterer er par tilfeller av difteri. Disse pasientene blir selvfølgelig øyeblikkelig internert. 52 mennesker skal i land, men de må først til avlusing. Etter at denne er over, gir legen, assistert av to hjelpekorpsgutter, pasientene difterivaksine. 

Blant de evakuerte er det flere spebarn, og disse må damene ta seg av. Mødre med spebarn blir innkvartert i "Barnas Hus", der de får det riktig godt. Nå tror mannskapene i hjelpekorpsene at de er ferdige med sitt arbeid for dagen og kan mønstre av. Men så kommer det melding om at en buss kommer til byen klokken 21 med 20 mennesker. Korpset får tak i et nytt lokale og gjør det klart til å ta imot de nye evakuerte … 
("Barmhjertighetsfronten", side 119-120)

Flertallet av de som ankom Narvik og Bodø ble ikke værende der. De evakuerte ble i stedet sendt videre - enten til kommuner rundt om i Nordland for midlertidig bosetting, eller til Trøndelag og videre sørover. Lokale frivillige bidro med mat og førstehjelp på ruta sørover, mens man i andre kretser samlet inn penger, klær og utstyr til formålet. 

Et lojalitetsdilemma?

Det at frivillige organisasjoner hjalp de berørte under tvangsevakueringen var ikke gitt.

Noe flere historikere har vist til, er en parole Hjemmefronten kom med, hvor det først ble oppfordret til å ikke delta i organisert hjelpearbeid (se blant annet De kom til oss. Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms (2016) av Inger Selven Watts, side 131-137). Bakgrunnen for dette var at evakueringen skjedde med tvang, og at den ble gjort for å hjelpe det tyske forsvaret mot den sovjetiske fremrykkingen. Å hjelpe de tvangsevakuerte kunne derfor sees som å hjelpe de tyske okkupantene med den militære tilbaketrekningen.

Norske kvinnes sanitetsforening var en av organisasjonene som både samlet inn og delte ut hjelp til de evakuerte. AiN

Protester fra Nord-Norge medførte at Hjemmefronten i slutten av november sendte ut en ny parole, hvor det ble oppfordret til å hjelpe de evakuerte - men gjennom "trygge" kanaler, og ikke i regi av NS. Den noe vekslende politiske linjen rakk likevel å medføre problemer for blant annet Røde Kors, som forsøkte å få på plass en avtale med søsterorganisasjonen i nabolandet om å sende flyktninger gjennom Sverige. 

Særlig i Narvik, hvor man hadde togforbindelse østover, ble det forsøkt organisert hjelp via Sverige.

I en møteprotokoll etter Nasjonalhjelpen i Narvik-Ankenes kan vi se hvordan både den norske og svenske organisasjonen prøver å håndtere situasjonen høsten 1944. En representant for Svenska Norgeshjälpen, intendent Nils Sjunnesson, hadde tatt turen til Narvik, hvor han sammen med lokallaget blant annet prøvde å få på plass leveranser av mat og klær med tog fra Kiruna.

Fra Nasjonalhjelpens møteprotokoll 1944. Det som hadde startet som en "frivillig" evakuering, ble fra 28. november en tvungen evakuering. AiN

Nasjonalhjelpen hadde delt ut ting som klær og andre nødvendigheter i løpet av krigen, men møteprotokollen viser at så snart man forsto omfanget av det som var i ferd med å skje, valgte man å bare fokusere på det aller mest nødvendige:

Vedr. evakueringsspørsmålet hvorav fremgår at da evak. er gått over fra frivillig til tvungen skal vi kun konsentrere oss om bespisning (møte 30/11-44).

"Bespisning" - altså matservering, var også noe Norske Kvinners Sanitetsforening hadde sørget for i krigsårene. Under tvangsevakueringen bidro sanitetskvinnene flere steder med å lage mat til evakuerte på gjennomreise. Også Røde Kors bidro med mat, klær og pengeinnsamlinger til tvangsevakuerte og andre flyktninger under krigen. 

