Bilde er hentet fra Ragnar Schjølbergs arkiv, og har lite ekstra informasjon med seg utover det vi ser på bildet: Tre kvinner spillet et spill på dekk, antakelig på et passasjerskip, mens flere andre personer ser på.

Kvinnenes klesdrakt gir oss en pekepinn på dateringen; ca 1920-1930-tallet.Den Kvindelige klædedrakts forhold til tuberkulosen

Av Dr Ingeborg Aas, Trondhjem
Foredrag på det rådsmøte i Trondhjem som Nationalforeningen mot tuberkulosen holdt i august 1926.

I det konglomerat av årsaker som bevirker den hårnakkede høie tuberkulosedødelighet blandt vår ungdom, har man også fra høieste hold ønsket utredet, hvorvidt klædedragten har nogen skyld for kvinnenes vedkommende. Opgaven er imidlertid yderst utakknemlig, for så vidt som man ikke her har de tydelige tall å peke på; noget har vi forresten, men ikke akkurat de uigjendrivelige beviser, som vi f.eks trygt kan henvise til når det gjelder hvilken rolle smitten spiller ved tuberkulose og delvis også disposisjonen. Det er ikke til å undgå at ens personlige skjønn vil komme til å spille en rolle, når man skal forsøke å opgjøre sig en mening om denne sak. Jeg skulde derfor ha ønsket at en læge med større autoritet og erfaring enn det lille jeg har å fare med, hadde påtatt sig opgaven.

Med hensyn til den rolle smitten og disposisjonen spiller i hvert enkelt tilfelle av tuberkulose, vet vi at den ene faktor kan være den overveiende i ett tilfelle, den annen i et annet. Så klokt kan et menneske innrette sig, at det undgår sygdommen selv ved den mest intime omgang med en tuberkuløs. Men så gjennem ufornuftig, så hygienisk uriktig kan man også stelle sig, at et menneske som egentlig aldeles ikke burde hatt sygdommen, allikevel får den. Veien til den sikkert konstaterte tuberkulose er imidlertid i almindelighet ikke så kort, at vi direkte kan slutte fra årsak til virkning i det store gross av tilfeller. Annerledes når det gjelder de akutte sygdommer. – Vi kjenner alle fra vår praksis til, hvordan i mangfoldige tilfeller ungdommelig dumdristighet og lettsidighet i en eller annen retning resulterer i reumatiske historier, svære forkjølelser, kanskje en lungebetendelse, kanskje en pleuritt. Og via en eller flere av disse mellemstasjoner kan det vel også hende enkelte av oss, at vi i all stillhet gjør de nevnte årsaker medansvarlige for ett og annet tilfelle av lungetuberkulose.

De unge menn har i almindelighet sin dumdristighet anbragt på det sportslige område. De unge kvinner er riktignok ikke borte på det område de heller, men de har ett felt som er helt deres eget i de siste snes år: De har utvist en stadig økende lettsindighet i retning av lett påklædning. Her har de gått på med en dødsforakt, som har resultert i at der – nu – særlig blandt de minst bemidlede – praktisk talt ingen forskjell er lenger mellem vinter- og sommergarderoben. Breddegrader spørres der ikke om. Man skulde jo tro at vi minst befant oss på de sydlige parisiske breddegrader – og heller ikke er der tale om klima.

Nu være det langt fra mig å fremheve tidligere tiders kvinnemoter som noget ideal. Uhyrligheter har omtrent alle tidsaldre å opvise på klædedraktens område, ikke minst av hygienisk art. Og like galt var det i grunnen hos begge kjønn til tiden efter den franske revolusjon. Da skjedde det endelige store gjennembrudd for mennenes vedkommende. De kastet sine parykker og andre pontefikalia og skapte sig en drakt dom i det store og hele både må sies å være hygienisk og praktisk. En herredrakt skal sannelig ikke få lov til å genere stort på nogen punkt, før eieren lar skredderen høre fra sig. Fri og ledig vil han ha den, og han avpasser den også på rimelig måte efter årstiden og temperaturen – i det store og hele. – Kvinnene fortsatte imidlertid å stønne videre under umulige moters åk. Tenk f. eks på korsettet – vel det klædesplagg som kan misbrukes fremfor noget annet – og tenk på slepkjolene, ikke bare til selskaps. Det er da ikke mer enn en 20-30 år siden damene på strøket feiet fortaugsstenene med sine skjørter.

