Jernverksbyen 75 år

10. juli 2021 kunne Norsk Jernverk feire at det var 75 år siden det ble vedtatt etablert i Mo i Rana.

Stjerneblokkene Ukjent fotograf. Jernverkssamlingen, Helgeland museum Rana.

Etter frigjøringsfeiringen våren 1945 ble Statens Jernverkskommisjon oppnevnt. Deres oppgave var å reise rundt til steder for å vurdere hvor det nye Jernverket skulle bygges, og de aktuelle alternativene var Orkdal og Mo. Før krigen var Spildra også et alternativ, men det ble raskt skrinlagt på grunn av tomteproblemer. Jernverksutvalget på Mo var godt forberedt og hadde en tomt på vel 610 mål klar til formålet. Mo bystyre hadde i god tid sørget for at jernverkstomta var tilgjengelig. I april 1946 ble det klart at kommisjonens flertall mente at Mo i Rana var det økonomisk mest gunstige alternativet.

 

Tilgang til kraft fra Glomfjord Kraftverk og gode muligheter for kraftutbygging i nærheten, samt gunstige tomtearealer framstod som tidsbesparende og effektivt. Tilgang til jernbane, vei og skipsanløp var også en stor fordel. Kommisjonen mente også at et jernverk lagt til Mo i Rana ville ha stor betydning for industrialisering av Nord-Norge, for Rana og hele Nordland. I juni ble det klart at det også var flertall i regjeringen for Mo i Rana som stedsvalg, og 10. juli fattet Stortinget enstemmig vedtak om å bygge et jern og stålverk. Jernverket skulle ligge i Mo i Rana, med Langneset som jernverkstomt.

Råblanderen under montering i Stålverket, juni 1954 Ukjent fotograf. Jernverkssamelingen, Helgeland museum Rana  «Her ligger landets rikeste jernmalmleier, gamle utbygde jernmalmgruber og landets største jomfruelige kraftkilde. Har landet råd til å la disse verdiene slumres og endog direkte ødsles?» - Jernverksutvalget for Mo og Nord-Rana, 1946

I 1945 var Mo en småby med en befolkning på rundt 2.500 hvor folk flest levde av handel og håndtverk.  Gleden over å bli valgt som jernverksby var stor på Mo, men utfordringene ble også tydelige. Etter hvert som anleggsarbeidet kom i gang, ble det et stort behov for boligtomter. Det ble anslått et bemanningsbehov på 1200 ansatte bare til første byggefase, noe som ville bety stor boligmangel i den lille bygda. Jernverket deltok aktivt sammen med borettslaget MoBo for å løse dette, og det første behovet som måtte dekkes var boliger for tilreisende arbeidere. Etter hvert ble det bygd blokker, rekkehus og tomannsboliger. Jernverksbyen vokste fram. Fra 1946 til 1960 økte folketallet i Mo med 400 prosent. Takket være Jernverket ble Mo på få år Nord-Norges tredje største bysamfunn med over 20.000 innbyggere. For ranværingene generelt ga Jernverket arbeid og inntekt og førte til velstand, til tross for utfordringene.

I etterkrigstiden ble det sett på som politisk korrekt å satse på den nordligste og fattigste delen av landet, og Arbeiderparti-regjeringen hadde helt fra starten av jernsaken koblet den til et ønske om å få en stor industribedrift i Nordland. Jernverket ble en viktig enkeltbedrift i Norge etter krigen, og både bedriften og byen fikk stor oppmerksomhet.

Montering av hovedmotor i Grovvalseverket, mars 1953 Ukjent fotograf. Jernverkssamlingen, Helgeland museum Rana