2: Evakueringsnemdene 

Etter den umiddelbare utfordringen med å få de evakuerte til trygge områder, var det neste spørsmålet hvor de mange tusen evakuerte skulle bo. Situasjonen i 1944 var særlig prekær i byene Narvik og Bodø, som var blitt bombet og brent allerede i 1940. Her klarte man likevel å innkvartere flyktninger, men det var tydelig at det ikke var kapasitet til å innkvartere titusenvis av evakuerte der. Tvangsevakuerte ble derfor sendt videre til flere mindre tettsteder og kommuner rundt om i Nordland. Her fikk evakueringsnemdene det lokale ansvaret for å organisere hjelp til de evakuerte. Hos Arkiv i Nordland oppbevarer vi arkiver etter evakueringsnemdene i flere kommuner:

• Vefsn
• Brønnøysund
• Mosjøen
• Narvik
• Sømna
• Brønnøy
• Vega
• Nordvik
• Dønna
• Gildeskål
• Kjerringøy
• Steigen
• Hamarøy
• Tysfjord
• Ankenes
• Værøy
• Vågan
   

I disse arkivene finner vi blant annet oversikter med navn på de evakuerte, brev til evakueringsnemdene fra både evakuerte, myndigheter og andre privatpersoner, og regnskaper og retningslinjer for den økonomiske støtten som ble gitt de evakuerte.

Det ble gjort forsøk på å holde oversikt over hvem de evakuerte var og hvor de ble sendt. AiN/Evakueringsnamda i Brønnøy kommune

Alle evakuerte ble blant annet utstyrt med en egen kontrollbok for evakuerte som skulle fortelle hvem de var, hvor de hadde opphold og skulle reise. Du kan lese mer om disse på Arkivverkets hjemmesider.

Ufrivillige utleiere

Vi ser også spor av tiltakene som ble gjort for å finne husrom til de mange tvangsevakuerte. Fra Hamarøy kommune har vi for eksempel lister med oversikt over hvor de tvangsevakuerte ble innlosjert. Her kan vi se at både kommunehus, skoler og ungdomshus ble tatt i bruk for å innlosjere folk. 

Arkivet inneholder også lister over lokale innbyggere og hvorvidt de har ledige rom som kan gis til tvangsevakuerte. På grunn av den store boligmangelen under krigen, var det ikke frivillig å låne ut rom. Kommunenes rett til å rekvirere ledige rom var gitt av NS-regjeringen, og var ikke spesielt populært.

Liste over hvor det kan finnes ledig husrom. Fra evakueringsnemda i Hamarøy. AiN/Hammarøy evakueringsnemd

Kanskje har det bidratt til at det på listene over potensielt ledige rom er flere både gode og mindre gode unnskyldninger til hvorfor akkurat deres hus ikke egner seg til å bosette flytninger. Noen steder er det rett og slett fult hus fra før. Enkelte oppgir at de har lovet bort rom til evakuerte slektninger og venner. Andre argumenterer heller med at rommene de har ikke egner seg til utleie - i noen tilfeller lekker taket, i andre mangler det ovn til oppvarming.

Vil man vite mer om hvordan livet som tvungen utleier var, er det også noe å hente i privatarkivene. For eksempel nevner bybudet Peder Hansen i Svolvær de evakuerte han har boende hos seg i et brev til sin datter Mary i april 1945:

Bybud Peder Hansen, ukjent fotografering Ukjent fotograf A-21-113

Ja, vi har de nå bare bra enda, så lenge det varer. Disse folkene som bor hos oss, skal visst reise med Sigurd Jarl når den nå en gang kommer. Hvis de da får plass om bord, for der skal etter hva de sier være forferdelig fullt om bord allerede før han kommer til Svolvær. De skal til Toten eller der på Hadeland og de har nå ikke vært så verst mennesker å ha i hus.  Vi kunne selvsagt ha fått dem meget verre også, for de er ikke alle evakuerte som er engler heller, det kan du være sikker på. Men det blir nå ikke så mange slags hensyn man må ta.  Jeg vet ikke om vi får værelsene igjen hvis disse reiser. Det er enda på de uvisse. Kan godt være at de kommer med nye karer eller en familie med en and og frakk og lat kjerring og unger likeså.

