Hønsehuset lydstudio
Ukjent
NRK og Store Studio – en drøm for mange
Midten av 1960-tallet virker som et passende sted å begynne denne historien. Høsten 1965 åpnet det seg nye muligheter for Bodøs musikere. Da åpnet NRK sitt nye studio i Storgata. Det største opptakrommet ble kalt «Store Studio». Inspirert av BBC sine studio ga det muligheter både for direktesendinger og opptak. Med litt søking finner vi spor av dette i avisene (Nasjonalbiblioteket). I Nordlandsposten for fredag 16. desember 1966 kan vi lese at musikkprogrammet «Ti i skuddet» skal sendes fra Bodø samme dag. Ungdommer fra Bodø og Sandefjord skulle stemme fram de mest populære låtene. I programmet var det også et pauseinnslag med «levende musikk». Det sto bodøbandet 1-2-6 med Asbjørn «Asa» Krogtoft» i spissen for. Dette var andre gangen det da knapt et år gamle radioprogrammet ble sendt fra Bodø. I mars samme år hadde Vanqueros spilt under «Ti i skuddet».
I NRK sitt studio fikk enkelte lokale musikere anledning til å gjøre innspillinger. For mange var det nok deres første møte med et lydstudio. De fleste opptakene ble kringkastet, enten lokalt eller nasjonalt. Mange håpefulle musikere ønsket derfor å gjeste NRKs studio. Drøye ti år etter åpningen av studioet begynte en ung Are Simonsen å dra inn til byen hvor han søkte seg til musikermiljøet. Der hørte han om folk som hadde fått lov til å gjøre innspillinger hos NRK. Det virket som en drøm å få slippe inn der. Etter hvert ble det hans tur, og det var med ærefrykt, og ikke minst nervøsitet, han ble loset inn i studioet av vaktene. Han beskriver det som «en spesiell og stor opplevelse å få komme inn i disse rommene og se alt det tekniske utstyret. Det var en utopisk verden for oss.» Are anslår at det var omkring 1977 han var i studioet for første gang med et bandprosjekt. Siden ble det flere besøk hos NRK. Han minnes at opptaksutstyret, i alle fall den første tiden, var primitivt. Etter hvert fikk de imidlertid en 8-spors bandopptaker. Selv om NRK sitt studio representerte en mulighet for lokale musikere, var det ikke et kommersielt lydstudio. Det skulle først og fremst dekke NRKs egne behov. Skulle man gjøre studioinnspillinger beregnet for utgivelse, måtte man dra til Mosjøen eller ut av fylket, fortrinnsvis til Oslo.
Veien fra Knut Eides lydstudio til Experience studio i Mosjøen
I tillegg til NRK eksisterte det en annen mulighet til å gjøre enkle innspillinger i Bodø på første halvdel av 70-tallet, i alle fall hvis man kjente Knut Eide. I 1969 hadde han etablert selskapet Prosjektfilm for å satse på animasjonsfilm. Eide har forøvrig avlevert arkivet etter selskapet sitt til AiN. Så her står det mye interessant og særegent arkivmateriale som venter på å bli ordnet. Knut Eide tok opp lån og kjøpte inn kamera og lydutstyr som et ledd i satsningen på animasjonsfilm. I lokalene til Prosjektfilm innredet han også et lite lydstudio. Der lot han venner og kjente gjøre innspillinger, deriblant Finn Sletten, Terje Nilsen, Walter Albriktsen og Halvdan Sivertsen.
Halvdan var blant dem som fikk platekontrakt på bakgrunn av demoer spilt inn hos Knut Eide. Hans første plate, Halvdan 23 ½ år, ble spilt inn i Experience Studio (Mosjøen) og gitt ut på Experience Records i 1973. Selskapene var etablert av Nils Johan Øybakken i 1969/1970. Øybakkens studio og plateselskap ble viktig for mange musikere i Nordland og Nord-Trøndelag. Det var ikke lenger nødvendig å bli oppdaget av et plateselskap sørpå og dra dit for å spille inn musikk. Veien fra øvingsrom til platebutikkene ble kortere. Også Terje Nilsen sin første LP kom på Experience, Æ (1977). To år tidligere hadde selskapet gitt ut LP med Crossbreeze (Finn Sletten, Terje Nilsen og Walter Albriktsen). Utgivelsene på Experience Records er ikke gjenutgitt, og mange av dem er i dag kostbare samleobjekt.
