De privilegerte handelsstedene i Nordland – historien og arkivene

Av Svein Fygle, 2009

Opprettelsen av de kongelig privilegerte handelsstedene i blant annet Nordland fra 1770-årene og et stykke ut på 1800-tallet hadde som hensikt å regulere handelen samt å få brennevinsmisbruket under kontroll.

Handelsmennene har i ettertid pådratt seg den noe odiøse betegnelsen "nessekonger", fordi de satt som nærmest eneveldige småkonger på hvert sitt nes. I Vest-Lofoten gikk de under navnet "væreiere". De eide all grunn og hadde monopol på næringsvirksomhet i været. Vi ser på det økonomiske fundamentet som disse handelsstedene kvilte på.

Rundt midten av 1800-tallet eksisterte det trolig rundt 130 privilegerte handelssteder i Nordland. På siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet gikk det tilbake med de fleste av disse stedene, eller de mistet mye av fordums makt og glans. Vi ser på årsakene til handelsstedene fall. Dessverre er det bevart svært lite arkivmateriale etter disse hjørnesteinsbedriftene. Unntaket er tre-fire væreierarkiv fra Lofoten samt et par andre handelssteder.

Vi setter fokus på hva slags type materiale som er bevart, samt drøfter årsaker til at så mye arkivmateriale er gått tapt. Til slutt ser vi på hva slags arkivmateriale etter nordlandshandelen som finnes i bevaringsinstitusjoner i Bergen og i Tyskland.

Før de privilegerte handelsstedene: Knaper, borgere og jekteskippere

Det ble drevet handel i Nordland også før etableringen av de nye, privilegerte
handelsstedene. Fra gammel tid fantes det her en nokså anonym mellomklasse som
gikk under navnet ”knaper”. Det var jekteeiere og småhandlere, hvorav enkelte nok
drev sin geskjeft ved siden av loven. Med jekta fraktet de egen og andres tørrfisk til
Bergen, og førte nordover brennevin, korn og andre nødvendighetsvarer. Overskuddet
solgte de til fiskerbøndene. Denne handelsvirksomheten var ulovlig, da de ikke hadde
borgerskap. Det hadde bergensborgerne og trondheimsborgerne, og de skulle stå for
handelen. Derfor var det mye strid mellom borgerne og knapene. Senere møter vi
disse to gruppene igjen som privilegerte handelsmenn og gjestgivere. De skjøv seg
inn som mellommenn i handelen mellom fiskerne og blant annet bryggekjøpmennene
i Bergen, og ble et aktivt element i det økonomiske liv på kysten. Handelen ble nå
konsentrert om et fast avgrenset handelsborgerskap.

De privilegerte handelsstedene – opptakt og konsolidering

Opptakten til handelsstedene kom med en lov i 1648. En rik mann som bodde på en
egnet gård kunne utnevnes til gjestgiver. Gården måtte være lett å nå for folk på reise,
og gjestgiveren sørget for mat og overnatting. Forordningen fikk ingen praktisk
betydning for Nord-Norge. Først i begynnelsen av 1760-årene ble den gjort gjeldende
for den nordlige landsdel. Herbergefunksjonen var imidlertid ikke avgjørende for
myndighetene. Pietismen som åndelig ideologi hadde på denne tid sterkt fotfeste, især
innenfor presteskapet og embetsstanden, og tiden var nå moden for å komme det
utbredte brennevinsmisbruket til livs. Opprettelsen av gjestgiverier skulle også få bukt
med de kaotiske forholdene som i lang tid hadde preget handelsforholdene nordpå.
Spesielt i nødsår med feilslått kornavling eller uår på havet kom manglene ved
handelssystemet tydelig frem i dagen.

Til å begynne med skulle gjestgiverne bare få selge brennevin, i et forsøk på å få
denne virksomheten inn i ordnede former. Men gjestgiverne ville også drive ordentlig
butikk. Og de fikk det som de ville. Ved Kong. Res. av 1762 fikk Arnt Schøning
bevilling på å drive kro og gjestgiveri i Kabelvåg i Lofoten. Utover i 1770-årene ble
det utstedt en rekke nye bevillinger. Myndighetene la stor vekt på at gjestgiverne
kunne forsyne bøndene med korn- og melvarer når det knep som verst. De siste 20 år
av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet var handelshusenes storhetstid. Med de
kongelige privilegier i ryggen fikk de nærmest handelsmonopol i sitt område. I løpet
av noen tiår ble det etablert en sammenhengende kjede av privilegerte handelssteder
fra Brønnøy i Nordland til Varanger i Finnmark. Tallet på handelsmenn i Nordland
holdt seg temmelig konstant i hele perioden fra 1830-årene utover til 1860, da det var
til sammen 132 privilegerte gjestgivere i Nordland amt (Ytreberg, N. A. 1942).

Næringsgrunnlag på de privilegerte handelsstedene

De privilegerte handelsstedene lå gjerne strategisk plassert ute langs kysten i nær
kontakt med leia og båtferdselen. Andre handelssteder vokste fram inne i fjordene,
gjerne på steder hvor det tidligere hadde vært drevet marked. Stedene utviklet seg
etter hvert til så vel økonomiske som sosiale sentra i distriktene. Virksomheten på
handelsstedene kvilte på mange pilarer. Dersom det gikk dårlig på ett område, kunne
man hente ressurser fra andre. Likevel var det som nevnt utsiktene til å kunne drive
krohold og handel som virket mest forlokkende på de som søkte – og fikk
gjestgiverbevilling.

Krohold, ikke gjestgiveri

Gjestgiverbevillingene påla gjestgiverne å drive gjestgiveri i ordets egentlige
betydning. Forskning viser at dette neppe skjedde i noen utstrakt grad. Det nærmeste
de kom gjestgivervirksomhet var deres utleie av rorbu – men det var en gammel skikk
nordpå og ble drevet av mange flere enn de privilegerte gjestgivere (Carstens, L.
1973, s. 106). Derimot holdt gjestgiverne kro. Brennevinsmisbruket skulle begrenses
ved å sluse brennevinshandelen over i mer kontrollerte former og lagt til færre
skjenkesteder. På landet var derfor skjenkerett forbeholdt personer med
gjestgiverbevilling. Monopolet til tross, lite tyder på brennevinsmisbruket ble
vesentlig redusert.