Der er, mener jeg, overordentlig meget godt å si om de senere års kvinnemoter. De har gitt oss en drakt som er fri og ledig. Korsettet er nu i løpet av kort tid kastet over hele linjen i de unges leir, og det er jo der det gjør sin største skade. Jeg går endog så langt som å si som min private formening, at kvinnene nu for alvor stiler henimot det mål, som mennene nådde omkring år 1800, nemlig å skape en drakt, som i det store og hele er fri for moteutskeielser av hygienisk art, og som er den moderne kvinne verdig. De har kjempet drabeligen for å opnå likestilling med mennene på alle andre områder, og det harmonerer lite med nutidens travelt beskjeftigede kvinner å gå omkring i drakter som klemmer og plager på alle kanter. Det faller mig ikke inn å hevde, at vi nogensinne skal gå klar av motene i og for sig, det bunder dypt i menneskenes natur at de stadig vil ha forandringer, og mennene har sine seongfinesser de som vi. Men virkelig grove hygieniske utskeielser synes mennene å ha sagt ugjenkallelig farvel til; måtte de nu hjelpe oss til det samme. Det er jo f.eks en umulighet å tenke sig at mennene nogensinne mere vil være å formå til å vandre omkring i sko med 7 cm høie franske heler, og heller ikke tror jeg det nytter å by dem flortynne strømper og lakksko med såler av et par mm.s tykkelse til gatebruk om vinteren.

Men det var altså kvinnedrakten. Egentlig står kampen for å skaffe kvinnene en hygienisk drakt f.t bare på et par skanser: 1) Som nevnt gjelder den skotøiet, som i stor utstrekning er upassende rent hygienisk sett, både hvad form og kvalitet angår. 2) Har kvinnedrakten i de senere år hatt en stadig økende tilbøielighet til å være innstillet på en temperatur og et klima, som vi faktisk ikke har. –Vi kan nok en stakket stund om sommeren drømme oss hensatt til sydens breddegrader vi også, og da er den luftige nutidsdrakt på sin plass, men jeg synes ikke det smaker noget videre av Riviera av den norske vinter, og størstedelen av våren og høsten med, særlig ikke i de trakter hvor vi foruten kulden har å kjempe med stadige stormer, som går gjennem marg og ben, hvis man ikke har noget annet til beskyttelse enn den drakt, som moten fra Paris har foreskrevet. Det er så at pelsverk og gode botforer forbyr ikke tidens mote, men det er også så at det er klædesplagg som forbyr sig av sig selv for det store gross av unge piker med en slunken pengepung. Folk som forstår sig på det, sier forresten også, at de norske damer er svært tilbøielige til overdrivelser av de herskende moter – langt mere enn pariserinnene, som neppe vilde finne det chic å vandre omkring vinters dag i Norge med høisommerstrømper og ballsko. –

Jeg sa at kampen står på disse skanser. Rettere vilde der være å si: «burde den stå».  En og annen legmann klager dann og vann sin nød i avisenes spalter, men det virker nærmest som skrik i ørkenen, all den stund de sjelden eller aldri får nogen støtte fra sakkyndig hold.

I det store og hele har det i Norge vært merkelig taust fra lægestanden, når det gjelder de hygieniske utskeielser på klædedraktens område. Vi behøver ikke gå lengere enn til Danmark for å finne en ganske annen interesse for det emne enn hos oss. Professor Kaarberg tok i sin tid spørsmålet op i hele sin bredde, og vi kjenner alle til hvordan f. eks. danske læger – særlig da øre- og halsspesialiser-, har tatt kampen op mot barnas halvstrømper, de gjør ansvarlig for en del av de lidelser de får under behandling. Munnhældet «Å klæ sig på fransk og fryse på dansk» er gammelt. Da Caroline Mathilde i sin tid omplantet den engelske mote med halvstrømper til Danmark, næret det i høi grad uviljen mot henne. Hun var den onde mor, som ikke undte kronprinsen klærne på kroppen, men lot ham gå frysende omkring.