Avideo lydstudio og Igloo Records – et ambisiøst, men kortvarig prosjekt
På slutten av 70-tallet arbeidet Are Simonsen ved Bodø Radio- og TV-senter. Der hadde han ansvaret for butikkens platebar. Innehaveren, Ernst Amundsen, syslet da med planer om å etablere et lyd- og mediestudio. Nede i butikkens kjeller ble arbeidet påbegynt. Lydtette glassdører ble installert, men studioet ble antagelig aldri helt ferdigbygd. Isteden ble Avideo / Igloo records opprettet.
Ernst Amundsen kom i kontakt med Asbjørn Krogtoft som også gikk med studioplaner. Han hadde tilbrakt de siste årene i Oslo. Ved siden av musikerkarrieren hadde han arbeidet som lydtekniker og produsent ved Talent Studio. Tidlig på 70-tallet hadde han tatt høyskoleutdannelse innen elektronikk og akustikk i Trondheim etter først å ha vært student ved Narvik ingeniørskole.
Det nye selskapet må ha blitt dannet senest i 1979. Fredag den 18. januar 1980 meldte Nordlandsposten at Avideo Produksjon A/S hadde fått innvilget lån fra Nordland fylkes arbeids- og tiltaksnemnd. I september meldte avisene at selskapet hadde fått tilsagn om lån til et produksjons- og kontorbygg på Alstad.
Ambisjonene var store. Selskapet satset stort. Ny teknologi skulle tas i bruk, og selskapet skulle tilby tjenester godt tilpasset hverandre, det man kan betegne som en produksjonskjede. Selskapet skulle drive lydstudio og plateselskap, samt drive med grafisk design og multimediaproduksjon (dias med tekst og musikk). Lydstudioet og plateselskapet fikk størst oppmerksomhet i samtida. Disse var organisert i underselskapene Avideo Studio og Igloo Records.
Det nye studioet ble tatt i bruk tidlig på sommeren 1981. Og i november samme kom den første LP`en ut på Igloo Records. Det var June (Korneliussen) med «Det E' Nu Æ Lev». Asbjørn Krogtoft hadde vært tekniker og produsent for innspillingen. De neste to årene kom det anslagsvis ut omkring 15 utgivelser på Igloo Record. Først og fremst fra lokale artister. Vi kan nevne Halvdan Sivertsen, Terje Nilsen, ASA Krogtoft, Arne Benonisen og Sulitjelma Sangruppe. Størst gjennomslag nasjonalt fikk kanskje «Labbetussviser» med Halvdan Sivertsen og Vibeke Sæter. Avideo Studio og Igloo Records fikk stor betydning for musikkmiljøet i Bodø. De fikk nå muligheten til å spille inn og utgi musikk i hjembyen. Gleden skulle imidlertid bli kortvarig. Økonomisk gikk det dårlig for Avideo. Selskapet begjærte seg konkurs i mars 1984.
Ringkjøp studio
Ringkjøb Musik som hadde solgt musikkinstrumenter i Bodø siden 1905, kjøpte opp en del av utstyret fra Avideo Lydstudio, deriblant en 16-spors båndmaskin. Innehaveren, Robert Ringkjøb, fikk innredet et lite lydstudio i kjelleren til musikkforretningen. Remi Larsen fikk ansvaret for driften av Rinkjøb Studio og var tekniker og produsent for et flertall av innspillingene. En del lokale band var innom og spilte inn materiale. I tillegg ble det produsert samle- og reklamekassetter. Blant bandene som ga ut musikk innspilt i studioet, finner vi Cakewalk, Ruus Band og Glass. Are Simonsen spilte i sistnevnte band. I tillegg fungerte han som tekniker ved en del andre prosjekt. Blant annet arbeidet han med Terje Nilsen som gjorde sporadiske opptak i Ringkjøb Studio. En del av dette materialet ble senere gitt ut på CD`en «Kanskje» i 1992. I forkant av denne utgivelsen måtte de dra til et lydstudio Fauske for å mikse enkelte spor. Avspillingsmaskinen – den 16 spors båndmaskinen – fra studioet hadde havnet der da Ringkjøb avviklet lydstudioet i 1988. Robert Ringkjøb fant det ikke lenger økonomisk forsvarlig å drive videre. To aktører hadde nå forsøkt å drive et kommersielt lydstudio uten å lykkes. Inntektene ble for små i forhold til utgiftene.
Hønsehuset lydstudio – et musikkerstyrt lydstudio
I 1988 sto Bodø-musikerne igjen uten muligheten til å spille inn musikk i hjembyen. Ellers var det et vitalt musikkmiljø i byen. Konsertscenen Sinus hadde blitt etablert i 1983. Byens musikklubber fikk dermed et fast sted å arrangere konserter, og antallet økte utover 80-tallet. Men Bodø manglet nå et lydstudio. Dette ble diskutert blant en del musikere som møtes jevnlig på Nattkaféen i Sjøgata. Der ble ideen om et lydstudio eid og drevet av musikerne selv unnfanget ifølge Are Simonsen.