Handelen var viktigst

Handelen var likevel viktigst – både for folket og for gjestgiverne selv. De handlet
med ”grove varer” som tobakk, piper, hamp, lin, tjære, jern, humle, korn, saltet og tørr
fisk. En stor del av ”krambodvarene” var imidlertid også finere manufakturvarer,
jernvarer og forskjellige kolonialvarer. I tillegg tok de delvis over utredningen av de
nordnorske fiskerbøndene. Det vil si at de forskutterte redskap, klær og mat til blant
annet selvstendige fiskere, mot forpliktelse til å avbetale gjeld og eventuelt levere
fangsten til utrederen. Slik virksomhet hadde tidligere kjøpmenn i Bergen tatt seg av
(Carstens, L. 1973, s. 106 og Coldevin, A. 1938, s. 130).

Omsetningshandel med farende fiskere

Vi skiller mellom ulike former eller systemer for handel; omsetningshandel og
produksjonshandel. Til den første regner vi virksomheten som ble skapt ved at
fiskeflåten på tur til og fra Lofoten samt jektefartøyer brukte egnede handelssteder
som stoppesteder før de tok kveld, eller i påvente av høvelig vær før de skulle legge
over store havstykker. Slike steder var blant annet Kvaløy ved Brønnøysund,
Selsøyvik i Rødøy, Kjerringøy og Grøtøy i Salten. Denne kundegruppen var trolig
viktigere for handelsstedene enn å drive handel med et nærliggende naturlig oppland,
skjønt mange gjorde også det etter hvert. Direkte fiskehandel var derimot ikke
avgjørende for disse handelsstedene, men kunne likevel være en del av virksomheten
(Coldevin, A. 1938, s. 125 og Fulsås, N. 1983, s. 2 og s. 199).

Produksjonshandel inne i fjordene

En rekke firmaer inne i fjordene på Helgeland og i Salten samt firmaer i Lofoten drev
produksjonshandel. Disse firmaene hadde i lange tider ført en ubemerket tilværelse,
men slo seg nå opp på distriktenes egen produksjon. Vi skiller mellom produkter inne
fra fjordene, særlig på Helgeland, og fiskeproduksjon i Lofoten. Til førstnevnte
kategori hørte smør, vilt, skinn, båter og trevarer (Fulsås, N. 1983, s.199 ). Mye av
denne handelen hadde tidligere foregått på markedene. Gradvis gikk handelsmenn
over til å kjøpe opp trevarer og landmannsprodukter fra bygdene og solgte nordover.
Lars Aagaard Meyer var den som bygde opp den betydeligste av slike forretninger i
Mo i Rana. Han kjøpte nær sagt alt av nyttige varer som bøndene produserte, blant
annet særlig ranværingsbåter som han solgte videre nord og sør i landet. Meyer kjøpte
også opp smør, reinhorn og vilt fra svensker som kom over grensen for å handle.
Tilbake kjøpte de mel, kolonial og manufakturvarer (Coldevin, A. 1938, s. 125-126).
Produksjonshandelen i Lofoten blir omtalt i følgende kapittel.

Framveksten av væreiersystemet. Produksjonshandel og annet inntektsgrunnlag

De privilegerte handelsmennene i Lofoten ble kalt væreiere. De hadde gjerne startet
som privilegert gjestgiver og hadde etter hvert også slått inn på handel. Men i
motsetning til handelsmatadorene langs kysten fikk væreierne anledning til å
monopolisere all virksomhet i fiskeværet. Denne gruppen er spesielt typisk for Vest-
Lofoten. Monopolstillingen har sin historiske bakgrunn. Fiskeværene i Vest-Lofoten
var fra gammelt matrikulert statseiendom, såkalt krongods. Fiskerbøndene bygslet
grunnen på vanlige leilendingsvilkår. De hadde dermed anledning til å utøve sin
næringsvirksomhet gjennom å bygge rorbuer, leie ut rorbutomter og sette opp
fiskehjeller. Også de privilegerte handelsmennene drev sin handel på bygslet grunn på
slutten av 1700-tallet. Fiskeværene var altså ganske egalitære samfunn på denne tiden.

Men etter hvert kom klasseskillene klarere til syne. I tråd med tidens politiske filosofi
kvittet myndighetene fra slutten av 1700-tallet seg i økende grad med sine
statseiendommer. Kapitalsterke handelsmenn kjøpte opp værene, og ble ”væreiere”.
Fiskerbøndene ble husmenn under væreierne. Men allerede tidligere hadde
handelsmennene festet grepet i værene. I 1786 ble eierne av rorbuene – da kalt
husverter – obligatoriske medlemmer av det statlige fiskerioppsynet der fogden var
leder. Samtidig utviklet det seg en praksis om at retten til å sette fiskeredskaper over
natten var knyttet til at man hadde opphold i været. Dette styrket husvertens posisjon
ytterligere. I lovgivningen fra 1816 er eieren av rorbuene, som samtidig ble oppnevnt
som overoppsynsmann, kalt værvert. Det er først i 1857 at begrepet væreier blir
offisielt benyttet, men vi benytter det i dag også om systemet tidligere på 1800-tallet.
(Rogne, P. 2004, s. 5, Strand, Inge 1990).

Den nye væreieren ble en kombinasjon av gjestgiver, kremmer, fiskeoppkjøper,
rorbuvert, jektereder og lokal kredittinstitusjon. Væreieren stod for kontakten med
Bergen, utredet fiskeren og hadde førsterett til fangsten. Eneretten til grunneiendom i
været ble kanskje den viktigste maktfaktoren for væreieren. Monopolstillingen ga full
kontroll over næringsvirksomheten i og rundt været, og langt på vei eiendomsretten til
”visse Dele af Havet”. Den ga store inntekter. Virksomheten var forbausende
mangesidig, spesielt hos de væreiere som hadde basert seg på stedets produksjon. De
skulle vedlikeholde et lager av alle slags varer, og de måtte de ha verksteder av flere
slag, slik som smie, bøkkerverksted, bakeri og annet. Videre bestod eiendomsmassen
av salteri, tørkeplasser for fisk, fartøyer, havneanlegg med kaier og lagerhus. Noen
væreiere holdt seg også med et lite gårdsbruk. Eksempelvis eide Gunnar Berg og
Georg Ludvig Størmer i Svolvær til sammen 140 rorbuer og i tillegg brygger,
forretningsgårder og beboelseshus. En av eierne innkasserte cirka 1700 spesidaler
bare for utleie av rorbuer og brygger. I summen er ikke medregnet inntekter av
handel. Til sammenligning kunne en leikar på fiske i Lofoten regne med en lønn på
cirka 17 spesidaler for en vintersesong. For øvrig hindret formuleringene i feste- og
husmannskontraktene allmuen i været i å innlosjere fiskere under vinterfisket. De
hadde heller ikke anledning til å føre opp flere hus enn væreieren ga tillatelse til, og
kunne slett ikke drive konkurrerende næringsvirksomhet. (Coldevin, A. 1938, s. 126
og Strand, I. 1990)

