Skolebarn døde etter slag fra læreren – deler av en dramatisk historie

Bilde av protokoll fra Tysfjord skolestyre - Klikk for stort bildeI denne protokollen fant vi den dramatiske historien I protokollen for Tysfjorden skolestyre hvor møtereferat ble nedtegnet, finner vi en dramatisk historie, eller i alle fall deler av den. Den illustrerer hvilke fatale konsekvenser bruken av fysisk avstraffelse i skolen kunne få.

Den 16. juni 1890 møttes elleve menn, antagelig på prestegården, da formann for skolestyret var sognepresten, Mons Herberg. Tre menn kom til stede senere, deriblant kirkesanger og lærer J. A Olsen. Dette var nok ikke tilfeldig. Han var nemlig direkte involvert i de to første sakene på dagsordenen.

 

En klage til biskopen i Tromsø

Den første gjaldt en klage fra Petter Andersen Strømsnes til biskopen i Tromsø. Biskopen hadde sendt den videre til skoledirektøren i stiftet. Nå var saken havnet på skolestyrets bord.  En elev – «en av skolebørnene» - hadde dødd etter å ha blitt slått i hodet av lærer Olsen. Det fremgår ikke hvor lang tid det gikk fra slaget, eller slagene, til han avgikk med døden.  Skolestyret hadde dessuten mottatt flere skriv fra foreldre som krevde Olsens avskjed. I et møte i Strømsnes skolekrets den 12. mai hadde 15 av de 17 frammøte erklært at de nektet å la barna sine undervises av ham. Saken ble avsluttet med at det ble opplyst at lærer Olsen aktet å søke avskjed, og at skoledirektøren skulle informeres om det.

«En større pension»

Neste sak på dagsordenen gjaldt spørsmålet om pensjon. Samtlige medlemmer i skolestyret gikk inn for at Olsen skulle få det som ble betegnet som «en større pension». Det ble argumentert med at han var forholdsvis gammel og hadde mange barn å forsørge. Han var da 48 år, og av folketellingen året etter går det fram at han hadde fem barn. Videre ble det trukket fram at hans økonomiske situasjon var «knapp», og at han hadde dårlig helse som følge av arbeidet som kirkesanger. Det virker nærmest som skolestyret ville rettferdiggjøre hvorfor det ønsket å innvilge han en pensjon.

Det som virker underlig, i alle fall med nåtidens øyne, er at det ikke opplyses om navnet på eleven i møtereferatet. Han forblir anonym, ingen beklagelse, og vi får heller ikke vite hva som skjedde den dagen da det fatale slaget falt. Av oversikten over døde og begravede i kirkeboka for Tysfjord, kan vi ikke lese direkte hvem den døde eleven var. Men en elleveårig gutt med navn Kristen Martin fra Rusvig døde den 26. april uten at dødsårsaken ble oppgitt. Hans far var Hans Andreas Andersen, bror til Petter Andersen som sendte brevet til biskopen. Kristen var antageligvis den som ble offer for lærerens slag.

 

Skolekretser motsetter seg fysisk straff

På det neste møte i skolestyret, som ble avholdt den 29. september 1890, ble spørsmålet om bruken av straff behandlet. Det ble bestemt at skolene skulle fortsette med «legemlig straff», med unntak av skoler hvor kretsmøtet bestemte annet på lovlig vis. Dermed ble det opp til foreldrene i den enkelte skolekretsen å bestemme om barna kunne straffes fysisk. Beslutningen kom nok som en reaksjon på at flere kretsmøter hadde vedtatt å forby slik avstraffelse etter det tragiske dødsfallet. Og skolestyret ønsket nok minst mulig oppmerksomhet rundt saken.

I en skolekrets hadde foreldrene vedtatt at barna skulle fritas for «legemlig straff». Men fortsatt skulle skammekrok og gjensitting brukes for å disiplinere barna. Det ble også presisert at læreren skulle gjøre foreldrene oppmerksomme på barnas ulydighet og uærlighet. På den måten søkte foreldrene å få større innflytelse over oppdragelsen og avstraffelsen av barna.

I økende grad ble bruken av tukt, fysisk avstraffelse, i skolen debattert og kritisert i tida framover. I 1936 ble det forbudt, men helt slutt med praksisen ble det nok ikke. Foreldre kunne straffe sine barn – «anvende maadeholden legemlig revselse» som det stod i loven fra 1891 – helt fram til 1972.

 

Her kan du lese møtereferatene