Fattigloven av 1945

Etter løsrivelsen fra Danmark i 1814 fikk Norge en ny forfatning som gjorde reform av lovverket nødvendig. Trigget av industrialisering, økonomiske og sosiale endringer kom fattiglovsarbeidet i gang, men det gikk forholdsvis tregt. Først etter et langt utredningsarbeid og mange utredningskommisjoner ble fattigloven av 1845 vedtatt. Påvirket av britisk liberalisme ble ny fattiglov utarbeidet i 1863. Dette lovverket var ikke sosialhjelp som vi kjenner til i dag, regelverket bare stadfestet de fattiges ”rett til å leve”. Det var kommunene som administrerte, finansierte og utførte fattighjelpen.
Utover 1800-tallet øker utgiftene til fattigomsorg. Den norske fattighjelpsstaten som i stor grad var basert på fattigloven av 1845 og 1863, var under sosial og økonomisk press. Nye alternativer måtte vurderes for å løse de voksende utfordringene - to modeller ble forsøkt. Det tyske Elberfeldsystemet som bygde på personlig kontakt mellom hjelpetrengende og en moralsk belærende hjelpeverge. Mens arbeidshussystemet kom fra England og bygde på det enkle prinsipp, ”det måtte lønne seg å jobbe”. I praksis betydde dette at kommunen tilrettela arbeid for det trengende, som motytelse fikk den trengende mat, penger eller ”tak over hodet” slik at minimum av livsstandard kunne opprettholdes. Imidlertid fikk ikke disse ideene større gjennomslag i Norge.

Arbeiderkommisjonen av 1885

I løpet av 1880-årene skulle den tyske rikskansleren Otto von Bismarck vise verden en ny type sosialpolitikk ved å innføre tvungne nasjonale sosialforsikringer. Inspirert av Tyskland og tvunget av store utgifter til sosialhjelp satte også norske myndigheter industrisamfunnets problemer på den politiske dagsordenen. Resultatet ble Arbeiderkommisjonen av 1885 som skulle utrede og foreslå løsning på samfunnets sosiale problemer. To hovedprinsipper sto mot hverandre, sosialforsikring eller statsforsørgelse. Ut av debatten som raste i mange år, landet Norge på en løsning som baserte seg både på den tyske sosiallovgivningen og Danmarks skattefinansierte uføre- og alderspensjon fra 1891.

Sosialhjelp definert som et kommunalt ansvar

På tross av sentrale myndigheters gryende vilje til å utvise nasjonalt ansvar for sosialhjelp var det den enkelte kommune som måtte bære hovedansvaret for sosialhjelp innad i kommunen. Den enkelte kommunene var lenge lovpålagt å opprette en fattignemd som skulle administrerte kommunenes hjelp til trengende.

Arkiv i Nordland har saksdokumenter, møteprotokoller og regnskaper fra mange kommunale Fattigstyrer i Nordland. Disse arkivene dokumenterer håndtering av mennesker som ikke kunne forsørge seg selv. Arkivene inneholder også spennende materiale som kan belyse fremveksten av dagens velferdsstat.

Kilder:

• Bjørnson Øyvind, H. I. (1994). Langsomt ble landet et velferdssamfunn. Trygdens historie 1894 - 1994. Ad Notam Gyldendal.
• Pryser, T. (1999). Norsk historie 1814 - 1860. Oslo: Det Norske Samlaget.
• Schiøtz, A. (2003). Folkets helse - landets styrke, Det offentlige helsevesen i Norge 1603 - 2003. bd. 2. Universitetsforlaget.
• Seip, A.-L. (1994). Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740 - 1920. Gyldendal.
• Stjernø, S. (1995). Mellom kirke og kapital. Tysk velferdspolitikk - med sideblikk til britisk, svensk og norsk. Universitetsforlaget.