Likeså visst som det var en sundt instinkt, som sa folket, at der måtte komme noget galt ut av denne mote, likeså visst er det et sundt instinkt, som beveger en og annen av våre legfolk til å begi sig ut på glatisen , når de hevder at der må da komme sygdom ut av denne måte som nutidens unge damer klær sid på, og kanskje også når en og annen direkte spør: «Skal da ikke de som kjemper mot tuberkulosen la høre fra sig?» - Det er i virkeligheten langt mere grunn til å ta kampen op mot bruken av de flortynne damestrømper til vinterbruk i Norge, enn det er å bekjempe bruken av barns halvstrømper i sommerhalvåret i Danmark – de brukes da ikke om vinteren og de er dessuten gjennemgående av bedre kvalitet og beskytter således foten og leggen så langt de rekker, bedre enn de spindelvevslignende strømper, som ikke bare på grunn av ufornuft, men delvis også av økonomiske grunne er de som får den største avsetning hos oss. Vi leste også for en tid siden i avisene, at en ny sygdom nu var optrådt i Danmark som følge av de tynne strømper. Den skulde da ytre sig ved blå-røde opdunsede legger; den var naturligvis rett og slett forfrysning av samme art som de blå-røde forfrosne hender, som vi så ofte ser hos dem som fra barnsben har fått gå for lut og koldt vann. Her i Norge har vi ialfall fullt op av denne «nye sygdom», og det som endra praktfullere er, - jeg har ialfall for min part hatt til behandling frostsår midt på leggen. Man behøver for øvrig ikke være doktor for å få anledning til å se disse praktfulle leggene – det er enhver gitt på gater og streder å konstatere hummerfarven gjennem så mangt et tynt strømpepar.

Det er imidlertid ikke bare benbeklædningen – strømpene og skoene – som i de senere år har været høist upassende heroppe i det høie nord. Det undertøi som nu helt har fortrengt  det gamle, som bruktes inntil for et snes år siden, er også av den art, at det minst av alt synes å være innstillet på å virke varmende, - det som jeg alltid har trodd egentlig skulde være undertøiets hensikt. Et sett dameundertøi, som en dame av i dag kan være bekjent av, er ikke mere voluminøst, enn at det nærsagt kan krammes sammen i den hule hånd, flortynt, nydelig og meget dekorativt, men noget særlig beskyttende på de såkalte edle organer, kan det neppe virke, - de stakkars lungene får ialfall ikke stort annen beskyttelse enn den som ligger i de 2 cm brede stropper, som holder undertøiet oppe over skuldrene. Vi har nok alle hørt mangen en god latter over de ærbare serker og unevnelig, som bruktes til ikke for så svært mange år siden, og det skal villig medgis, at nogen ideelle plagg var ikke de heller, men en gylden middelvei skulde det vel gå an å holde her også. Nu, det være langt fra mig å påstå annet enn at de damer som det er litt skikk på, og som har råd til det, de bruker jo i de kjølige årstider et tilstrekkelig underlag av trikot (av silke, ull eller bomull), og da er det jo all right. Men jeg, som har min praksis i stor utstrekning i de dårligst stillede hjem, får se nogen annet. Jeg kan ikke noksom  understreke, at jeg ser med den største overbærenhet på den vettløse måte som de unge piker fra dissse samfundslag klær sig på. Man kan ikke vente at det er fabrikkpiker og tjenestepiker som her skal gå i spissen. Når det gjelder klædesdrakten kommer eksemplet alltid ovenfra. Så går det som man på forhånd kunde vente det. Det er jo naturlig at de unge først og fremst  vil ha det som er pent, og så kjøper de sig de plaggene som nærmest er til for dekorasjonens skyld: disse linneter som lar omtrent hele brystkassen være bar og disse tynne, vide, korte benklær, som det praktisk talt ingen varme er i, mens den trikotbeklædning, som jeg nevnte, og de underliv som beskytter brystkassens øvre del, blir gitt på båten, dels fordi pungen, dels fordi vettet ikke strekker til. Ungdom og galskap vet vi jo henger uløselig sammen. De aller fleste mødre kjemper her en forgjeves kamp, og å støtte dem i denne kamp, som jeg for min del ikke et øieblikk er i tvil om undertiden blir en kamp om liv og død. Jeg vet ikke hvor mange hundre ganger jeg av mødre er blitt bedt underhånden om å formå deres døtre, som jeg får under behandling, til å ta på sig mere tøi. – Vi kjenner alle historien om presten som så med stigende bekymring på hvordan kjolene blev kortere og mer utringede for hver tid som gikk og som spurte: «Når skal vi skue enden?» Jeg håper bemeldte prest er blitt forskånet for nærmere å granske damenes undertøi, som også stadig er blitt kortet av oventil og nedentil, så det nu nærmer sig i betenkelig grad fikenbladet i utstrekning.