Så kom inntektene fra handelen, og da i første rekke med produksjonshandelen med
fiskeprodukter – tørrfisk, klippfisk, tran og rogn. Krambuhandelen og
utredervirksomheten kom i tillegg. Væreieren utredet fiskeren med utstyr til fisket
samt også nødvendighetsvarer som matvarer og slikt fra ei velutstyrt krambu. Etter
sesongslutt ble verdien av fiskeleveransene til væreieren satt opp mot
utredningskostnadene og krambuhandelen. Ikke sjelden ble det lite klingende mynt i
fiskerens pengepung. Imidlertid ønsket væreieren å knytte leverandøren av fisk –
fiskeren – til seg også for kommende år. Han utbetalte derfor gjerne noen kontanter til
fiskeren, som til gjengjeld måtte pantsette alt han eide som sikkerhet for den gjelden
han dermed opparbeidet. Fiskeren var tross alt et viktig fundament for væreierens
makt og rikdom. Avhengighetsforholdet ga væreieren full kontroll over fiskerne og
hindret for eksempel selgers marked når tilgangen på fisk kunne være mindre enn
etterspørselen. (Strand, I. 1990)

Jektebruk og bygdefar

Så vel væreiere som andre privilegerte handelsmenn langs nordlandskysten hadde
gjerne jekt. Jektebruk var nesten en forutsetning for å kunne drive handel. Med jekta
fraktet de selvproduserte og oppkjøpte fiske- og landbruksprodukter til Bergen, og
hentet heim korn, mel, salt og andre nødvendighetsartikler til egen husholdning og til
krambua. De fleste av dem hadde kun ei jekt, men det var de som disponerte både to
og tre fartøyer. Agent Brodtkorb på Vevelstad hadde på det meste hele fire jekter i
bruk. Ikke få av gjestgiverne forvaltet bygdefarsretten i distriktet. De som ikke
innehadde denne retten, gjorde de alt de kunne for å oppnå den. For dem var
bygdefaret og dermed fisketransporten til Bergen et viktig økonomisk fundament.
Bygdefaret var en form for bygdesamvirke. Ordningen gikk ut på at en formuende
mann skaffet seg et fartøy. Deretter inngikk han avtale med bøndene i distriktet der
han bodde. Han holdt jekt med utstyr til Bergen (og til fiskeriene) og skaffet
styrmann. Befrakterne stilte mannskap – seilingskarer eller håseter. Hver av håsetene
tok i mot fiskevarer fra et antall befraktere og ble dermed føringsmann for
vedkommende befrakter. Han leverte varene til bondens faste kjøpmann, fikk oppgjør
og tok imot de varer han sendte nordover til sin kunde (Kiil, Alf 1993, Fygle, Svein.
2002).

Tiden ute for de gamle privilegerte handelssteder

Faktorer som etablering av flere landhandlerier, sparebanker som overtok
bondekreditteringen og endringer i kommunikasjonsmønstret er ofte trukket frem som
de viktigste årsaker til nedgangen for de privilegerte handelsstedene på siste halvdel
av 1800-tallet. Vi skal derfor dvele litt ved disse forklaringene.

Liberalisering og frihandel førte til at det meste av privilegier og monopolordninger
ble rasert på siste halvdel av 1800-tallet. En svært sentral og medvirkende årsak var
handelsloven av 1866. Nå var det ikke lenger nødvendig med kongelige privilegier for
å kunne drive handel. Det var fritt frem for ”han Per på bua”. Antallet handlende i
Nordland økte fra 122 i 1855 til minst 445 i 1880. ”Den gamle krets av privilegerte
handlende var altså sprengt, og de ble utsatt for en farlig konkurranse” (Coldevin, A.
1954, s. 11-12).

Opprettelsen av sparebanker kom også til å svekke nessekongenes rolle som
kredittgivere og utredere. Nå stod bønder og fiskere friere. De fikk et
finansieringsalternativ. Selv et lite banklån hadde den virkning at fiskeren kunne klare
utrustningen til fisket uten kreditt hos handelsmannen. Dermed stod han fritt ved salg
av fangsten, og kunne oppnå bedre priser. Annen forskning stiller seg imidlertid
tvilende til den sterke vektleggingen av bankvesenet som forklaringsgrunn. For det
første ble det ikke opprettet mange banker i Nordland på siste halvdel av 1800-tallet.
Nordlands 12 sparebanker hadde i 1870 en beskjeden forvaltningskapital på i
underkant av 1 million kroner. (Fygle/Strand/Lundestad 1993, s. 21). Dernest var det
flere handelsmenn som hadde kontroll med bankene. Men den viktigste konkurrenten
til handelsmennene var overgangen fra tørrfiskproduksjon til råfisksalg – med sterk
konkurranse i oppkjøp av råstoffet som følge. ”Det var klippfisken i større grad enn
sparebankene som førte til oppløysing av det tradisjonelle utreiarforholdet og det
direkte varebytet som kjenneteikna det” (Fulsås, N. 1983, s. 193).

Men det skulle komme flere slag. Da staten begynte rutefart på Nord-Norge i 1838,
fulgte skipene stort sett den samme gamle leia forbi handelsstedene. Det samme
gjorde skipene til Bergenske og Nordenfjelske i 1860-årene. Men snart ble
handelsstedene oppfattet som usentrale og forsinkende for skipstrafikken. I tillegg
hadde tradisjonsrike steder som Kvaløy, Selsøyvik, Rørøy, Skålvær, Koppardal og
Grøtøy for trang havn. Nye og mer sentrale anløpssteder ble tatt i bruk. (Coldevin, A.
1938, s. 140-141). Annen forskning vil imidlertid tone ned inntrykket av ”teknologisk
determinisme” (Fulsås, N. 1983, s.194) som denne forklaringen gir. Trolig gir det
større mening å hevde at sløyfing av anløp kom som et resultat av at handelen ble
redusert. Etter hvert kom ”nedtrapping av handelen og sløyfing av anløp til å
forsterke hverandre i en ond sirkel” (samme sted, s. 194).

