Franz Affolderbach deltok aldri i noen krigshandlinger under andre verdenskrig, noe han takket sin Gud for. Selv om han var stasjonert på en rolig utpost forteller kildene ikke bare om dagligliv som offiser i Brønnøysund, kildene kaster også lys over hvordan krigens utvikling ble oppfattet og hvordan disse hendelsene påvirket soldatene som var stasjonert i dette området.
Franz Affolderbach var født i 1911. Etter teologistudiene i 1935 ble han tilsatt som prest i Oberseifersdorf i Sachsen. I 1939 året etter at han hadde giftet seg ble han innkalt til militærtjeneste i artilleriet. Tjenesten skulle vare i seks lange år. Like etter rekruttjenesten ble han alvorlig skadet under en øvelse. Etter et langt opphold på lasarett ble han beordret til offisersutdannelse.
Den 9. april 1940 invaderte Tyskland Norge. Invasjonen av Norge innebar angrep på Oslo, Kristiansand, Bergen, Stavanger Trondheim og Narvik. Med unntak av utsettelsen av erobringen av Oslo som følge av senkingen av den tyske krysseren ”Blücher, hadde de tyske styrkene relativt små problemer med å besette Sør- Norge. Kampene i Nord-Norge ble imidlertid hardere.
I Narvik greide den norske 6. divisjon, sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai. Dette blir regnet som Tysklands første nederlag under krigen, og fremstilt som en viktig moralsk seier for de allierte. De alliertes seier var imidlertid kortvarig, den vanskelige situasjonen på kontinentet gjorde at de allierte styrkene trakk seg ut av Norge og de norske styrkene kapitulerte den 10.juni. I sine samtaler med Skogheim kommer det tydelig frem at kampene i Norge og spesielt i Narvik gjorde inntrykk på de tyske soldatene rundt om i Europa. Affolderbach forteller:
” Vi hørte meget ensidig naturligvis i presse og radio nyhetene som regjeringen ville gi oss. Hele tiden ble det understreket for oss at okkupasjonen var nødvendig fordi England ellers ville ha besatt landet og jernmalmen fra Narvik ville blitt blokkert. Kampene om Narvik opptok oss mye, men alt ble jo mer eller mindre framstilt som et helteepos, og det var da også med triumf at oberkomando der Wehrmacht lot offentliggjøre at krigen om Narvik var slutt, at Norge hadde kapitulert.”
Høsten 1940 ble Franz Affolderbach beordret til tjeneste ved den franske kanalkysten hvor tyskerne da var i full gang med utbygging av festningsanlegg. Derfra ble han i februar 1942 sendt til Brønnøysund hvor han var stasjonert ved en artilleriavdeling som hadde tre batterier. Sydbatteriet lå i Brønnøysund, nordbatteriet i Skarsåsen og det tredje batteriet i Ylvingen. Han fant seg på mange måter bedre til rette i denne kystbyen på norskekysten, enn ved den franske kanal. De kulturelle forskjellene var langt mindre mente han:
”Først må jeg si, at jeg følte det indre kulturelle religiøse slektskap med det norske folk sterkt og takknemlig. I denne sammenheng var det lite som bandt meg til det franske folk. Jeg følte det slik at tyskerne helt siden reformasjonstiden var nært forbundet med nordmennene, men jeg kom jo også hit som soldat i Hitlers arme...”
I 1942 raste krigen på tredje året i Europa. Disse tre årene hadde på mange måter vært seiersårene for Hitlers krigsmakt. Vendepunktet kom i Sovjetunionen der slaget om Stalingrad fikk en avgjørende betydning. Sensommeren 1942 iverksatte Hitlers styrker sin andre offensiv på Østfronten. Styrkene rykket raskt frem over sovjetisk territorium, og var i slutten av august kommet fram til byen Stalingrad ved bredden av Volga. Byen var oppkalt etter sovjetunionens leder Josef Stalin, og fikk av denne grunn en viktig symbolverdi. Stalin beordret at byen skulle forsvares for enhver pris.
I begynnelsen av november, og etter særdeles blodige kamper hadde tyskerne erobret ca. 90% av byen. Den 19. samme måned gikk sovjetiske styrkene til et kraftig motangrep på de tyske styrkene. Angrepet var rettet mot flankene til de tyske troppene og allerede etter få dager hadde flankene kollapset slik at nærmere 300 000 tyske soldater ble omringet i Stalingrad.
Hitler nektet den innesperrede arme å trekke seg ut, og en periode forsøkte Hermann Görings Luftwaffe å frakte forsyninger inn til de tyske styrkene, det var også planer om å få soldatene ut ved luftwaffes hjelp. Dette viste seg snart å være en umulig oppgave. I løpet av januar ble situasjonen for de omringede tyske styrkene katastrofal, og den 2. februar 1943 kapitulerte den 6. arme.