Muligheten åpnet seg da kultursjefen i Nordland fylke overtok ansvaret for Nordland landbruksskole høsten 1988. Dette resulterte i opprettelsen av Nordland kultursenter. De interesserte musikerne fikk tilbud om å leie det gamle hønsehuset fra 1934 på gunstige vilkår. Det bla arrangert konserter på Sinus for å samle inn penger. Deretter gikk de full av pågangsmot i gang med å renovere den stinkende gamle bygningen som var dårlig isolert og manglet innlagt vann. Are Simonsen forteller at de raskt innså at de måtte få på plass en form for finansieringsløsning for prosjektet. De var både dyktige og heldige. Det eksisterte offentlige støtteordninger de kunne søke midler fra. I tillegg fikk de hjelp til søknadsskriving og prosjektutforming av dyktige folk, hvorav flere var tilknyttet musikkmiljøet i byen. Hønsehuset A/S ble stiftet. Fra dugnadsgjengen gikk Are Simonsen, Bård Berggrabb, Rune Mathisen og Geir Tømmerberg inn som aksjonærer. Sammen med tilskudd og et beskjedent lån ga det et økonomisk fundament for den videre satsingen.
Lokalene ble ferdigstilt. Are dro til Bergen og kjøpte utstyr fra Sigma Studio i Bergen, nærmest et komplett studio, deriblant en analog 24-spors båndopptaker. Noe inventar ble imidlertid kjøpt fra Ringkjøb, deriblant lyd-dører, vinduer og lyslister, så det det var en viss grad av kontinuitet også på den materielle siden. Så satte de i gang. Are var lydtekniker så lenge studioet var i drift, og den som tilbrakte mest tid der. I Hønsehuset var det ifølge Geri Tømmerberg sjeldent at det ble benyttet eksterne produsenter. Lydteknikeren ble også produsent med ansvaret for framdriften av prosjektet. En innspilling som det ble brukt mye tid på, var Terje Nilsens «Kanskje» som ble utgitt i 1992. Are er kreditert som produsent. Innspillingen hadde startet allerede i Ringkjøb studio. Blant bidragsyterne på CD`en finner vi samtlige av musikerne som hadde etablert lydstudioet, mens ASA Krogtoft sang på flere spor.
Ifølge Are Simonsen ble det en bratt læringskurve for hans del da studioet ble etablert. Erfaringen var begrenset, og han var i hovedsak selvlært. Han måtte finne sin egen vei, sitt eget «sound». Han hentet mange av lydidealene fra 70-tallet, fra musikken han vokste opp med, og hentet etter hvert inspirasjon fra et nyetablert studio i Malmø, Tambourine Studio. Det var et studio som ble etablert og drevet av musikere som hadde kjøpt utstyret fra et gammelt dansebandstudio. Flere av Cardigans utgivelser ble blant annet spilt inn der.
I begynnelsen ble Hønsehuset møtt med en viss skepsis forteller Are. Ofte fikk de spørsmål om de faktisk kunne gjøre innspillinger for profesjonelle utgivelser. De la ned en stor innsats for å bevise at de kunne gjøre en god jobb de første årene. Hønsehuset må kunne karakteriseres som en suksess. De klarte å overleve økonomisk. Og fra stiftelsen i 1989 til midten av 2000-tallet ble svært mange utgivelser spilt inn der. Det ble et etablert studio. Geir Tømmerberg trekker i sin masteroppgave i musikkvitenskap fram at etter hvert som Are fikk mer erfaring som produsent og økt lydteknisk kompetanse, så søkte mange musikere seg til Hønsehuset av den grunn.
Hønsehuset var for musikerne et billig alternativ, et «lavterskeltilbud», som gjorde det mulig for dem å spille inn musikk. Denne muligheten bidro nok til at en del musikkprosjekt ble igangsatt. Studioet bidro også å øke kompetansen innen lydteknikk i byen, blant annet gjennom AMO-kurs i samarbeid med A-etat.
En ny digital virkelighet og etableringen av Store Studio
Hønsehuset ble etter hvert innhentet av den teknologiske utviklingen, overgangen fra analog til digital innspillingsteknikk. Men utstyret var dyrt, og oppbyggingen måtte gjøres gradvis over tid. Hønsehuset fikk sitt første digitale opptaksmedium i 2000. Framover ble den brukt parallelt med den analoge maskinen.