Resten av brevet fra Peder Hansen kan du lese her.

Der det ikke var nok privatboliger, eller i situasjoner hvor man var redd for spredning av sykdommer, ble de tvangsevakuerte også plassert på skoler, samfunnshus og i kirker. 

I en rapport om skolehistorikk for Hamarøy, fortelles det om hvordan skolebyggene ble tatt i bruk vinteren 1944/45:

Rapport 29/12.44: Skolen kom i gang til fastsatt tid i høst. Erstatningslærere i seks av postene. Det så ut som om brensel var sikret for hele året. Det ble likevel ikke noe rolig arbeidsår. Bare skoleinternatene har fått anvisning på lysolje, men de fleste skoler hadde atskillig olje oppspart fra før. Like før krigen ble det anskaffet en del Aladinlaper, men til disse kan det nå ikke skaffes veker eller nett.

 

I midten av oktober rekvirerte Wehrmacht Skilvassbekk, Ulfsvåg, Nodkil og Sagavatnet skoler. I Skilvassbakk og Sagavatna ble det hel stans, da også alle privathus var rekvirert. I Nordkil skolte 2. klasse i privathus, og i Ulfsvåg samlet lærer Rørvik barna i sin heim. Litt senere kom strømmen av evakuerte nordfra. Alle private som med rimelighet kan ta imot, har gjort det. Tilslutt kom 90 stykker som var i den forfatning at helserådet ikke tillot at de ble innkvartert privat. Fra og med 27/11.44 er det derfor innkvartert evakuerte i følgende skoler: Sørdal, Lilandsås, Hamsund, Fikke og Uteid, og fra 3/12: Røsvik, Vassbotn og Helland.

 

En har senere brakt i erfaring at Wehrmacht har foretatt oppmåling av samtlige skolehus og forsamlingshus på strekningen Skutvik/Tranøy, og uttalelser er falt om at det skal plasseres soldater her med det første. Til Tranøy er det alt kommet en del som riktignok har plassert i privathus, men de har lånt alt brenslet på Helland skole. 

Et bedre liv - på Hamarøy?

I arkivene etter evakueringsnemdene finner vi også brev fra evakuerte som forteller at livet ikke akkurat var en dans på roser bare fordi man ikke lenger oppholdt seg ved krigens frontlinjener. De tvangsevakuerte hadde måttet reise hjemmefra uten mulighet til å ta med seg verken mat eller eiendeler. Mange av brevene til evakueringsnemdene er forespørsler om økonomisk eller annen hjelp. Noen forteller om mangel på mat, klær og sko, mens andre ønsker bedre egnede steder å bo.

Dette brevet til ordføreren i Hamarøy ber avsenderen om å få flytte til Hamarøy. AiN/Arkivet etter Bybud Peder Hansen med familie

Hos enkelte kommer det også fram at de ikke har blitt bare godt mottatt dit de har kommet. I brevet til ordføreren i Hamarøy ber Mathias Hansen om at han og familien kan få flytte til Hamarøy. Han forteller at de lever på “rene sultekuren” og folkene der familien har blitt bosatt er

svært ubehjelpelige, så fra dem kan vi ikke vente nogen hjelp - de ser heller ner på oss og spør bare hvorfor vi ikke reiser nordover, så dem er vist ikke blitt klar over situasjonen der nord.

Heldigvis var ikke alle misfornøyd med oppholdet i Nordland. I Nordlandsposten den 14.september 1945 ble det publisert en takk fra evakuerte fra Nordreisa: 

