Mandag den 27. mai 1940 ble Bodø bombet sønder og sammen av tyske bombefly i løpet av noen korte ettermiddagstimer. Sentrum av byen ble hardest rammet, bare en tredjedel av husene sto igjen. 15 personer mistet livet som følge av det tyske angrepet.

Hvordan opplevde byens befolkning denne dramatiske vårdagen i 1940? I arkivet etter Salten Dampskipsselskap kom vi over to rapporter fra personer som opplevde denne dramatiske dagen i byens historie.

Etter Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 ble Bodø utsatt for flere mindre tyske flyangrep. Disse angrepene, og erfaringene fra tyskernes terrorbombing av andre byer resulterte i at byens evakueringsutvalg fikk igangsatt tiltak for å gjøre byen bedre rustet til å takle et eventuelt bombeangrep.

Sandsekker ble stablet foran kjellervinduer, kvist og loft ble ryddet for brennbare saker. Papirstrimler ble klistret på innsiden av vinduene, slik at vinduer som knuste som følge av trykkbølger fra en eventuell bombing ikke skulle føre til at husene ble fylt av glassplinter. Byens innbyggere ble også bedt om å evakuere.

I midten av april var alle skolene stengt og halvparten av alle byens befolkning hadde forlatt byen. Andre var imidlertid på vei inn til byen. Britene var i gang med å opprette en provisorisk flyplass på Hernesmyrene i Bodø. På det meste jobbet det noen hundre mann med dette prosjektet. Flyplassen sto ferdig den 26. mai, dagen før byen ble utslettet.

I arkivene etter Salten dampskipsselskap fant vi rapporter skrevet to dager etter at bombingen fant sted. Disse beskriver de hendelsene fra to forskjellige ståsteder. Arvid Lassen/Larsen og Knut Yttervik var kystvakt på Langstranda den dagen byen ble bombet, og ble dermed direkte utsatt for det tyske angrepet. Ingvar Kløkstad oppholdt seg på Skau litt nord for byen og beskriver i sin rapport hvordan de som rømte fra byen opplevde dette dramatiske døgnet.

Lassen/Larsen og Yttervik forteller om de første tegnene på at den 27. mai skulle komme til å bli byens skjebnedag.

"Mandag morgen ca. kl.8 blev det varslet flyalarm i Bodø... Vi hadde frivakt og lå og sov, men blev vekket av de første drønnene fra byen. Flyene kretset over oss hele tiden så vi måtte bli hvor vi var og våget ikke å forlate brakka. Der blev imidlertid bare sluppet nogen få bomber, og flyene forsvant efter å ha skutt ned en engelsk jager. Den falt ned på "Skagen" og vi gikk utover for å finne flyveren men han hadde kommet seg bort ved egen hjelp."

Dette var et av mange mindre angrep som byen hadde vært utsatt for våren 1940. Hovedangrepet på byen kom senere på ettermiddagen den 27. mai. De forteller detaljert om dette i sin beskrivelse:

"Kl. 18 samme dag blev der meldt 13 fly på vei mot Bodø og vi som var i brakka, Trond Rasmussen, Knut j. Yttervik og Arvid Lassen/Larsen sprang straks ut og søkte dekning under nogen busker ute på en myr tett ved. Straks efter var flyene der og begynte å slippe ned bomber i byen, disse flyene forsvant imidlertid ganske fort og der blev en liten pause, men så kom de tilbake og begynte på igjen, og nu holdt de på til kl. 20.15. De var flere ganger ved Langstranda og slapp ned bomber i serier på ni, ti efter en annen. Samtidig brukte de flittig maskingeværene. Bomber slo ned rett ved oss ute i myren, og på bygningen på Langstranden. All bebyggelse ble stukket i brann, men stenbygningen blev bare en del ramponert. Det var ikke tale om å forsøke å redde noget, for flyene for stadig over oss og skjøt med maskingevær."

Under disse dramatiske hendelsene var det ikke bare bygninger som ble ødelagt. 15 personer mistet livet og flere ble skadet. Ved Langstranden var flere engelske soldater stasjonert, soldater som hadde som oppgave å bygge opp en flyplass i Bodø. Flere av disse fikk alvorlige skader under angrepet. I rapporten forteller Lassen/Larsen og Yttervik om to alvorlige hendelser som gjorde sterkt inntrykk på dem:

"Vi hørte klageskrikene fra en engelskmann som hadde fått benet avskutt, men det blev en halv time før han kunde få hjelp. 3 andre engelskmenn kom krypende bort til oss på myren og den ene hadde fått hånden sundskutt. Vi forbant han på beste måte."

Etter at bombingen hadde stilnet begynte folk å flykte fra byen. Noen kilometer utenfor byen er Ingvar Kløkstad øyenvitne til et "tog" av mennesker som flyktet fra byen. Dette gjorde et sterkt inntrykk på ham:

" jeg har vært meget nær bombenedslag tidligere i Bodø, men det gjorde ikke halvt så hardt inntrykk på mig som det drama som ble utspilt under flukten fra det som engang hadde vært deres hjem."

Han beskriver videre den atmosfære som var blant de som kom forbi. Det var lite de fikk med seg av eiendeler fra hjemmene sine. Byen sto i flammer og hjemmene var lagt i grus. Det eneste de tenkte på var å komme seg bort fra byen og krigshandlingene.

"Det grusomste ved det hele var å se folk som utover natten ravet den lange veien innover forbi Skau og videre nordover. Kvinner som barn for gråtende langs veien. Noen hadde en bylt under armen, andre fraktet noe med seg, mens andre hadde bare forrevne klær på sig, intet hadde de fått med seg fra flukten. Flere mennesker gikk som om de var i en rus, spurte man dem hvor de hadde tenkt sig fikk man som oftest et svar som: Vi må bare gå - gå, vi vet ikke hvor det bærer hen."

Bak seg la de byen, Byen som hadde vært deres hjem. Og kanskje de fleste hadde samme siste minne av gamle Bodø som Arvid Lassen/Larsen: "Det siste vi så av byen var et eneste stort flammehav."