Hvis vi skulde forsøke å opta nogen propaganda for å få damene på de nordlige breddegrader til å klæ sig tilstrekkelig, mener jeg den må legges an i retning av undertøiet og bentøiet. Det er aldeles merkelig hvordan også gjennemgående de dannede og toneangivende fullstendig taper hodet, når det gjelder benene; her har moten fått lov å grassere ganske ublutt. – Å opta nogen kamp mot kjolemotene vilde være håpløst og også dumt, al den stund der er overordentlig meget godt å si om de senere års kjolefasonger – de tilfredsstiller i virkeligheten alle hygieniske krav, og jeg skal også vel vokte mig for å si et ondt ord om de korte skjørter, som må få den beste attest fra hygienisk hold. Skulde jeg si noget ondt om de senere års kjoler, måtte det være at halsutrigningen ikke bare på selskapskjolene, men også på dagligkjolene i meget stor utstrekning nærmer sig den grense, som ikke alle tåler i kjøligere temperatur, fordi den ikke tillater bruk av den slags undertøi, som i nogen vesentlig grad kan holde varmen.

Man spør sig med forbauselse: «Er da den kvinnelige organisme så helt anderledes innrettet, at den kan tåle denne kollosale nedrustning av klædedrakten til et rent minimum?» Man teller i gram nu, når det gjelder en dames drakt, ikke i kilogram, mens mennene finner at de trenger en beklædning som i varmangivende evne sikkerlig representerer det flerdobbelte. De kjenner vel ordtøket: «Mannfolk og poteter de fryser, mens kvinnfolk og brennevin, de fryser ikke» - Jeg skal til nød strekke mig så langt som til å innrømme, at likesom brennevinet representerer den edle del av poteten, representerer kvinnene den edlere den av menneskeheten. Men lengere får ingen mig. – Det er noget nytt i historien og lægevidenskapen, at kvinnene skulde trenge så meget mindre klær enn mennene. En annen tale er at enhver, både mann og kvinne, ved systematisk herding kan drive det meget vidt i den retning, og utrolig er det også hvordan mange unge pike suggestsjonerer sig selv til å tro, at de ikke fryser. Herdning er vel og bra, men overdrivelse er ikke av det gode, særlig når den optreder i den kroniske form med faktisk for lite klær på kroppen dag ut og dag inn. Det stadige store varmetap må erstattes med en utover det normale øket forbrenning i kroppen, hvis balansen skal holdes, og jeg har nu den tro, at det undergraver legemets motstandskraft på samme måte om underernæring gjør det.