Det siste momentet som er brukt om årsaken til handelsstedenes fall er at
motoriseringa av fiskeflåten rundt 1900 førte til at båtene sluttet å søke havn i blant
annet Kjerringøy og Grøtøy i påvente av bør over Vestfjorden. Handelen som denne
gjennomgangstrafikken hadde ført med seg ble dermed borte. (Fulsås, N. 1983, s.
194)

Nyere forskning basert blant annet på arkivmaterialet fra Kjerringøy handelssted
fremmer et par nye punkter som kan forklare handelsstedenes fall. Det ene punktet er
konjunkturnedgangen i fiskevarehandelen og i økonomien generelt i siste fjerdedel av
1800-tallet. Dernest fant det i flere av værene i Lofoten og i Vesterålen sted en
omlegging fra ren handelsvirksomhet til industriell produksjon. Fiskeværene ble på
nytt naturlige produksjonssteder da man begynte å bearbeide torskeråstoffet
industrielt. De første industrianleggene i Lofoten var guanofabrikker og
trandamperier. Senere ble det anlagt hermetikkfabrikker som brukte småsild i
produksjonen. Viktigst var imidlertid sildolje- og sildemelfabrikkene, hvorav den
første ble reist i Vågan i 1898. På handelsstedet Melbu i Vesterålen tok utviklingen en
annen retning. Under Chr. Frederiksen ble stedet et småindustrielt senter fra 1890-
årene. Blant etableringene nevnes meieri, ullspinneri, såpefabrikk, oljekledefabrikk,
margarinfabrikk og konfeksjonsfabrikk. Konklusjonen er at lokaliseringsfaktorene ble
endret i disfavør av handelsstedene. ”Strukturendringen innebar slutten på
handelshusenes dominerende rolle” (Fulsås, N. 1983, s. 147 – 152, s. 194 – 205).

Tradisjonsrike handelshus som blant annet Ellingsen på Å, Sverdrup på Reine, Dahl i
Nusfjord, Jentoft i Ballstad, L. Berg Sønner i Svolvær, J. M. Johansen i Stamsund og
L. A. Meyer i Mo i Rana fortsatte likevel å eksistere helt opp mot våre dager,
konjunkturnedgang og strukturendringer til tross. Noen driver fortsatt forretninger.
Ved kapital og framsynthet maktet de å bygge videre på og utvikle gamle
virksomheter innen kjøp, salg og foredling av fisk. Videre drev de krambu,
dampskipsekspedisjon, postkontor – og noen av dem investerte i den nye industrien.
Men fordums makt og glans hadde for lengst bleknet. I 1960-årene kom så
9
konkursene. Væreiernes inntjeningsevne ble blant annet sterkt redusert som følge av
feilslått fiske. Samtidig ble fiskerne sikret en større del av fortjenesten gjennom ny
lovgivning. Noen væreiere reiste seg igjen. De har fortsatt å drive varehandel, men
innenfor blant annet kjedesystemer. I tillegg er turisme og utleie av moderne
rorbuanlegg med fiskemuligheter blitt en ny tilleggsnæring for den gamle
væreierstanden. L. A. Meyer, Mo i Rana er et godt eksempel på et firma som har klart
seg ved å ligge i forkant av utviklingen. I dag er Meyer-familien eier i et stort
kjøpesenter og driver en rekke konsepter.

Arkivmaterialet

Den brede virksomheten som utfoldet seg på de store handelsstedene resulterte
rimeligvis i omfangsrike arkiver med regnskapsbøker og korrespondanse. Men hvor
mye og hva er bevart?

Lite er bevart

Kartleggingsprosjektet i regi av ABM-utvikling og fylkeskommunene viser at
bevaringsinstitusjoner har få arkiver etter privilegerte handelssteder i Nordland (Til
Kildene! 2007, s. 75). Ytterligere undersøkelser vedrørende oppbevaring av arkiv i
privat regi rokker ikke ved dette bildet. Det er et enormt misforhold mellom
potensialet - arkivmateriale etter over cirka 130 handelssteder - og den håndfull
arkiver som faktisk er bevart. Arkivmaterialet utgjør ca. 406 hyllemeter. Disse
arkivene har dessuten store lakuner. Arkivene kan ofte nærmest karakteriseres som
fragmenter eller prøver av det opprinnelige materialet. Verst er situasjonen for
handelshusene som ble nedlagt sist på 1800-tallet eller på begynnelsen av 1900-tallet.
Det står litt bedre til med væreierarkivene fra Lofoten, hvorav noen er bevart i
arkivinstitusjon, i museer eller i privat regi. Følgende tabell gir en oversikt dette
arkivmaterialet:

Bevart arkivmateriale
Bevaringsinstitusjon  Handelssted  Omfang (hyllemeter) Ytterår for arkivet  Tilgjengelighet
Arkiv i Nordland  Grønøy (Meløy kommune) 9 1884 - 1976 Ferdig ordnet Ferdig katalog
Grøtøy (Steigen kommune) 3 1824-1920 Ferdig ordnet Ferdig katalog
Å (Moskenes kommune) 60 1825-1962 Ferdig ordnet Ferdig katalog
Sund (Flakstad kommune) 1 1928-1955 Ferdig ordnet Ferdig katalog
Nusfjord (Flakstad kommune) 27 1873-2003 Ferdig ordnet Ferdig katalog
Salten Museum avd Nordlandsmuseet Kjerringøy (Bodø kommune) 30 1801-1955 Ferdig ordnet Arkivliste
Selsøyvik (Rødøy kommune) 0,1 1834-2002 Ferdig ordnet Arkivliste
Røsvik (Sørfold kommune) 0,55 1858-1933 Ferdig ordnet Arkivliste
Helgeland museum, avd Rana Mo i Rana 71 1875-1973 Delvis ordnet Arkivliste
Museum Nord avd Vesterålsmuseet Melbu (Hadsel kommune) Gunnar Fredriksen AS 0,15 1919-1945 Ferdig ordnet
Melbu Hovedgård 0,2 1936-1947 Ferdig katalog
Arkiver i Privat eie Stamsund (Vestvågøy kommune) 0,1 1870-årene Kun 3 protokoller
Ballstad (Vestvågøy kommune) 4 1856-1950 Ferdig ordnet Ferdig katalog
Svolvær Svinøya (Vågan kommune) 200 1831-2003 Uordnet Ingen katalog
406