Takk fra evakuerte. Da vi nå er kommet til Nordreisa, til våre avsvidde hustomter for om mulig å ordne oss et heim for vin- teren, vil vi herved gjennom «Nord- landsposten» få bringe vår hjertelig- ste takk til familien Kristian Asp- haug, Kjerringøy, som så velvillig åp- net sitt hus for oss da vi kom dit den 28de november 1944 og som lot oss bo fritt i deres hus og ikke tok en øre i vederlag. Takk for melken og smøret dere ga oss. Vår hjerteligste takk for all den vennlighet dere viste oss heimløse evakuerte. Vi som med sorg i den mørke, triste høst måtte forlate vårt heim, jaget av tyrannene og kom til Kjerringøy, hvor vi ble møtt med smil og vennlige ord av gamle og Alle på Strandå var kjekke og hjelpsomme mot oss, fra først til sist. Vi kan ikke annet enn bringe dere alle vår hjerteligste takk. Takk alle sammen. Fossmo den 18. august 1945. Familien Johan Evensen. Nordlandsposten 14.september 1945

“Reevakuering”

Til slutt skulle de tvangsevakuerte hjem. Da freden kom, bød hjemreisene på nye organisatoriske utfordringer. 

I arkivene etter evakueringsnemdene finner vi blant annet kunngjøringer om hvordan båtreiser nordover skal organiseres:

Høien Olsen, ordfører i Tysfjord, ber om at man prøver å samle evakuerte fra samme bygd i båter når de nå skal reise nordover igjen. AiN/Arkivet etter Tysfjord evakueringsnemd

Det å ha flytninger boende var også på sikt et økonomisk spørsmål, noe arkivene etter evakueringsnemdene dokumenterer.

Etter hver dukket det også opp spørsmål om på hvilke vilkår den økonomiske støtten til de evakuerte skulle gis. Skulle for eksempel de som hadde vært medlemmer av N.S. få den samme støtten som alle andre?

"Kan evakuerte som var medlemmer av N.S. få utbetalt dagpenger m.v. etter vanlige regler for stønad til evakuerte? AiN/Tysvfjord evakueringsnemd

Men å reise tilbake til en nedbrent landsdel var ikke bare lett. I 1947 viser dokumenter fra evakueringsnemnda i Tysfjord at det fremdeles var evakuerte i kommunen som fikk økonomisk støtte. Samme året la forøvrig Flyktnings- og Fangedirektoratet, som hadde jobbet med nettopp flyktninger og evakuerte under og etter krigen, ned. 

Flytnings- og Fangedirektoratet opphørte i juni 1947, to år etter krigens slutt. Ikke alle de tvangsevakuerte fra Finnmark og Nord-Troms hadde reist tilbake. AiN/Tysfjord evakueringsnemd

3: Harry Westrheim - minnene om krigen 30 år etter

Historiene om andre verdenskrig har blitt fortalt og gjenfortalt mange ganger av både historikere og journalister de siste 80 årene. Bak alle artiklene, bøkene og filmene som har blitt lagd om temaet, ligger det utallige timer med forskning. Selv om deler av det forskere, forfattere og journalister finner publiseres, ligger det bokstavelig talt igjen metervis med bakgrunnsstoff som kanskje aldri ser dagens lys. 

I 2011 mottok Arkiv i Nordland arkivet etter forfatteren, journalisten og radiomannen Harry Westrheim.

Gjennom en lang karriere som journalist medvirket han til flere nrk-produksjoner om krigen i Nord-Norge, og i 1978 ga han også ut boken "Landet de brente" om tvangsevakueringen av Nord-Troms og Finnmark.

I arbeidet med både boka og nrk-produksjonene samlet Westrheim mye bakgrunnsmateriale. Her finner vi både ting som avisutklipp og trykksaker om krigen, men også intervjuer med mennesker som husket det som skjedde vinteren 1944-45. Intervjuene finnes både i form av transkriberte tekster, men også lydopptak. Flere av opptakene ble gjort rundt 1984. Da var det 30 år siden krigens slutt, og mange av dem som hadde opplevd krigen var begynt å bli godt voksne. Intervjuene etter Westrheim er en viktig og interessant kilde. Ikke bare har det bevart minnene om det som skjedde, men intervjuene inneholder også refleksjoner fra intervjuobjektene rundt hvordan krigshandlingene hadde påvirket landsdelen tiårene etter krigens slutt.  