Det er vel neppe nogen norsk læge som vil bestride at de senere års damemoter har skaffet dem en hel del praksis; jeg tenker da særlig på den rekke reumatiske og katarrhalske tilfeller hos unge piker, som passerer revy i årets løp. Det har været mig påfallende hvor mange unge piker det er, som i de senere år tropper op med reumatiske lidelser. Jeg spør ofte mig selv hvordan de vel skal få det på sine gamle dager, når de allerede nu er såpass deran. Og jeg spør også mig selv av og til – jeg tør næsten ikke si det høit – hvorvidt den knuterosen, som ialfal i min praksis synes å være hyppigere hos unge piker i de senere år, har noget å bestille med de tynne strømper. Ganske sikkert er det vel ialfall, at en meget høi prosent av de katarrhalske lidelser (så som halskatarrher, anginaer, bronkitter, pleuritter, blærekatarrher osv) kunde ha været spart, hvis de unge damer ikke hadde klædd seg så bort i veggene ufornuftig. Vi kan som bekjent av kretssykekassen ikke få andre rekvisita enn briller og brokkbind. Jeg skulde ønske at den også vilde strekke sig så langt som til ordentlig varmt dameundertøi. Jeg føler mig overbevist om at den vilde spare mangen en ukes sykepenger ved en slik foranstaltning.

Det som for denne forsamling er det særlig brennende spørsmål, er nu, hvorvidt der er nogen sammenheng mellem den økende tuberkulosedødelighet hos våre unge kvinner og deres klædedrakt. A priori skulde man tro det, all den stund hyppig gjentagne eller langvarige katarrhalske tilstande må forutsettes å svekke organismens – særlig da lungenes – mostandskraft mot sygdom i sin almindelighet, og det der da ingen plausibel grunn til å gjøre nogen undtagelse for tuberkulosens vedkommende.

Det er ikke noget morsomt å holde et foredrag som i så stor utstrekning må bevege sig på hypotesenes grunn. Vi skal imidlertid nu gå over til det lille felt, hvor enkelte realiteter synes å peke i retning av at hypotesene ikke er helt feilaktige. Jeg opstiler da først det spørsmål: Begynte denne økning av tuberkulosen hos våre unge kvinner omtrent samtidig med den nu omhandlede forandring i kvinnenes klædedrakt? Økningen av tuberkulosen i ungdomsårene hos unge kvinner begynte omkring århundredeskiftet. Dødelighetstabellene for 1901-11 ropte det første alvorlig varsko, og for det næstfølgende 10 år er der heller ingen bedring å spore. Akkurat i det siste fjerdedels århundrede er det jo at kampen mot tuberkulosen er tatt op i Norge, så må vi vel kunne gå ut fra at tallene hadde været ennu styggere, om alt hadde gått i den gamle gjenge. Av kurvene for tuberkulosedødeligheten har vi sett at siden omkring år 1900 er tuberkulosen i mer og mindre rask tilbakegang i alle aldersgrupper og hos begge kjøn med bare èn undtagelse, hvor der er en direkte forverring å konstatere, nemlig hos kvinner i aldergruppene 16-20 og 21-30 år. Vi har grunn til å være bekymret over at tilbakegangen hos unge menn i de samme aldersgrupper går så trått, men en tilbakegang er der da, en forbedring på nogen under 10%, mens der for de unge kvinners vedkommende er en direkte forverrelse på 6%. Meget bemerkelsesverdige er de av professor Frølich offentliggjorte statistikker angående efterundersøkelse av 2900 skolebarn i Oslo, forfulgt opp til 20-årsalderen. I alle grupper viser her tuberkulosen en tildels meget betydelig overvekt hos pikene sammenlignet med guttene. – Spørsmålet blir dernæst, fra hvilket år omtrent de tynne damedrakter skriver sig. Utviklingen har jo gått suksessivt, men jeg har selv levet med i metamorfosen, så jeg har et førstehånds kjennskap til det. Før årene 1900 kan jeg si at damene over hele linjen, unge som gamle, klædte sig tilstrekkelig, hvad galt de enn ellers gjorde på andre måter. De hadde ordentlige ullstrømper, som regel varme, hjemmestrikkede, som ungdommen nu til dags får sig en god latter av. Og de hadde ordentlige støvler som kunde stå for en støit om vinteren og i dårlig føre. Undertøiet var solid og varmt, - jeg behøver ikke å gå i detaljer, og kjolene hadde for.