En sentral og viktig institusjon i arbeidet med å bevare og tilgjengeliggjøre privatarkiv
i Nordland er Arkiv i Nordland (tidligere Nordlandsarkivet). Forløperen til
institusjonen var ”Pilotprosjektet for berging av historisk-dokumentarisk materiale i
Nordland” som strakk seg over tre år fra 1980 til 1983. I løpet av prosjektperioden ble
det samlet inn vel 100 hm privatarkiver, deriblant arkivmateriale fra Grøtøy
handelssted. Mot slutten av 1980-årene gjennomførte Nordlandsarkivet en
innsamlingsaksjon i Lofoten. Formålet var å registrere og samle inn arkiv etter
handelsmenn og fiskeoppkjøpere, herunder også arkiv etter væreiere. Senere ble
aksjonen utvidet til Vesterålen og Salten/Nordre Helgeland. Det ble samlet inn et
tjuetalls arkiver, men man lyktes i liten grad å få tak i arkiver etter de kjente og
tradisjonsrike privilegerte handelsstedene. Unntaket var Grønøy handelssted i Meløy.
Men aksjonen viste at det ble bevart en del arkivmateriale i privat regi, deriblant fra L.
Berg Sønner i Svolvær, Jentoft i Ballstad og Ellingsen på Å.( Kilder til Nordlands
mangfoldige historie 2005, s. 20). Førstnevnte arkiv oppbevares fortsatt privat, mens
arkivet til Ellingsen er ordnet av AiN og oppbevares også her. Norsk Tørrfiskmuseum
på Å, som er bygd opp omkring det tradisjonsrike handelsstedet, har eiendomsretten
til arkivet. AiN har også ordnet arkivet til Jentoft, Ballstad. Det oppbevares i dag i
privat regi. I tillegg har AiN også fått hånd om arkivet til Dahl i Nusfjord. Materialet
fra Sund og Stamsund, derimot, er kun er å regne som tilfeldige eksempler fra en gang
eksisterende arkiv.

De største og eldste kulturhistoriske museene i Nordland har aldri hatt som prioritert
oppgave å samle inn og bevare privatarkiv. Noe materiale er kommet inn i årenes løp,
men det er helst små og fragmenterte arkiver. Vi må imidlertid trekke fram et par
unntak. Salten Museum avd. Nordlandsmuseet (etab. 1888) oppbevarer et omfangsrikt
arkivmateriale etter Kjerringøy handelssted. Materialet ble trolig reddet ved at museet
fikk eiendomsrett til handelsstedet i 1959 (Lie, Jon Henrik og Serck-Hanssen, Fin
2008, s.140). Arkivet er ordnet og katalogisert og er en viktig kilde til forvaltning av
handelsstedet og dets historie. Museet har også noe fragmentarisk materiale fra
handelsstedene Røsvik og Selsøyvik. Det andre unntaket er arkivet etter L. A. Meyer,
Mo i Rana som ligger hos Helgeland Museum avd. Rana (etab. 1910). Arkivet
oppbevares her, blant annet på grunn av den tette forbindelsen som har vært mellom
museet og familien Meyer. Den kulturinteresserte Hans A. Meyer samlet gjennom et
langt liv samlet inn gjenstander som senere dannet grunnlaget for Rana Museum. I et
slikt perspektiv var det naturlig å overdra handelsstedets arkivmateriale til museet.
Det tredje regionsmuseet med nære bånd til stedets mektige handelsmann og
etterkommere er Museum Nord avd. Vesterålsmuseet (etab. 1924). Men i motsetning
til to førnevnte museene har dette museet kun brokker av arkivmateriale fra
virksomheten til Frederiksen-familien på Melbu. Helgeland Museum avd.Vefsn (etab.
1909) og Museum Nord avd. Andøymuseet (etab. 1933) har ikke arkivmateriale fra
privilegerte handelssteder. Ellers har Nordland en relativt ung museumspark
sammenlignet med de fleste andre fylker, i det 60 % av museene er etablert etter 1974
(Museumsplan for Nordland 2001-2005, s. 18).

Felles for de handelsstedene som kan dokumentere sin historie med forholdsvis mye
arkivmateriale er at stedene ofte har vært i samme families eie gjennom flere generasjoner helt opp til våre dager. Bedriftene har heller ikke vært rammet av ødeleggende branner eller andre ulykker.

Arkivinnhold

Følgende linjer gir en kort og summarisk oversikt over materiale fra de største
arkivene.

S. H. Ellingsen, Å i Lofoten

Arkivet har et omfang på 60 hyllemeter og dekker perioden 1825 – 1962. I det meste
av denne tiden har familien Ellingsen eid og drevet fiskeværet Å. Arkivet omfatter
kopibøker, korrespondanse, diverse regnskapsserier, fiskebøker, produksjon ved
fabrikken og salgsoppgaver for olje og kull.

Væreier Dahl, Nusfjord

Dahl-arkivet utgjør 27 hyllemeter arkivmateriale etter væreierfamilien Dahl i
Nusfjord. Arkivet strekker seg over perioden 1873 – 2003 og består av møtebøker,
kopibøker, korrespondanse, diverse regnskapsserier (hvorav butikkladder,
vinterbøker, rorbuutleie, fiskebøker og salg av solar.

Rolf Jentoft A/S, Ballstad

Arkivet utgjør 4 hyllemeter. Arkivets ytterår er 1856 – 1950 og dekker altså
væreierfamilien Jentofts tid i fiskeværet. Arkivet består av kopibøker,
korrespondanse, diverse regnskap vedrørende post og dampskipsekspedisjon samt
også regnskapsbøker av typen hovedbøker, vinterbøker, butikkladder og
rorbuprotokoller.