I 2007 flyttet Hønsehuset Lydstudio til NRK sine gamle lokaler i Mediegården. Der hadde allerede Håvard Christensen etablert seg med et lydstudio. I 2009 ble de slått sammen til et lydstudio. Navnet ble «Store Studio», oppkalt etter det store opptaksrommet til NRK.
Den teknologiske utviklingen har endret musikkfeltet radikalt, også for lydstudioene. Alle kan nå i prinsippet skaffe seg utstyr og teknologi til å gjøre innspillinger og gi det ut digitalt. Musikere kan ta med seg en laptop, en liten «boks» og spille in musikk, nær sagt hvor de vil.
Det er nå få fullformat lydstudioer igjen. De kan nærmest karakteriseres som «rødlistet» for å låne en term fra biologien. Et slikt studio byr imidlertid på en del muligheter som hjemmestudioene ikke har. Fasilitetene gjør innspillingsprosessen enklere. Store rom gjør det mulig for større ensembler å gjøre innspillinger. «Store Studio» har dessuten en stor instrumentpark. Selv om en kan kjøpe digitale versjoner av instrumentene, «software-instrumenter», blir de aldri helt det samme som akustiske instrumenter. En pianist foretrekker et ekte flygel. Og ikke minst: Erfaring og kompetanse er en helt sentral del av et lydstudio.
Selv om det digitale utstyret med sine mange muligheter er på plass, har «Store Studio» tatt et skritt tilbake, i retning av slik det var tidligere. De har et stort miksebord og muligheten til å jobbe analogt. Det gamle utstyret har blitt beholdt. I tillegg har de anskaffet seg en 16-spors maskin av samme type som ble brukt i Avideo Studio / Ringkjøp Studio. Ringen er på en måte sluttet.
Digitalisering og bevaring
Store Studio avleverte arkivene etter Hønsehuset lydstudio til Arkiv i Nordland 2015. Senere har mer blitt avlevert. Arkivet besto av styreprotokoller, gjestebok, møtereferat, korrespondanse, regnskap og noen foto. I tillegg ble det avlevert en stor mengde lydbånd (multispors) av ulike format, og materiale på ulike digitale lagringsformat: digitale magnetbånd, CDr og harddisker. Lydmaterialet består av produksjonsbånd / filer (multispors), mastere og kopier av både studio- og liveinnspillinger. En del av det digitale materialet er standard lydfiler (WAV), mens noe er datafiler knyttet til spesifikk programvare for lydproduksjon.
Deler av arkivet etter Hønsehuset ble ordnet i 2016. Blant annet ble en del av lydbåndene digitalisert. I fjor ble ytterlige 74 lydbånd digitalisert. En stor del av dem var fra Avideo lydstudio (Igloo Records) og Ringkjøb Studio. Også disse lydbåndene hadde blitt avlevert av Store Studio. Martin Bowitz ved Store Studio utførte selve digitaliseringsarbeidet. Det var en møysommelig prosess. Jernoksiden hadde begynt å løsne fra selve plastfilmen på mange av båndene, et vanlig problem med gamle lydbånd. Lydbåndene måtte derfor varmebehandles (bakes på 45-60 grader) før avspilling og digitalisering. Enkelt bånd måtte bakes flere ganger. De fleste av lydbåndene var 16-spors produksjonsbånd. I tillegg til at de enkelte sporene ble digitalisert, ble det utarbeidet råmixer for lytting. Det digitaliserte materialet skal langtidslagres og bevares for ettertida.
AiN arbeider nå med å skaffe seg bedre oversikt over det resterende avleverte materialet for å avgjøre hva som bør gjøres for å sikre at det som er bevaringsverdig, blir bevart for ettertida. En del av de analoge lydbåndene er ennå ikke digitalisert. I tillegg kommer det som er lagret på diverse digitale lagringsformat. Nasjonalbiblioteket framholder at digitale magnetbånd (DAT, DTRS, VXA og Travan) er blant de mest sårbare lydformatene vi har i dag. Det er derfor ønskelig at materialet konverteres før det er for seint. De to sistnevnte formatene er backupformater for datalagring. Her er mangelen på avspillingsutstyr en av utfordringene.
Kilder
- Geir Tømmerberg: HØNSEHUSET LYDSTUDIO A/S – atmosfære, mellom næring og kultur. Masteroppgave i Musikkvitenskap, Nord Universitet 2016.
- Intervju med Are Simonsen 11.12.2023
- Jan Eggum m. fl: Norsk pop & og rock leksikon. Fra Abel til Aabel (2013)