Den nu herskende elendighet begynte i all uskyldighet. Det var ubetinget en fordel å få slippe underskjørtene både in duplo og triplo, og de fotside kjoleskjørter som forfulgte oss et stykke inn i det nye århundrede, - likeså de høie halslinninger, som vi ser oss selv ophengt i på våre konfirmasjonsfotografier. En og annen dumdristig begynte så å gå med lavsko om vinteren, og ubetinget en fordel var det, da vi slap lenger å bruke for i våre kjoler. Så kom voilemotene med de tynne klare stoffer og den tynne halvt gjennemsiktige silke, som i flere år var så i vinnen til bluser. De kverket foruten kjoleforet også undertøiet, som altså nu kunde beskues under de tynne stoffer. Allerede i 1914 var det kommet så langt, at der på en internasjonal tuberkulosekongress i Rom enstemmig blev vedtatt en resolusjon, hvori det het at de senere års damemoter med de tynne utringede bluser i høi grad hadde bidratt til tuberkulosens videre utbredelse. Fordømmelse av korsettet blev også tatt med i denne resolusjon. Det er jo også et klædesplagg som ikke nettop er egnet til å styrke lungene. Denne resolusjon vedtok altså tuberkuloselægene under sydens sol i Rom så tidlig som 1914, da i alfall undertøiet ennu ikke hadde nådd på langt nær så langt som nu i sin fremmarsj henimot 0-punktet.

Jeg mener å kunne hevde som et faktum, at just i årene 1900-1905 begynte denne forandring av damenes drakt, som kanskje og forhåpentlig nu har kulminert – skrittet til balletten og varieteen er ialfall nu ikke langt. –Hvis man har en mistanke om at denne endring i damenes drakt har noen innflydelse på tuberkulosekurvene, kan det ennvidere noteres til fordel for den mistanke, at det er de nordiske land som henger mest igjen, når talen er om de unge kvinners tuberkulosedødelighet, så var ialfall tilfelle i 10-året 1901-1911, da Norge stod allerdårligst i hele den civiliserte verden, hvor tuberkulosekampen var tatt op, og som hadde ordentlige statistikker. Der var da en økning å spore av tuberkulosen hos unge kvinner for nogen få lands vedkommende. Jeg vet ikke sikkert hvorvidt alle disse land tilhørte de nordiske, skjønt jeg tror det. Men sikkert er det ialfall at Norge i denne henseende stod dårligst – særlig i aldersgruppen 18-24 år, og næst dårligst stod Sverige. For de senere års vedkommende har jo krigen ødelagt hele Europas tuberkulosekurver, så sammenligninger ikke er så lett å trekke. Men jeg vil nevne, at for det forholdsvis nordlige Danmarks vedkommende er forholdene til en viss grad analoge med de i Norge og Sverige, bare ikke fullt så gale. Danmark står jo nu, som vi vet, overordentlig fint mht tuberkulosedødeligheten, men også her representeres det mørke punkt av kvinnene i aldersgruppen 15-24 år (ifl Ostenfeld). Her har der i årene 1900-1919 nærmest været stillstand eller endog tendens til økning å spre (Særlig i Kjøbenhavn). Mens bevegelsen forøvrig i kurvene også blandt de unge menn går i den riktige retning nedad. – Særlig i Kjøbenhavn har denne økning av tuberkulosen hos unge kvinner været å spore; det tør kanskje da i denne forbindelse ha sin interesse atter å henvise til professor Frølichs  undersøkelser for Oslos vedkommende, hvor tallene viser en rent uhyggelig overvekt av tuberkulose for pikenes vedkommende. Skulde mon disse undersøkelser fra hovedstaden gi et fingerpek om, at bl.a  klædedrakten er med om å spille en rolle for disse tallrekker, som stiller sig så utpreget ugunstig for de unge piker – adskillig verre enn gjennemsnittstallene for hele riket? For man gjør sig neppe skyldig i nogen feil ved å hevde, at motene (deriblant også damenes tynne klær) outreres kraftigst i de store byer.