L. Berg Sønner, Svinøya v/Svolvær

Arkivet er oppbevart privat hjemme hos John Berg i Svolvær og i kjellerlokaler
tilhørende firmaet på Svinøya. Selskapet ble etablert i 1893 av sønnene til Lars
Thodal Walnum Berg (1830-1903). Lars Berg overtok som væreier og handelsmann
etter sin far Gunnar Berg i 1865. Firmaet overtok arkivet etter den virksomheten som
Gunnar Berg hadde etablert på Svinøya i 1828 og som Lars Berg fortsatte. Firmaet er
fortsatt i familien Bergs eie. (Rogne, P. 2004, s. 17)

Artikkelforfatteren har foretatt en grovgjennomgang av arkivet, som strekker seg fra
1831 til begynnelsen av 2000-tallet og utgjør over 200 hyllemeter i uordnet stand. De
kanskje mest interessante seriene av interesse for fiskerihistorien er en ”Protocoll for
Overopsynsmanden i Svolvær” (1831-35) og ”Manntallslister for den fiskende allmue
i Nedre Svolvær” (1843-1904). Disse gir opplysninger om høvedsmennene på
fiskebåtene, hvor de kom fra, hvor mange menn de hadde på båtlaget sitt og hvilket
fiske de drev. Sistnevnte serie har også informasjon om rorbuleie, mens førstnevnte
protokoll også har tall for fangstmengde. En tredje interessant serie er dagbøker
skrevet av Lars Berg fra 1849 til 1903. Ellers omfatter arkivet blant annet vinterbøker
og fiskebøker, som det senere blir redegjort for. Her er også bevart en rekke andre
regnskapsserier som kontobøker, reskontro, kassabøker, butikkladder med mer.
Mengdemessig dominerer korrespondansen og bilagsmaterialet. Arkivet inneholder
også materiale etter en rekke virksomheter som Berg-familien var involvert i,
herunder ”Det norske fiskeguanoselskab, Lerosen”, flere fartøy og dampskipsselskap,
Nordland Saltlager, Nordland olje- og kraftfoderfabrik, trådspikerfabrikk og
tønnefabrikk. De nyeste materialet dokumenterer blant annet selskapet ”Svinøya
A/S”, som blant annet omfatter rorbuutleie med mer.

Erasmus Benedichter Zahl, Kjerringøy

Det er bevart et omfattende arkivmateriale fra Kjerringøy handelssted, hvorav det
meste er fra Erasmus Benedichter Zahls tid. Materialet dekker ytterårene 1832 – 1955
og har et omfang på 30 hyllemeter. Arkivet er sortert i følgende hovedbolker:
Forretningen (krambua, filialen i Skrova, fiskekjøp), dampskipsekspedisjonen, postog
telegrafstasjonen, skysstasjon, forsikring, gården (gårdsdrift, privat hushold,
tjenere), kreditt og jordegods og ymse. Det er bevart mest materiale fra
forretningsdriften, hvorav nevnes hovedbøker, kassabøker, butikkladder, varelister.
Annet materiale fra denne driften er oppkjøpsbøker, tørkebøker, vaskebøker.
Korrespondansearkivet med brev av utgående korrespondanse og kopibøker er mest
omfattende. På det meste, i 1880-årene, er det tatt vare på 6-800 brev årlig. (Fulsås,
Narve 1983, s. 5, 231)

Arent Schønings sønner, Grøtøy

Grøtøy handelssted var i Schøning-familiens eie fra 1690 til konkursen i 1923, da
unntatt et tiår på slutten av 1700-tallet. Firmanavnet Arent Schønings sønner ble
registrert i 1850 da Søren og John Schøning overtok driften etter deres far Arent
Schøning. Grøtøys lange og mangfoldige historie som handelssted til tross, er det
bevart veldig lite arkivmateriale fra virksomheten. Kun tre hyllemeter arkivmateriale
befinner seg i reolene hos Arkiv i Nordland. Materialet omfatter 1 kopibok, 2 bokser
med korrespondanse, en del regnskapsprotokoller samt en protokoll vedr.
dampskipsekspedisjonen. Arkivets ytterår er 1824 – 1920.

Meyer, Grønøy

Arkivmaterialet har et omfang på 9 hyllemeter og er fra perioden 1897 – 1976, altså
fra Meyer-familiens tid på handelsstedet. En viktig serie som inngående
korrespondanse er i årenes løp forsvunnet, men her er bevart kopibøker fra 1894 til
1922. Ellers består arkivet av diverse regnskapsprotokoller, deriblant en stor serie
butikkladder. Videre er bevart dokumentasjon av fiskekjøp fra 1897 til 1976.

L. A. Meyer, Mo i Rana

Arkivet utgjør 71 hyllemeter, og har ytterår 1875 – 1973. I dette tidsrommet har
handelsstedet vært i Meyer-familiens eie. Arkivet er svært omfattende og
sannsynligvis noenlunde komplett. Det er registrert og katalogisert. Materialet består
av kopibøker, korrespondanse, regnskap og diverse. Bare regnskapsarkivet utgjør av
375 bøker, 8 arkivbokser og 3 esker. Katalogen er svært detaljert og gir opplysninger
helt ned på dokumentnivå.

Forholdet væreier – fisker og litt om regnskapsbokføringa

Eiendomsretten til grunn, fiskehandelen og krambuhandelen var tre fundamentale
virksomheter for væreieren som nessekonge. Han kunne også ha andre oppgaver,
herunder stasjonsholder for telegrafverket, poståpner, dampskipsekspeditør og
forsikringsagent. I disse rollene var han ikke lenger væreier, men rollene var med å gi
han øket betydning overfor allmuen. De tre nevnte virksomhetene berørte særlig den
bofaste fiskeren i været. Fiskeren forholdt seg til væreieren i tre ulike roller; som
husmann/leilending/rorbuleier, som leverandør av råfisk og som kunde.

I regnskapsmessig betydning opererte fiskeren med andre ord som både debitor og
kreditor til væreieren. Men når saldoen var gjort opp, endte den fastboende fiskeren
ofte opp i debitorrollen. For de tilreisende fiskerne var gjerne situasjonen en annen. I
noen måneder mens skreifisket pågikk stod de riktignok i gjeld til væreieren, men
denne gjelda ble sjelden videreført fra år til år. I håp om å få utbetalt kontanter etter
fiskets slutt måtte fiskerne leve et nøysomt liv med minimalt med uttak på krambua.
De måtte så lenge som mulig tære på den innholdsrike lofotkista som de hadde med
seg hjemmefra. Den inneholdt så vel matvareforsyninger som klær og annet. Da fikk
det ikke hjelpe at brødet mugnet mot slutten av sesongen.

Væreieren brukte to bøker i den daglige bokføringa; kassabok og memorial.
Kassaboken avspeilet alle kontante inn- og utbetalinger. Memorialen var forbeholdt
fakturaer, bevegelser på bankkonto og uttak til privat bruk. Ved månedslutt ble
summene ført over i hovedbok som ble avsluttet ved årsskiftet. En fjerde
regnskapsbok var den ordinære reskontroen. Her kan avleses forholdet til kunder og
leverandører, herunder fullt ut leverandører i betydningen firma som leverte varer og
tjenester. Fiskerne som leverandører av råstoff avviker fra dette systemet. Samme
systemet gjaldt for kundene. Firma som væreieren solgte produksjonen til, er ført opp
som debitorer i reskontro. Det samme gjelder større kunder på krambua, de var som
regel ikke fiskere. De blir spesialbehandlet også som debitorer. Mer om dette senere.