Selv om deler av det som kommer fram i intervjuene til slutt kom på trykk i Westrheims bok, eller ble brukt i radio- og tvdokumentarer om krigen, er det mye av materialet som aldri har blitt vist offentlig. Høsten 2019 fikk Arkiv i Nordland støtte fra Kulturrådet til bevaring og tilgjengeliggjøring av arkivet etter Harry Westrheim. Arkivet ble ordnet, og våren 2020 ble 167 lydbånd og 82 kassetter sendt til Nasjonalbiblioteket, hvor opptakene ble digitalisert.

I tillegg til lydbåndene, inneholder arkivene etter Harry Westrheim mange hyllemeter papirarkiver og over 500 fotografier, hvorav omtrent to tredjedeler er private bilder.

Noen arkiver og litteratur med relevans for historien om tvangsevakueringen av Nord-Troms og Finnmark:

• Arkivene etter mange av evakueringsnemdene i Nordland oppbevares hos Arkiv i Nordland. Alle kommuner hadde også forsyningsnemder, som blant annet dokumenterte hvilke hjem som har hatt behov for økt rasjonering i forbindelse med at de hadde tvangsevakuerte boende hos seg. Oversikt over arkivene finner du på Arkivportalen.no.
• Røde Kors har i dag, som den gangen, mange lokallag rundt om i hele landet. Arkivene etter flere av lokallagene i Nordland er oppbevart hos Arkiv i Nordland. Mye av dette arkivmaterialet starter først etter 1945, blant annet på grunn av at eldre arkiver trolig gikk tapt under krigen. En oversikt over arkivmaterialet finner du hos Arkivportalen. For mer informasjon om aktiviteten i Røde Kors under krigen, kan man finne noe i boken "Barmhjertighetsfronten" (1950). Den kan leses digitalt på nb.no.
• Arkiv i Nordland har også flere arkiver etter ulike lokallag av Norske Kvinners Sanitetsforening. Flere av disse arkivene går tilbake til før krigen. Oversikt over arkivene finnes på Arkivportalen.
• Etter Nasjonalhjelpens fylkeskomite for Nordland finnes det også flere protokoller. Dette arkivet strekker seg fra 1940 til ca. 1950. Oversikt over arkivene finnes på Arkivportalen. 
• Harry Westrheim skrev boka "Landet de brente" i (1978). Den kan leses digitalt hos nb.no. Noe av det han produserte for nrk av tv og radio er tilgjengelig på nrk.no og hos nb.no. Arkivene etter Harry Westrheim er oppbevart hos Arkiv i Nordland. 
• Arkiv i Nordland oppbevarer også arkivene etter forfatteren Dag Skogheim. Han skrev flere bøker om krigen i Nord-Norge, hvor tvangsevakueringen er tema i både skjønnlitterære og dokumentariske bøker. Mange av Skogheims bøker er tilgjengelig på nb.no. 

Kilder til denne artikkelen:

Arkiver 

• Røde Kors Nordland
• Norske Kvinners Sanitetsforening
• Nasjonalhjelpens fylkeskomite for Nordland
• Evakueringsnemdene i Brønnøy, Hemnes og Tysfjord kommuner
• Harry Westrheim

Artikler 

• “50 000 nordmenn tvangsevakuert” på Arkivverket.no.
• “Kontrollbøker for evakuerte 1944-1951” på Arkivverket.no.
• “tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms” på snl.no. Sist hentet 28.10.24. 
• “Lyngenlinjen” på snl.no. Sist hentet 28.10.24. 
• “Hjemmefronten advarte sykepleiere mot å hjelpe de tvangsevakuerte”, sykepleien.no. Sist hentet 28.10.24.

Bøker

• Asbjørn Jaklin: Nordfronten. Hitlers skjebneområde (2006)
• Sigurd Rasmussen (red.): Barmhjertighetsfronten. Norges Røde kors under krigen 1940-45
• Inger Selven Watts: De kom til oss. Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms (2016)
• Harry Westrheim: Landet de brente (1978)
• Norske kvinners sanitetsforening: De lokale sanitetsforeningers krisearbeid under okkupasjonsårene 1940-1945 (1947)