Ifølge Franz Afollderbach ble hendelsene på Østfronten og kampene om Stalingrad ofte diskutert. Blant offiserene var det tydeligvis klart hva nederlaget ved Stalingrad kunne få og si for den videre utvikling av krigen:
” Blant offiserene var det ingen hemmelighet at Stalingrad ville bety et omslag i krigen, her ville alle de storskrytende uttalelsene fra Görring, om at han skulle sørge for å få soldatene ut fra Stalingrad med Luftwaffe, at disse storskrytende utsagnene bare var tomprat…”
Soldatene i Brønnøysund merket raskt at det hadde skjedd et vendepunkt i krigen. I 1943 ble det slutt på muligheten til å reise hjem til Tyskland på permisjon. De aller fleste som fikk permisjon reiste den gang fra Brønnøysund med hurtigrute til Trondheim og derfra sørover via Sverige, med plomberte tog til Tyskland.
Høsten 1943 nektet den svenske regjeringen den tyske permisjonstrafikken over svensk område, og fra da av fikk ingen av soldatene permisjon for å besøke hjemlandet før krigens slutt. Franz Affolderbach hadde sin siste permisjon like før alle grensen ble stengt. Denne siste reise til hjemlandet gjorde et sterkt inntrykk på Affolderbach. Fra høsten 1942 hadde de allierte begynt med en massiv bombing av flere av de største tyske byene. Bombingen gikk først og fremst ut over de sivile, tapene av menneskeliv var enorme.
Etter hvert som de tyske tapene ble større ute i Europa ble mange av hans kamerater sendt til den fryktede Østfronten. Alle viste at det var en annen krig som ventet soldatene der, en på helgelandskysten:
”Østfronten var fryktet, alle fryktet den, og fra 1944 måtte vi stadig avgi folk. Da ble oftest yngre folk avgitt. Det var alltid en tung avgjørelse å ta for en batterisjef, for ingen ønsket å måtte si: Du skal dra! Men ordrene kom om å avgi så og så mange. Til erstatning fikk vi fra tyskland slike som ble betegnet som krigsudyktige. Til slutt hadde vi en rekke mannskaper som normalt sett aldri ville blitt sendt i krigstjeneste.”
Kravene til beredskap økte også voldsomt. Ingen fikk nærme seg stillingene uten å være utstyrt med tillatelse. Bød det nordnorske været på dårlig sikt kom det øyeblikkelig ordre om høyeste beredskap og mannskapene måtte sove i uniformene uansett dag eller natt.
Det ble etter hvert klart at krigen mot de allierte ikke kunne vinnes. Signalene ble stadig sterkere om at krigen nærmet seg slutten, og håpet om en snarlig slutt på krigen bredde seg blant soldatene i Brønnøysund. Dette kommer tydelig frem når Affolderbach forteller om de tankene han gjorde seg da de fikk vite om det
mislykkede attentatforsøket på Hitler 20. juni 1944:
”Attentatet satte dype bevegelser i gang i oss, men for mange ble det en mektig skuffelse for det stille håp om at denne krigen skulle få en snarlig slutt. Med det feilslåtte attentatet mot Hitler ble dette håpet lagt i grav.”
I intervjuet vektlegger Franz Affolderbach at det er snakk om et stille håp. I realiteten var det umulig å diskutere et eventuelt tysk nederlag, det ble sett på som forræderi, selv om alle viste hvilken vei det gikk:
”På slutten av krigen var det slik at bare en ymtet tvil om den endelige seier, var det på linje med landsforræderi. En åpen samtale om den slags ble aldri ført i Kasino. Det måtte eventuelt være når en var på tomanns hånd og kjente den andre godt. Da kunne en øse ut av sitt hjerte og si: - ikke sant, det er slutt, Tyskland kan ikke vinne krigen. Men å si dette i kretsen av offiserer, eller blant mannskapene, det ville vært høyforræderi. Det gjaldt til og med da de allierte sto langt inne i Tyskland.”
Den 30. april 1945 tar Hitler selvmord i sin bunker i Berlin. Nyheten blir kringkastet verden over. Også i Brønnøysund får soldatene vite om Hitlers død. I dagboknotatene til Affolderbach kan vi tirsdag 1. mai lese om hvordan han mottok nyheten:
”Sendt i kveld kom legen, som tidligere på kvelden hadde spist kjøttsuppe sammen med meg på mitt rom, med nyheten om at Hitler var falt. Hørte senere storadmiral Doenits opprop. Han har nå i sin hånd det tyske folks skjebne.”
Dagboknotatene bærer ikke preg av de store følelsene knyttet til Hitlers død. I et senere intervju får vi et innblikk i hvorfor denne nyheten er så nøkternt beskrevet i dagboken:
”Nyheten om at Hitler var falt tok vi med stor ro. Det lå en viss, hva skal jeg si, følesesløshet over alt og alle, som om en ville si: komme hva som komme vil. Vi vet ingen ting, må bare bære det som kommer. Det var vel grunnstemningen hos alle.”
Bare få dager etter dette, 8. mai, kapitulerte Tyskland, en kapitulasjon som ifølge Affolderbach ble mottatt med: ”stor sinnsro, ja, med befrielse” og i hans dagboknotater for denne dagen finner vi en enkelt setning:
”Med Tyskland er det slutt, men Kristi rike består”
Bilder med og av Franz Affolderbach, som var stasjonert i Brønnøysund under 2 Verdenskrig.