Butikkladdene utgjør en regnskapsserie i gråsonen mellom kreditthandel og
kontanthandel. Salget i krambua foregikk vanligvis i form av kreditt. Kontantsalg
hørte til unntaket. Men bokføringsmessig er salget blitt behandlet som kontantsalg,
idet vareuttaket ble innført i ei regnskapsbok kalt kladd. Når kunden betalte sitt
mellomværende, ble postene i kladdene bokstavelig talt strøket ut med en tykk
blyantstrek. Preget av kontantsalg kommer av at de utestående beløpene ikke blir ført
i reskontro aller i andre bøker. Det er et mellomværende mellom kunde og kjøpmann.

Fiskernes forhold til væreieren er dokumentert i to ulike regnskapsbøker. Den første
er vinterboka. Her hadde hver fisker (eller høvedsmann, dersom det var et båtlag) en
side der alle uttak ble ført. Fellesuttak til laget ble ført for seg. Ved sesongslutt ble
vinterboka summert og summene overført til fiskeboka, som er den andre
regnskapsboka. Fangsten ble her ført på kreditsida. Kontantuttak, uttak fra krambua,
agn, rorbuleie og andre ytelser som væreieren skulle ha godtgjort er dokumentert på
debetsida. Ved sesongslutt ble kontoen oppgjort. Avgift til medisinalfondet ble regnet
av fiskeleveransene og trukket fra et eventuelt tilgodehavende hos væreieren. Denne
avgifta ble tilført medisinalvesenet i amtet og skulle brukes til helsestell for fiskerne.
(Strand, I. 1990)

Hvor ble de av, de andre arkivene?

Det er mange grunner til at det er bevart så vidt lite arkivmateriale etter de store og
tradisjonsrike handelsstedene i Nordland.

Privatarkiv lite lovbeskyttet

Den mest grunnleggende årsaken er nok at privatarkiv som sådan aldri har vært
underlagt samme lovregulering som offentlige arkiver. Det har med andre ord vært
fritt fram å kaste privatarkiv, mens offentlige organer har hatt arkiveringsplikt. Riktig
nok gir arkivloven (lov av 4. desember 1992) med virkning fra 1999) en del
bestemmelser for privatarkiv. Blant annet skal Riksarkivaren holde oversyn over
verneverdige privatarkiv samt føre register over privatarkiv som er tatt vare på av
offentlige og private oppbevaringsinstitusjoner. Riksarkivaren kan også registrere
visse privatarkiv som særskilt verneverdige. Da må melding om slik registrering
sendes arkiveieren (§13). Loven er med andre ord svært tilbakeholden med å gi
konkrete påbud til arkiveierne. Videre har Riksarkivaren med hjemmel i arkivlovens §
14 fastsatt ”Retningslinjer for arbeidet med privatarkiv”, som med virkning fra
10.04.2002 er gjort gjeldende for offentlige organ som arbeider med å ta vare på
privatarkiv og for private institusjoner som mottar offentlig tilskudd til sin
virksomhet.

Manglende forståelse for verdien av arkivmaterialet

Manglende forståelse for verdien av arkivmaterialet kombinert med plassmangel er en
annen fundamental årsak til den bedrøvelige arkivsituasjonen for de nordlandske
handelsstedene. Dette kan man til en viss grad skjønne når det gjelder materiale som
ble destruert for 75 til 100 år siden. Den gang var ikke privatarkiv regnet som viktig
forskningsmateriale, og det fantes knapt institusjoner til å ta vare på arkivene, eller
arkivbevaring hørte ikke til deres primæroppgaver. Når det var fullt i reolene på
kontorene til væreierne/nessekongene, ble det gjerne frigjort plass ved at noe av
arkivmaterialet ble destruert. Derfor er for eksempel heller ikke det forholdsvis
omfattende materialet etter L. Berg Sønner A/S på lang nær komplett. Ifølge
nåværende eier, John Berg, er det opp gjennom årene kastet atskillig arkivmateriale.

Da er det verre å fordøye at arkivmateriale med overnevnte begrunnelser er blitt kastet
så sent som i 1980- og 90-årene. Blant annet ble arkivet etter J. M. Johansen,
Stamsund (etablert av Carl Magnus Johansen i 1876) destruert da ny eier overtok
firmaet rundt 1990. Kun 10 år gammelt regnskapsmateriale ble bevart. Noen få
protokoller fra 1870-årene er tatt vare på som en kuriositet. I et annet fiskevær var
store mengder regnskapsprotokoller og korrespondanse styrtet på sjøen bare noen få
dager før representanter for Nordlandsarkivet kom på besøk på slutten av 1980-årene.
Bare noen få protokoller unngikk det våte element. Derimot må det karakteriseres
som ren vandalisme når arkivet etter ett av de største handelshusene i Lofoten ble
kjørt på sjøen rundt 1960 for at uvedkommende ikke skulle grave i materialet.

Konkurser og flyttinger er arkivenes skjebnetimer

Konkurser, eierskifter, flyttinger og rasjonalisering har gitt dårlige odds for de gamle
arkivene. Det samme kan paradoksalt nok også gjelde skriving av bedriftshistorier.
Når historien er skrevet, har vi ofte sett at det ikke lenger er så viktig å bevare
arkivmaterialet. De etterfølgende eksemplene er fra handelshus der alt arkivmateriale
er forsvunnet – eller i alle fall ikke er kjent. På Skrova gikk firma Andreas Ellingsen
konkurs i 1908 etter å ha drevet handelsstedet siden 1795. Konkursen betydde slutten
på handelsstedets storhetstid. Da væreier Henrik Dreyer i Henningsvær døde i 1882,
ble været overtatt av Nordlands amtskommune, og handelsforretningene ble kjøpt av
tre forskjellige interessenter. Det tredje eksemplet er fra Tjøtta, der eieren Johan
Brodtkorb døde i 1917. Da var gården sterkt belånt, og skifteretten overtok driften.
Buskapen og alt innboet ble solgt på auksjoner for å dekke gjeld. Enken og sønnen
forpaktet en tid gården og forsøkte å finne utveier for på beholde den, men uten hell. I
1920 gikk Tjøtta under hammeren. Bare bygningene stod igjen da staten kjøpte et
svært forfallent gods i 1930 og startet en saueavlsgård for Nord-Norge. Til slutt
nevner vi at mye gammel kulturhistorie ble solgt på Selsøyvik under auksjonen i 1922
etter Kristian Jægers død. (Lie, Jon Henrik og Serck-Hansen, Fin 2008 s. 58 og s. 99
samt Ytreberg, N. A. 1942, s. 221, s. 230).