Fra Finland har det dessverre ikke lykkes mig å få oplysninger om relasjonen mellem de unge kvinners tuberkulosedødelighet før og efter år 1900. Kun vet jeg at tuberkulosedødeligheten også der i det hele tatt viser meget høie tall for ungdomsårene, særlig for kvinnenes vedkommende.

Som jeg nevnte har verdenskrigen ødeleggelse av en masse regulær tuberkulosestatistikk på sin samvittighet. Men så meget kan sies, at dette fenomen, at tuberkulosedødeligheten stiller sig ugunstigst for de unge kvinner, er internasjonalt. For de nordligste landsvedkommende – Norge, Sverige og Finland, - , er der en direkte forverrelse å spore, for Danmarks vedkommende er der stillstand, og for de andre sydligere beliggende landes vedkommende gjaldt det ialfall før krigen, at der gjennemgående nok var en forbedring å spore for de unge kvinners vedkommende, men det gikk mere trått her. Der syns således å være en viss proporsjonalitet mellem dise kurver og breddegrader med en økende forverrelse, jo lengere man kommer mot nord.

Jeg har flere steder lest, at i og efter direktoir-perioden, kort etter den franske revolusjon, var det en tid, hvor damene døde som fluer av tuberkulose. Akkurat denne perioden utmerker seg likesom den nuværende ved en overordentlig lett beklædning. Det var i den tiden de var i bruk de greske, løse gevanter med en kolossal nedrigning med bare legger, sandaler på føttene og ringer på tærne. Man hadde imidlertid ikke tuberkulosestatistikker i den tiden, så jeg tør jo ikke utgi det for mer enn det er, men så står i alfall skrevet i beretningen fra den tid.

Jeg brukte uttrykket konglomerat av årsaker til den stigende tuberkulosedødelighet hos unge kvinner. Årsakene er sikkert mange – personlig legger jeg megen vekt på den efter 1900 raskt økende tilgang av kvinnelig arbeidskraft i industrien, - i det hele tatt kvinnenes flukt fra det naturlige og sunde husarbeide og landsens arbeide henimot byene, skolene, fabrikkene, kontorkrakken og butikkene, med et helt forandret levesett. – Men jeg har nu den tro, at når alle sannsynlige årsaker skal nevnes, da bør heller ikke forandringen av klædedrakten savnes. Det bør i den forbindelse også nevnes, at tuberkulosen er i utpreget grad en proletarsygdom. Det er i de dårligst stillede hjem hvor de unge piker av forskjellige grunner også klær sig hygienisk sett dårligst.

Jeg har tenkt mig muligheten av at denne forsamling vilde vedta en resolusjon, som jeg vil komme med forslag til og som jeg har avfattet såpass forsiktig, at jeg mener alle, også de skeptiske, må kunne gå med på. Jeg er ikke i tvil om at det vilde ha sin store betydning, om der just fra denne autorative forsamling kom en uttalelse, som der kunde stå mere respekt av, enn den som en enslig legmann kan hevde, den være aldri så godt avfattet. – Der er i virkeligheten megen snakk om dette emne mann og mann imellem, og vi må da innrømme, at denne gang er det et sundt instinkt hos folket, som har reagert. Og det er jo just legfolkets sunde instinkter, som Nationalforeningen har bruk for å vekke og støtte i sin kamp mot tuberkulosen.

Forslag til resolusjon:

Den norske Nationalforening mot tuberkulosen uttaler, at den utilstrekkelige måte som mange kvinner i de senere år har klædd sig på, har hatt til følge megen sygdom, og der er ting som tyder på at den vedvarende høie tuberkulosedødelighet hos unge kvinner har noen sammenheng hermed.

(Dette forslag blev vedtatt på rådsmøtet, dog mot en minoritet, som dels ønsket uttrykkene svekket, dels av prisipielle grunner ikke ønsket resolusjoner av denne art, uaktet de erklærte sig enige i foredragets innhold.)