Norsk skolehistorie sett fra Vega

Utsnitt av skoleprotokoll fra Vega Arkiv i Nordland  Vega kommune har deponert arkivmateriale etter skolekommisjonen og skolestyret. Eldste protokoll er fra 1834. Hva var nå skolekommisjonen, og hva er forskjellig med senere skolestyrer? Det skal vi se nærmere på i denne artikkelen.

Ingen katedralskoler i Nordland

Så tidlig som på 1100-tallet var «skole» en del av presteskapets geskjeft, og Norges første katedralskoler ble bygget kort tid etter at Norge ble eget erkebispedømme. Fram mot 1600-tallet hadde kirken bygget katedralskoler i de største stiftsbyene, og ingen av dem ble anlagt i Nordland.[i] Ved siden av kirkens skoletilbud vokste en ny type skole frem. Dette skoletilbudet ble finansiert av et stadig sterkere borgerskap, og fagkretsen var tilpasset borgerskapets behov. I Nord-Norge var det borgerskoler blant annet i Hammerfest og Tromsø.[ii] Det tredje parallelle skoletilbudet som eksisterte var yrkesutdanninger som ble organisert av stender og laug.

Konfirmasjonsundervisning fra 1736

Ideen om skolegang for barn flest hadde sin bakgrunn i den pietistiske vekkelse som startet i Tyskland på 1600-tallet. Denne trosretningen skapte fasinasjon hos kong Christian VI av Danmark og Norge. I tråd med pietistisk tradisjon satte han i verk tre bestemmelser som banet vei for allmueskolen; lov om konfirmasjon fra 1736, forordning om skoleplikt for allmuens barn fra 1739 og forordning av 5. mai 1741 som krevde opprettelse av faste skolekommisjoner i hvert prestegjeld. Den nye allmueskolen skulle oppleve vanskelige kår, ikke minst i Nordland der levevilkårene for folk flest var vanskelige.[iii] Kongen bøyde derfor noe av og utstedte i 1741 en plakat der det het at hver menighet måtte finne ordninger ut fra lokale forhold.[iv] Prestene fikk i oppgave å sammenkalle høvelige menn i prestegjeldet og sammen med dem utarbeide forslag til undervisning. Prestegjeldene i Nord-Norge fikk fritak fra kravet om å starte arbeidet med allmueskolen.[v]

Presten ledet skolekommisjonen

På tross av en vanskelig start var det på 1800-tallet opprettet skolekommisjoner i de fleste nordnorske prestegjeld. Det var ikke uvanlig at distriktene lempet på forutsetningene og tilpasset seg til lokale forhold, og lot eksempelvis fattigkommisjonene tjene som skolekommisjoner. Slike sammenslåtte strukturer fikk ofte egne navn som fattig- og skolekommisjon, eller bare bygdekommisjon.  En grunnleggende fellesnevner – uansett organisering og struktur – var prestens sterke posisjon. Typiske oppgaver for kommisjonen var å bestemme om det skulle være fast- eller omgangsskole, når og hvor undervisningen skulle holdes samt utligne skoleskatten på prestegjeldets innbyggere.

Formannskapslovene 1837 

I selvstendighetens ånd ble formannslovene av 14. januar 1837 ført i pennen. Det nye lovverket førte i første rekke til økende kommunalt selvstyre – men hadde også innvirkning på oppgavene til skolekommisjonene. Den mest åpenbare endringen var at formannskapet nå fikk ansvar for økonomi og ansettelser i allmueskolen.   

I løpet av siste halvdel av 1800-tallet gjennomgikk store deler av det norske samfunnet betydelige endringer. Både i samtid og ettertid har ordet «moderne» blitt brukt om den nye tiden, også betegnelser som «den industrielle revolusjonen», «det store hamskiftet» eller bare «industrialisering». Selv det politiske system var i endring; det parlamentariske demokratiet var i ferd å erstatte embetsmannsstaten. Samtidig som disse prosessene på gikk ble synet på utdanning, læring og undervisning endret, og nye krav til skolesystemets innhold, normer og verdier synes presset frem av samfunnets endringsprosesser.

Lov om allmueskole 1860

I 1860 kom Lov om almueskolevæsenet paa landet, også kjent som fastskoleloven eller allmueskoleloven. Der hvor den tidligere lov bare foreskrev en fastskole i hvert prestegjeld i tillegg til omgangsskole, ble nå fastskole innført som den alminnelige ordningen. Antallet faste skoler økte kraftig, og det ble også mange flere lærere. Loven foreskrev undervisning i 12 uker. Ble antallet skolepliktige barn så stort at de ikke hensiktsmessig kunne undervises av en lærer, skulle barna ifølge § 3 enten deles i klasser med forskjellige undervisningstider, eller hjelpelærere ansettes. Loven konstaterte også kvinners rett til ansettelse som hjelpelærer. I hvert bispedømme ble det dessuten ansatt en skoledirektør som øverste ansvarlig for skolen.[vi]

Folkeskoleloven 1889

Den mest markante lovendringen kom imidlertid ved Folkeskoleloven av 1889. Loven dannet grunnlaget for «folkeskolen» som gav lik rett til skolegang for alle barn i Norge. Folkeskoleloven fastsatte dessuten regler for hvordan den nye folkeskolen skulle styres. Skolekommisjonen skulle erstattes av et skolestyre som skulle ivareta faglige og administrative disponeringer. Det ble innført fritt valg av formann. Kvinnene fikk dessuten muligheten til å bli valgt inn i skolestyrene på lik linje med menn. Skolestyrene ble nå blant annet pålagt å utarbeide skoleplaner som skulle inneholde en langt bredere fagkrets enn tidligere. Ett annet kjennemerke ved loven var større ansvar til staten og mer makt til demokratiske krefter.[vii]

På 1700-tallet hadde nordnorske skolekommisjoner ˮ… vaaget over alt, hvad der kand tjene til Skolevæsnets Tarvˮ.[viii] I en lang prosess som gikk langs tre sentrale konfliktlinjer; kirkelige versus verdslig styring, sentral versus lokal styring og embetsmakten versus demokratiet – ble skolekommisjonene erstattet av demokratisk valgte skolestyrer. De nye skolestyrene hadde fått en form som skulle påvirke nordnorsk grunnskole og undervisning fram til våre dager, og nå var presten ikke rektor lenger.

Utsnitt av skoleprotokoll fra Vega Arkiv i Nordland  

Kilder:

  • [i] Tønnesen, Liv Kari. (2011). Norsk utdanningshistorie. Fagbokforlaget. 9.
  • [ii] www.ssb.no
  • [iii] Edvardsen, Edmund. (1984).  Den gjenstridige allmue - Skole og levebrød i et nordnorsk kystsamfunn ca. 1850-1900. Solum forlag. 25.
  • [iv] Befring, Edvard. (2008). Vegen mot løfterike perspektiv. I Årbok for norsk utdanningshistorie 2008, Knut Jordheim (red), 102-128. Bergen: Stiftelsen SKOLEN. 130.
  • [v] Befring, Edvard. (2008). Vegen mot løfterike perspektiv. I Årbok for norsk utdanningshistorie 2008, Knut Jordheim (red), 102-128. Bergen: Stiftelsen SKOLEN. 130.
  • [vi] Tønnesen, Liv Kari. (2011). Norsk utdanningshistorie. Fagbokforlaget. 43.
  • [vii] Tønnesen, Liv Kari. (2011). Norsk utdanningshistorie. Fagbokforlaget. 28.
  • [viii] Sitat. Tønnesen, Liv Kari (2011). Norsk utdanningshistorie. Fagbokforlaget. 44.