Lavere terskel for destruksjon av korrespondanse enn regnskap

Til slutt skal vi påpeke et mønster som går igjen i bevart privatarkivmateriale. Dersom
noe materiale har overlevd, er det gjerne protokoller. Det er noe offisielt over
protokollene, hva enten det gjelder møtebøker eller regnskapsbøker. Her er fattet
viktige vedtak og ulike økonomiske transaksjoner er dokumentert. Kopier av utgående
korrespondanse i egne presskopibøker har nok også hatt en forholdsvis høy
destruksjonsterskel. Rufsete og slitte ringpermer med inngående korrespondanse har
derimot hatt dårlige odds i kassasjonsvurderingene. Det er bare å beklage. Alle som
har tatt seg tid til dyptgående dykk i korrespondansen vet at her finnes ”godbitene”,
kjøttet som gir fylde til beingrinda.

Arkiv etter nordlandshandlere avhjelper kildesituasjonen

Manglende arkivmateriale fra de nordlandske handelshusene fører til at historien
deres blir liggende i et dunklere lys. Blant annet blir det vanskelig å kartlegge den
lokale handelen, fiskekjøp, forbindelser til andre handelsmenn, gründervirksomhet
med mer. Men i Bergen finnes protokoller som gir oversikt over og detaljkunnskap
om hver enkelt handelstransaksjon mellom handelsmannen på Bryggen og hans kunde
fra Nord-Norge. Arkivmaterialet dokumenterer nordlandshandelen som utviklet seg
fra 11-1200-tallet, med tørrfisk, tran og rogn fra de nordligste fylkene. I Bergen ble
fiskeproduktene omsatt, og jektene tok med seg nordover nødvendighetsvarer og
diverse fiskeutstyr. Den tyske Hansaen var fra midten av 1300-tallet den dominerende
part i disse handelsforbindelsene. I 1754 ble det Det tyske kontor avløst av Det norske
kontor.

Nordlandsfarkladder er den viktigste protokollrekken i nordlandshandlerarkivene,
hvorav Bergen Byarkiv oppbevarer et tjuetalls arkiver. Protokollene gir opplysninger
om prisforhold, utvikling av varespekter og forbruksmønster, gjeldsutvikling,
kundeforhold med mer. For hver kunde er det ført en debet- og en kreditside.
Debetsiden viser hvilke varer kunden tok ut hos nordlandshandleren, hvorav
forbruksvarer som mel, lerret, kaffe, tobakk, brennevin med mer. På kreditsiden er
ført de varer kunden førte med jekta nordfra, slik som fisk, tran, rogn. Varene kan
være overført fra de såkalte gesellkladdene. Totalbeløpene for debet og kredit er ført
over til nordfaruttrekket. (Bergen byarkivs nettsider)

Viktige gamle nordlandshandlerarkiver finnes også i manuskriptsamlingen til
Universitetsbiblioteket i Bergen. Ellers er de store firmaarkivene et enestående
kildemateriale til Bergens handel og økonomiske historie. Fem av byens eldste og
største handelshus og flere mindre har overlatt alle sine forretningsprotokoller og
papirer til biblioteket. Det er firmaene Krohn (ca. 1775-1895), Harmens (ca. 1765-
1895), Janson (ca. 1755-1820), Mowinckel (ca. 1760-1900) og von Tangen (1746-
1920). De drev alle Nordlandshandel og deres arkiver belyser derfor også nordnorsk
næringsliv gjennom 200 år.

Det kanskje viktigste historiske materialet som belyser hanseatene i Bergen er
oppbevart i Lübecks byarkiv. Materialet ble fraktet til denne byen i 1761, og er nå
ordnet og katalogisert. Katalogen er tilgjengelig på nettsidene til Bergen Byarkiv.
(Bergen byarkivs nettsider)

Kilder

- Arkivlova med forskrifter (Lov av 4. desember 1992 nr. 126)
- Bergen Byarkivs nettsider
- Carstens, Liv: Gjestgivere i Lofoten og Vesterålen fogderi. Steder, rekruttering,
virksomhet 1762 – 1808. Hovedfagsoppgave i historie Universitetet i Oslo, 1973.
- Coldevin, Axel: Næringsliv og priser i Nordland. Bergen 1938
- Coldevin, Axel: Hundre års handel i Nord-Norge. L. A. Meyer Mo i Rana 1854 –
1954. Mo, 1954
- Fulsås, Narve: Voksteren og fallet til ein nordlandsk handelsstad. Kjerringøy i K.
Zahl si tid 1850 – 1900. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø, høsten 1983
- Fygle, Svein/Lundestad, Svein/Strand, Inge: Banken, folket og fylket.
Nordlandsbanken og Nordlands næringsliv gjennom 100 år 1893 – 1993. Bodø 2003.
- Fygle, Svein: Upublisert manus om handel og jektefart på Helgeland 1700 – 1840.
Bodø 2002
- Kiil, Alf: Da bøndene seilte. Bygdefarsbrukets historie i Nordlandene (Messels
forlag, 1993)
- Kilder til Nordlands mangfoldige historie. Plan for arkivfeltet i Nordland 2005-
2009. Nordland fylkeskommune/Arkiv i Nordland)
- Knutsen, Nils Magne (red.): Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord-
Norge. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1988
- Lie, Jon Henrik/Serck-Hanssen: Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom
Rørvik og Varanger. Olympia Press 2008
- Museumsplan for Nordland 2001 – 2005
- Rogne, Per: Rorbusystemet i Lofoten på 1800-tallet. Konflikt eller samspill?
Hovedfagsoppgave i historie ved Universitetet i Tromsø, vår 2004
- Strand, Inge: Foredrag på landsmøtet til Landslaget for lokal- og privatarkiv,
Sortland 1990 (upublisert manus)
20
- Til Kildene. Kartlegging av regionale og lokale arkiver. ABM-skrift 40. 2007
- Ytreberg, N. A. : Nordlandske Handelssteder. F. Bruns Bokhandels Forlag.
Trondheim, 1942