Det at Norsk lundehund i dag er utrydningstruet er ikke noe nytt. I 1943 var situasjonen så prekær at det bare var flaks at vi i dag har noen slike fantastiske hunder igjen. Det året kom nemlig valpesyken til Værøy. Dette skulle vise seg og bli svært fatalt og alle utenom én hund døde av den fryktede sykdommen. Flaksen var at Eleanor Christie, bosatt på Hamar, fattet interesse for lundehunden på 1930-tallet. Hun fikk tilsendt 6 valper fra Måstad i 1939. Disse skulle vise seg å bli avgjørende for å bevare rasen. I 1944 kunne Christie sende tilbake lundehunder slik at Måstad igjen fikk en lundehundbestand. Når lundehundene sørpå døde av valpesyke, sendte Måstad valper dit. Etter hvert kom det flere oppdrettere sør i landet, som reddet rasen fra å dø ut.

Norsk Lundehund Klubb ble etablert i 1962 og Eleanor Christie var klubbens første leder. Deres arbeid har hatt stor betydning for bevaringen av lundehunden.

I likhet med mange andre bygder ble Måstad fraflyttet på 1960-tallet. Den siste innbyggeren flyttet derfra i 1974 og bestanden gikk på nytt drastisk ned.

Eleanor Christie med lundehundene hennes Ukjent

Lundehundens spesielle egenskaper

Lundehunden blir gjerne beskrevet som en norsk urhund, og er en særegen norsk rase. Den har i stor grad det opprinnelige utseende og er ikke blitt «foredlet» gjennom avl, slik mange andre raser er blitt. I 1943 ble den anerkjent som egen rase av Norsk Kennel klubb. Det spesielle med hunderasen er potene og den ekstra kloa hunden har på labbene. I tillegg har rasen ører som kan lukkes og «foldes». Kroppen er generelt fleksibel og har spesielt myk nakke, slik at hodet kan bøyes helt bakover. Lundehunden er sterk og tåler mye.  Alt dette kom svært godt med da lundehunden ennå var i bruk til fuglefangst.    

Lundehunden har en ekstra tå for ekstra gripeevne Ukjent

Lundehunden i dag

Takket være ildsjeler og et aktivt lundehundmiljø ble denne sjeldne rasen likevel berget. Les mer om historien på Norsk Lundehund Klubbs nettside

Rasen er i dag betegnet som bevaringstruet.

Ifølge Norsk kennelklubb bør rasen øke i antall for å være sikret ei trygg og livskraftig framtid. Per 1. januar 2020 var det 722 lundehunder i Norge, fordelt på 359 tisper og 363 hannhunder. Dette er en økning fra 582 hunder 1. januar 2013. Rasen er altså på en stigende kurve med hensyn til antall – og det er venteliste for de som ønsker seg lundevalper.

Hunderasen har altså økt i antall og prøves nå ut på nye arbeidsoppgaver. Eksempelvis har Avinor ved Tromsø lufthavn hatt lundehunder til å lete etter fugleegg på flyplassområdet, fordi fuglene er en fare for flytrafikken. I år (2020) er 8.året med denne ordningen.

Høyt skattet jakthund

Lundehunden har sin opprinnelse fra Måstad. Innbyggerne der livnærte seg med småbruk, fiske og fuglefangst. Det er høge fjell i området og fuglefjell - hvor flere typer sjøfugl hekker på sommeren. Lundehunden var spesielt godt egnet til fuglefangst. Det var vanlig at hver familie i Måstad hadde flere lundehunder.

De beste lundehundene var de som kunne kunsten å lete opp tola (lundefuglunger) og ta de med til eier. Tolafangst var en viktig inntektskilde for innbyggerne i Måstad. De fikk både mat, dun og inntekter ved salg. Hundene måtte trenes til å klatre i de bratte fjellveggene og krype inn i lundefuglenes hulrom. Den fleksible kroppen gjorde det mulig, og en ekstra klo ga et godt grep i fjellura. Hunden var helt stille når jakten pågikk og kunne godt fange over 50-60 lundefuglunger på ei natt. Da bandt menneskene fangsten rundt hoften og gikk den bratte veien ned igjen. Det gikk dessverre både menneske- og hundeliv i fjellene, i tragiske ulykker.
 

Lundehunden var svært velegnet i jakten på lundefuglen. En dyktig lundehund var derfor verdifull. Den skulle ikke bite hull i fuglen, og helst ikke ta livet av den heller. En god lundehund bar fugleungen kontrollert i munnen, slik at den ikke ble skadet eller fløy av gårde.

I likhet med mange andre bygder ble Måstad fraflyttet på 1960-tallet. Den siste innbyggeren flyttet derfra i 1974. Slutten på fuglejakten og fraflytting var en viktig årsak til at bestanden på nytt ble drastisk redusert.

Viktig kulturhistorie bevart

Roar og Anne-Lise Torsteinsen kom med avlevering til os

I 2018 tok Norsk Lundehund Klubb kontakt med Arkiv i Nordland for å sikre historien til lundehunden for ettertiden. Vi var ikke raske å be da vi innså viktigheten av dette helt spesielle materialet. Ikke bare forteller arkivet om en nordnorsk hunderase, men også om hvordan mennesker i nord har utnyttet naturressurser.

I 2020 sendte Arkiv i Nordland en søknad til Norsk Kulturråd om støtte til ordning, bevaring og delvis digitalisering av materiale. Ikke overraskende så også Kulturrådet viktigheten av å bevare materialet og vi fikk 60.000 kroner til denne jobben. Materialet står nå trygt oppbevart i våre magasin og er tilgjengelig for publikum.